For et par uker siden kunne man lese i sladderpressen at Ruth Madoff feiret sin 76. fødselsdag med å unne seg et par solbriller til 20 dollar før hun gikk i en lavpriskjede for å handle matvarer. Bildene viser en kvinne som har sluttet med å gjøre det beste ut av utseendet.
Ruth traff Bernie da hun var 13 og han 16. Da Bernie Madoff ble dømt til 150 års fengsel i 2010 for den største Ponzi-svindelen verden har sett, hadde Ruth aldri hatt noe annet liv enn ved hans side, i penthouseleiligheten på Upper East Manhattan, på landstedet i Montauk eller i sosietetslivet ellers. 65 milliarder dollar i verdiløse investeringer hadde sørget for det.
Fakta: «The Wizard of Lies»
USA 2017, regi Barry Levinson
Spilletid 127 minutter. Sluppet på HBO i mai.
Med Robert De Niro, Michelle Pfeiffer, Kristen Connolly, Hank Azaria, Nathan Darrow, Alessandro Nivola og flere.
Når HBO nå har lansert filmen basert på gravejournalisten Diana Henriques bok «Wizard of Lies: Bernard Madoff and the Death of Trust», er det med Robert De Niro i rollen som Bernie og Michelle Pfeiffer som Ruth. Bare ved å øve mimikk og kroppsspråk, er de to nesten forbløffende like virkelighetens hovedpersoner.
«The Wizard of Lies» er ikke en film om Bernie Madoffs vekst og fall; det er bare fallet som får plass i rammen av drøye to timer i Barry Levinsons regi, med tilbakeblikk til tiden før det smalt for å sette det hele i kontekst.
Belforts like
Dermed har de unngått den klassiske Wall Street-skandaleoppbyggingen der vi er med på oppturen, på champagneboblene og kaviaren, på tallene som eskalerer på dataskjermen, slik for eksempel Martin Scorseses «The Wolf of Wall Street» er konstruert. Men i likhet med Jordan Belfort, ser ikke Bernie Madoff ut til å riktig ta inn over seg hva han har gjort. Selv etter å ha sittet en stund av de 150 årene han er idømt, forsøker han fremdeles å legge ansvaret over på de som tapte alt. Noen mistet mye, mange mistet litt mindre, men alle mistet alt.
En gang på 1970-tallet tok han imot den første investeringen i fond som ikke fantes – ikke fordi han måtte, men fordi han kunne. Han hadde allerede et solid navn på Wall Street og var blant annet en av initiativtagerne, senere leder for, Nasdaq-børsen i New York.
Det var lett. Folk med tresifrede antall millioner å avse kom til ham med pengene sine, senere seilte småsparerne inn på Madoffs gode navn og rykte.
Haltende dokumentarisk
Barry Levinson har regissert finansmogulens nedtur med dokumentariske trekk, men uten den samme lekenheten og humoren i sjangeroverskridelsene som vi finner i Adam McKays formidable «The Big Short». At det ser ut som om Hank Azaria ser ut som han er med i en ny versjon av McKays film (Azaria spiller Madoffs eneste helt udiskutable medsammensvorne), gjør at tonen ikke fungerer helt som den skal; de andre er med i en tragedie, Azaria spiller komedie.
«The Wizard of Lies» er blitt en film for dem som ikke orker å lese boken, skjønt den fungerer svært godt på enkelte punkter. Pfeiffer som Ruth, og Nathan Darrow og Alessandro Nivola som sønnene Andrew og Mark, spiller godt på den manglende dynamikken i familielivet. Det er fremdeles uklart hvor mye sønnene visste, men det var de som kom faren i forkant og meldte ham, kanskje for å redde sitt eget skinn, kanskje for å gjøre det rette: Faren var uansett en litt uberegnelig bølle som ikke slapp undersåttene inn der de følte at de hadde rett til å være. Sønnene er begge gått i graven med eventuelle hemmeligheter.
Hva visste Ruth? Det får vi kanskje aldri vite, men mange mener det er talende at hun flyttet ti millioner dollar fra en firmakonto til en privat konto dagen før FBI kom og hentet ektemannen. På den annen side: Den slags beløp unnet hun seg stadig vekk.
«Do you think I’m a sosiopath?» spør Madoff. Det får vi aldri svaret på, for filmen går aldri dypt inn i rollefigurene. Men som oppsummering av verdens største Ponzi-skandale, fungerer «The Wizard of Lies» utmerket.(Vilkår)