Introduksjonen til «Cézanne og Zola» er en sånn collage som kan få fritidsfrankofile til å gråte gledestårer, med frodige sommerblomster som vaier lett i en mild bris og stilleben-inspirerte bilder av spekepølser, ost, malerskrin og paletter.
Rent visuelt er «Cézanne og Zola» et glanset postkort av en film, men den har alvorlige temaer på hjertet: Maleren Paul Cézannes far var en oppkomling som ved hjelp av nye penger krevde en plass i borgerskapet, men som aldri forsto sønnens smørerier. Émile Zola vokste opp i fattigdom etter at hans italienske ingeniørfar døde, men nøt suksess som forfatter allerede ganske ung. De to møttes som guttunger i en skolegård i Aix-en-Provence og hadde et livslangt, men turbulent vennskap.
Fakta: «Cézanne og Zola»
Frankrike 2016, regi Danièle Thompson
Originaltittel «Cézanne et moi», spilletid 109 minutter, tillatt for alle, norsk premiere 23. juni.
Med Guillaume Canet, Guillaume Gallienne, Alice Pol, Déborah François og flere.
Sult og arv
Spørsmålet filmen stadig vender tilbake til, er hvorvidt kunst og kommers kan fusjonere eller om de må eksistere side om side i adskilte verdener. Zola (Guillaume Canet) vet hva det er å sulte. Cézanne (Guillaume Galienne) sulter han også, men dog med vissheten om at han en dag kommer til å arve farens penger.
Regissør Danièle Thompson fletter historien sammen med scener fra en ungdom der de begge er nyskapende og misforståtte, og en gjenforening da de er middelaldrende og en gretten og bitter Cézanne anklager barndomsvennen for å ha blitt anerkjent og dessuten bukket under for borgerskapets komfort. Cézanne ble senere kalt malerkunstens gud av Matisse og lovprist av Picasso, men han oppnådde liten eller ingen suksess mens han levde.
Selv om «Cézanne og Zola» handler om å oppnå en meningsfull og personlig kunstnerisk anseelse, handler den vel så mye om rikdommens velsignelser og forbannelser. Og dessuten om hvor mye kunsten kan låne av livet – den diskusjonen er ikke ny av i dag. Cézanne kjenner seg igjen i Zolas romaner, og det gjør ham kolerisk rasende at vennen kan møblere sitt hjem med pengene han tjener på å beskrive sin barndomsvenns stakkarslige kamp for å få et bilde opp på en vegg der det blir sett av kjennerens blikk.
Dette var den gangen det kunne bryte ut håndgemeng på kunstutstilling hvis maleriene ikke lignet, var vulgære eller uforståelige; de toneangivende så ikke at Cézanne var en innovatør.
Overfladisk
«Cézanne og Zola» er 75 år gamle Danièle Thompsons sjette film som regissør; hun har en 50 år lang karriere som manusforfatter og er blant annet Oscar-nominert for manuset til komedien «Cousin cousine» i 1975. Men her har regissøren bedre håndlag med melankolien og bitterheten enn hun har med det idylliske og det komiske. Den store svakheten i «Cézannes og Zola» er at vi ikke får noen følelse av dybden i vennskapet de to kunstnerne i filmen før et godt stykke inn i handlingen, og det blir vanskelig å tro på det sterke båndet når Cézannes oppførsel er av den typen man helst har seg frabedt.
Men når det først er etablert, kommer nyansene og dybden frem og gjør filmen ikke bare vakker, men bittersøt.(Vilkår)