Anmeldelse: «Ordets makt», regi Yvan Attal

Førsteårs jusstudent Neila Salah (Camelia Jordana) fra den sosialt belastede Paris-forstaden Creteil kommer for sent til sin aller første forelesning. Professor Pierre Mazard (Daniel Auteuil) lar det ikke gå ubemerket hen. Han håner henne, men gjør det ved å liste seg helt på grensen mellom det provokative og det uforsvarlige. Hun blir sint, han konstaterer at hun inntar offerrollen automatisk, og antyder – han sier det ikke rett ut – at det er typisk for «dere», altså franskmenn med marokkansk bakgrunn.

Det ropes om rasisme, og selvfølgelig filmer studentene opptrinnet som senere sprer seg på sosiale medier. Skjønt Neila kommer for det første for sent, for det andre forstyrrer hun undervisningen, for det tredje faller det henne ikke inn å beklage, og for det fjerde svarer hun «Hæ?» når hun blir bedt om å gjøre rede for seg. På et fransk eliteuniversitet er ikke det god kutyme.

Men Mazard blir strammet opp av rektor, som presser ham til å overbevise Neila om at den årlige retorikk-konkurransen universitetene i mellom er midt i blinken for henne. Og det er han som skal hjelpe henne å nå den.

Sannhetens pris

«Ordets makt» er kan hende en film man har mer glede av å diskutere enn å se, all den tid den er forutsigbar, strømlinjeformet og enkel å forstå. Eller misforstå. Gjerne med vilje, og det er et av filmens poenger. Sannheten er ikke så viktig, bare man har rett.

Regissør Yvan Attal har laget en publikumssuksess av de helt store, selv om kritikermottagelsen har vært mer lunken. Forklaringen kan være at hovedrolleinnehaverne er kjente og kjære for hvert sitt publikumssegment. Daniel Auteuil for sine mange karakterroller gjennom flere tiår, og Camelia Jordana som artist med hiten «Non non non».

Filminteressert? Les mer om film her

Og kanskje er franskmennene mer mottagelige for en slik Eliza Doolittle-figur med minoritetsbakgrunn; man kan prøve å se for seg mottagelsen av et norsk drama der en eldre, mannlig professor lærer en ung kvinnelig student med pakistansk eller somalisk bakgrunn å si «kjole» i stedet for «sjole» slik at det kan gå henne vel og hun får leve lenge i landet.

Og at den eldre, hvite mannen lærer den unge, mørke kvinnen hvordan hun bør te seg for å lykkes, er vel en slags rasestereotypi i seg selv.

Retter på kjæresten

På den annen side finnes det mange formildende omstendigheter som gjør at motstanden mot filmens premiss gradvis brytes ned. For eksempel et fint tegnet portrett av Neilas bakgrunn og forholdet til kjæresten Mounir (Yasin Houicha): Han bærer henne på hendene; hun retter på grammatikken hans. Det faller ikke i god jord, men det er gjort i god tro.

Den bitre, gamle professoren har humoristiske øyeblikk, frivillig og ufrivillig, og kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne er god. Dessuten følger «Ordets makt» en dramaturgisk kurve som de fleste kan utenat, men det er en grunn til det: Den fungerer.

Den franske publikumssuksessen er retorikk på grunnskolenivå, men allikevel forførende på sitt beste.

* (Vilkår)