Filmanmeldelse: «Leave No Trace», regi Debra Granik

Helt i utkanten av samfunnet lever far Will (Ben Foster) og tenåringsdatter Tom (Thomasin McKenzie) i en liten og nøysom leir de har skapt seg i Forest Park utenfor Portland. De sanker sopp og steller en liten kjøkkenhage, tenner opp et lite bål med flintstål og husjer ulveflokken unna om natten ved å klaske i teltduken. Vi har akkurat vent oss til den daglige rutinens forutsigbare trygghet, da Will våkner med mareritt.

Det er det første bruddet i rytmen regissør Debra Granik introduserer oss for. Senere ser vi far og datter ha øvelse i den nesten umulig grønne skogen. De er i stand til å pakke sammen leiren og gjemme seg i det grønne i løpet av et øyeblikk; de går i ett med skogen på en måte som gjør at kontrasten til en handletur i Portland for å skaffe enkle basisvarer, slår en i øynene som kraftig lys. Hele hverdagen deres kan oppsummeres i de tre stavelsene som utgjør spørsmålet datteren stiller sin far mens hun holder opp en sjokoladeplate: «Need or want?»

Enormt behersket

Vi forstår etter hvert at Will er krigsveteran, og den lille leirplassen deres ligger ikke langt fra en mer støyende variant der Will kan selge sine reseptbelagte psykofarmaka til andre eksmilitære som heller ikke takler hverdagen i samfunnet. På sett og vis blir «Leave No Trace» en slags lignelse over enkelte sider av dagens USA og den mangelfulle omsorgen som vises de mange som er kommet hjem fra en krigssone med posttraumatisk stressyndrom. Wills måte å takle det på er å gjøre tilværelsen så travel med det helt grunnleggende at han kan holde spøkelsene på avstand.

Men det er Tom som er hovedpersonen i denne historien. Mange vil huske Graniks film «Winter’s Bone» fra syv år tilbake, også den en sitrende intens, men mørkere film som gjorde verden oppmerksom på den da purunge Jennifer Lawrence i en rolle som overgår alt hun har fått lov til å gjøre senere. Unge Thomasin McKenzie er et funn i en rolle som krever enorm beherskelse; i løpet av handlingen foregår et ørlite, men merkbart skifte i toneleiet far og datter i mellom. Om hun hadde hevet stemmen bare litt, ville filmen blitt en helt annen.

En av årets beste

Handlingen er filmet kronologisk, slik at McKenzie har kunnet vokse inn i rollens endringer så å si, og det er jo det spørsmålet som ligger på tungen helt fra begynnelsen av: Når kommer Tom til å ville lette fra redet?

Filmelsker? Les alle anmeldelser her

De blir på et tidspunkt funnet og evakuert av sosialarbeidere som ønsker dem bare godt. Debra Granik er drivende god til å understreke et poeng uten egentlig å gjøre det. Det er ingen uvilje i «Leave No Trace», det er bare utilstrekkelige løsninger på et problem man ikke har tatt seg tid til å utrede grundig nok.

Men oppmerksomheten forsvinner aldri fra faren og datteren og forholdet dem i mellom, som bryter nesten umerkelig over i et annet toneleie da Tom blir introdusert for andre mennesker, andre gjøremål, tid hun kan bruke på annet enn bare å overleve i skjul. Det dramatiske høydepunktet foregår idet de har gjenopptatt sin ensomme tilværelse og Tom roper på faren.

De beherskede virkemidlene og de små faktene rommer en stor historie i en av de beste filmene hittil i år.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.