Dommer Fiona Maye (Emma Thompson) er allerede grundig overarbeidet idet en høyprofilert sak vedrørende en blodoverføring lander på bordet hennes. Samtidig har ektemannen Jack (Stanley Tucci) sett seg lei på at de bare lever side om side, og informerer henne om at han har tenkt å være utro.

Fiona låser døren etter Jack og kaster seg over spørsmålet om hvorvidt foreldrene til 17 år gamle Adam (Fionn Whitehead) kan nekte sykehuset å bruke blodoverføring som ledd i behandlingen av sønnens leukemi på grunnlag av at de er medlemmer av Jehovas vitner. Avgjørelsen er ikke juridisk komplisert, men får konsekvenser for Fiona som hun ikke hadde sett for seg.

Skuffelse

Når man setter seg ned med en bok av Ian McEwan, kommer man sjelden langt før man kjenner gleden over et ualminnelig klart og presist språk samt evnen forfatteren har til å lede leseren i én retning for så å snu på hælen og peke i en annen. På denne måten vever han en struktur inn i handlingen som gjør at romanene hans aldri konsentrerer seg bare om én problemstilling; alle aspektene han plukker med seg, skaper en kompleksitet som kaster lys og skygge over renningen.

Her kan du lese flere film- og serieanmeldelser

Derfor er man nødt til å bli litt skuffet over at hans eget manus til filmatiseringen av «The Children Act» reduserer spillerommet like mye som filmens norske tittel: «En dommers dilemma». I alle fall slik historien til syvende og sist spiller seg ut på lerretet, om enn med en strålende Emma Thompson i hovedrollen.

Sak og person

Der romanen effektivt gjør oss kjent med mange års barnløst samliv mellom to ulike personligheter, er filmen ikke mange minuttene gammel før den skrenser inn i et urokkelig spor. Hun jobber til langt over leggetid. Han blir fornærmet over å bli avvist.

Stanly Tucci gjør hva han kan med rollen som Jack, men han har ikke mye å spille på utover klisjeen. Når filmen gjør opplagt en kobling mellom den døende tenåringen på sykehuset og Fionas private følelsesliv, forsvinner et osean av nyanser i dragsuget, og vi sitter igjen med at barnløshet nødvendigvis er en psykologisk utfordring. Der romanens Fiona skiller mellom sak og person, er filmens Fiona et offer for pop-psykologiske lettvintheter.

Ikke uoversettelig

Ikke at det ser slik ut. Gode skuespillere gjør sitt ytterste for å lodde de dybdene som finnes i det litterære forelegget, og i tilfellet Ian McEwan vet vi fra før at det ikke er umulig å overføre hans prosa til mangslungent filmspråk. For eksempel skrev Christopher Hampton manuset til «Atonement» og oversatte den unge hovedpersonens indre monolog til et mangefasettert univers i samarbeid med regissør Joe Wright; sistnevnte er dyslektiker og har etter eget sigende aldri frivillig lest en bok.

Men «En dommers dilemma» feier raskt over de mulige, dramatiske høydepunktene som ville ha gitt filmen mer enn en følelsesmessig sjablong: hvilket ansvar man legger på noen ved å redde dem, for eksempel, eller at kjærlighet handler om mer enn det som foregår på soverommet.

Emma Thompson gjør seg som vanlig såpass bemerket at hun nok er brennende aktuell når prisutdelingssesongen begynner om ikke lenge. Hun er som alltid en klippe, men «En dommers dilemma» står ikke like støtt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.