Anmeldelse: «The Square», regi Ruben Östlund

Det er nær fremtid. Det er flere tiggere på gaten, men enda flere som nyter dekadent velstand. Monarkiet er avskaffet i Sverige, og det kongelige slott er forvandlet til det enorme museet X-Royal.

Mens han holder på med forarbeidet til en utstilling om tillit og mistro, blir X-Royals kunstneriske leder Christian (Claes Bang) utsatt for et intrikat og voldsomt lommetyveri på gaten i Stockholm. Et øyeblikk er han full av mot, mandighet og medborgeromsorg, og så viser det seg å være et maskespill. Christian er blitt av med mansjettknapper, lommebok og telefon.

Telefonen sporer han til et høyhus på Stockholms skyggeside. Christian og hans også danske assistent Michael (Christopher Læssø) koker sammen en plan om å stikke et trusselbrev i alle høyhusets brevsprekker. Hvem som helst av dem som bor der kan være tyven, ikke sant? Planen skal uventet bite tilbake etter en kort, positiv opptur.

Konseptuelt ubehag

Frem til planen er satt i verk, er «The Square» en lysende filmopplevelse: Det er intenst og umiddelbart, fra den gutteaktige, rampete iveren over påfunnet («Det er ingen svensker her nå – så ikke noe politisk korrekt tjatt!») til den skjeve maktfordelingen i et tilsynelatende kameratskap manifesterer seg og legger en demper på stemningen.

Så langt er dramaet tett og poengtert, brutalt og komisk. Östlund lager en fiffig illustrasjon av virkeligheten versus representasjonen av virkeligheten, av ubehaget som konsept og som personlig erfaring. Tittelens firkant er et kunstprosjekt, en installasjon, der alle som befinner seg innenfor ruten, forplikter seg til å vise de andre tillit, der alle er like mye verd. Men teori og praksis er ikke alltid det samme.

«The Square» er for så vidt et konseptuelt kunstverk i seg selv, der scene etter scene leker med tillit, fordommer, flokkmentalitet, med den uskrevne avtalen hver og en av oss har med omgivelsene og hva som skjer når den blir brutt, den ene eller den andre veien. Uforglemmelige sekvenser er for eksempel en performance av Terry Notary som finner frem primaten i seg og skremmer vettet av et feststemt publikum i en mottagelse, eller Dominic West i rollen som feiret kunstner med en kostelig seanse visvas mens han sitter på scenen foran en fullsatt sal der en av publikummerne har Tourettes syndrom og dermed stadig avbryter ved å brøle «Visa pattarna!» og andre sosialt helt uakseptable ting.

Men er det egentlig en avbrytelse når det strengt tatt ikke foregår noe som helst?

Fire flate

Musikken som følger scenene, er en utvidelse av det visuelle og av tematikken, den er firtaktig som firkanten, enten det er en klassisk fuge eller mer moderne musikkuttrykk, og firkanten kommer også igjen mot slutten av filmen, der Christians døtre opptrer med cheer leading inne på et kvadratisk område der tillit og mot er et absolutt for at det skal fungere.

Men det er ikke til å komme forbi at Ruben Östlund sløser med ideene sine i filmen som skaffet ham verdens mest prestisjetunge filmpris. Det som først er en stramt regissert representasjon av et tema, får etter hvert så mange illustrasjoner å bære med seg at filmen mister balansen og sklir ut i blindveier. Eksemplene er for mange, Östlund insisterer for hardt og blir banal. Og både Elisabeth Moss og Dominic West brukes for lite og mangler en ordentlig forankring i handlingen.

Det er allikevel ikke til å komme forbi at «The Square» har enkeltscener og sekvenser som etser seg fast og sikrer filmen en plass blant de bemerkelsesverdige. Om regissøren hadde stolt mer på sitt publikum, hadde den vært enda mye bedre.(Vilkår)

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.