Anmeldelse: «Den 12. mann», regi Harald Zwart

Det skal godt gjøres ikke å ha støle magemuskler etter å ha sett «Den 12. mann», hollywoodøstfoldingen Harald Zwarts filmatisering av krigssymbolet Jan Baalsruds to måneder lange flukt fra tyskerne i 1943.

Zwart går rett på sak, etter at de 12 soldatene er oppdaget av tyskerne idet de er på vei til et sabotasjeoppdrag ved kysten utenfor Troms i mars. Jan Baalsrud (Thomas Gullestad) kaver seg opp av den iskalde fjorden og gjemmer seg bak en stein sammen med Sigurd Eskeland (Vegar Hoel). De ti andre er allerede fortapt på stranden, og snart oppdager de Eskeland, også. Mirakuløst klarer Baalsrud å rømme med skuddskader i foten og klissvåte klær.

Nidkjær fiende

Derfra er det knapt en pustepause; straffen for å hjelpe Baalsrud er døden, og selv setter han andres liv på spill bare ved å oppsøke dem. Å overleve ute under de værforholdene en nordnorsk vinter kan by på, er utfordrende også om man ikke er på flukt, og Zwart og manusforfatter Axel Boe har forsynt historien med en helt spesielt nidkjær og ulastelig uniformskledd Sturmbannführer Kurt Stage (Jonathan Rhys Meyers, best kjent som Henrik VIII i serien «Tudors»). Her toucher vi borti klisjeene, med arret Stage har i ansiktet og ryktet som går foran ham om at ingen har unnsluppet ham. Men dette aspektet fungerer fordi det aldri hviles; Zwart dveler ikke ved noe, bortsett fra de fysiske anstrengelsene og den barske, men vakre naturen. «Den 12. mann» blir en personlig vendetta, og historien slik vi kjenner den, blir mer av et tradisjonelt actioneventyr enn en fortelling om hvordan Baalsrud blir et symbol i motstandskampen; å få ham levende over til Sverige ble et mål i seg selv, en moralsk seier og en måte å vise selvoppofrelse og heltemot på.

Men den siden av saken kommer en smule i skyggen av de fysiske prøvelsene Baalsrud må gjennom. Det tar tid før filmen snur toneleiet og for alvor retter oppmerksomheten mot dem som satset livet for å redde en mann som fikk avbrutt sabotasjeaksjonen han var satt til å utføre, og dokumentene over den og videre planer hadde allerede falt i tyske hender. For dem som ikke kjenner til en av de mest utrolige overlevelseshistoriene fra annen verdenskrig, må denne oppofrelsen fremstå som usedvanlig, også forholdene tatt i betraktning.

Fysiske lidelser

Zwart holder seg heller ikke for god til å belyse omfanget og konsekvensene av de fysiske skadene Baalsrud pådro seg, og sammen med torturscenene krever enkelte av disse sekvensene sterk mage. Det spørs om filmen egentlig tjener på denne uttværingen, selv om det ganske sikkert var grufullt i virkeligheten. Sånn sett blir henrettelsen av Baalsruds medsoldater en sørgelig parentes, mens heltens egen koldbrann et langt og detaljert kapittel.

Filmelsker? Les flere anmeldelser her

Samtidig er Zwart en dreven følelsesmanipulator, som vet å flette inn hver eneste løse tråd slik at alt får en mening, fra den lille jenta som tegner et kart over Baalsruds reiser før krigen, til Gudrun Grønvoll (Maria Blokhus), som kanskje, kanskje ikke hadde sine grunner til å vente lenge med å gifte seg etter å ha hjulpet den kjekke, unge mannen med ly og flukt.

«Den 12. mann» er ingen modernisering av Arne Skouens oscarnominerte «Ni liv» fra 1957 med Jack Fjeldstad i hovedrollen, den er snarere en mer påtagelig fysisk versjon med sekvenser teknikken den gangen ikke kunne ha fullført på noen troverdig måte. Når vekten hviler på actionmomentene, går det utmerket med den kameravante amatøren Thomas Gullestad i hovedrollen, kanskje med unntak av en tidlig scene der vi skal kunne lese i ansiktet hans hva han vært gjennom. Det gjør vi ikke. Vi ser en mann som er bedt om å se alvorlig ut. En liten svakhet, ja, men påtagelig.

Skal man våge seg på å spå, kommer «Den 12. mann» til å ergre de krigsinteresserte, mens underholdningsentusiastene kommer til å elske den. Tar man den for hva den er, er det litt av en kjelketur Zwart tar oss med på.(Vilkår)