Anmeldelse: «Good Time», regi Josh og Benny Safdie

Nick (Benny Safdie) er psykisk utviklingshemmet, mens Connie (Robert Pattinson) nok bør kunne sies å være idiot. I desperasjon tar han med seg Nick på et dårlig planlagt og enda dårligere utført bankran, og derfra går det katastrofalt galt. Men dominoeffekten fra helvete iblandet elementer av farse som resten av filmen utgjør, kan man ikke forutse: En tur i fornøyelsesparken etter stengetid, en brusflaske full av LSD, et tilfelle av identitetsforveksling, biljakt og blodige slåsskamper er bare litt av det som dukker opp i løpet av én iskald kveld og natt.

Uskjønn

«Good Time» har imponert mange med sin gjennomført heseblesende stil; det håndholdte kameraet gjør historien like lite håndgripelig som en sprellende ål, samtidig som scenografien også er mørk og uskjønn. Fotografen Sean Price Williams gjør alt for å unngå elementer som kan gjøre omgivelsene i Queens i New York vakrere. Det er asfalt, motorvei, tett og nedslitt bebyggelse, gatekjøkkener og søppel. Daniel Lopatins lydspor vant førsteprisen i Cannes og er en ulmende, overveldende og høyst medvirkende kulisse i et drama som aldri blunker.

Tittelen viser ikke til innholdet, ingen har det bra i «Good Time». Nick og Connie Nikas er brødre, akkurat som regissørene Josh og Benny Safdie, og den eneste gangen noen nevner noe som helst om «good time», er når en sosialarbeider forsøker å innrullere Nick i et program der han kanskje ville hatt det bedre enn sammen med den uforutsigbare, nervøse broren. Robert Pattinson har gjort et veritabelt hamskifte som skuespiller til denne rollen, samtidig som hans filmstjernekvaliteter ikke lar seg skjule av litt lurvete ansiktshår og møkk under neglene.

Det blir en av få grunner til å like Connie. Om man trekker det langt, vil man muligens også finne grunner til å tro at han faktisk bryr seg om broren sin på ordentlig. Kanskje synker man sammen i setet over hvordan han viser sin hengivenhet overfor Nick, men det er vanskelig å benekte at det nok faktisk er søskenkjærlighet.

Bismak

Tross høy kvalitet på foto og lyd og det adrenalinkicket denne nattlige reisen gjennom rennesteinen gir, er det imidlertid elementer som gir kraftig bismak. Det er et mønster i hvem som får smake Connies knyttnever eller på annen måte blir tvunget til å ofre noe for at han skal få det som han vil. De er alle mørke i huden, og de behandles alle som tilfeldige rekvisitter i et opplegg uten mulig, lykkelig utgang.

Man kan ha brødrene Safdie mistenkt for å ha sett Sebastian Schippers lysende «En natt i Berlin» fra 2015, men det er en historie med langt større overbygning og rekkevidde, den er sofistikert fortalt, og det i én tagning. «Good Time» etterlater sitt andpustne publikum med spørsmålet om hvorfor denne historien er fortalt. At opplevelsen er intens, betyr ikke at den er tilfredsstillende.(Vilkår)

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.