Anmeldelse: «Darkest Hour», regi Joe Wright

Mens parlamentet buer Neville Chamberlain (Ronald Pickup) ut av statsministerstolen våren 1940, er Winston Churchill (Gary Oldman) fraværende, og vittige, giftige tunger vil ha det til at det er fordi han ikke vil ha fingeravtrykkene sine på mordvåpenet, så å si.

At han ikke var til stede under karakterdrapet gjorde det enklere å velge den whiskydrikkende, sigarrøkende og frittalende mannen som leder for en litt vaklevoren koalisjon. Joe Wright («Atonement») regisserer «Darkest Hour» som en lettbent og nesten komedieaktig historietime der det er god plass til alt det Winston Churchill skal ha sagt. Til å begynne med.

Fra komikk til mørke

«Darkest Hour» skildrer også, som tittelen sier, den mørkeste timen i 1940, da Chamberlain og Halifax forsøkte å overtale Churchill til å gå inn i fredsforhandlinger med Hitler ved hjelp av Mussolini. Men heller enn å invitere sitt publikum til å reflektere over utfordringene ved å regjere et land når omstendighetene er kritiske, gjør «Darkest Hour» seeren til en passiv heltedyrker og forteller oss i historien i etterpåklokskapens lys.

Stadig vekk lar regissør Joe Wright kameraet innta et fugleperspektiv, slik at vi ser det okkuperte Frankrike nesten som et hybridkart med soldater og befolkning i Calais og Dunkerque fanget mellom havet og fiendtlig ild. Når Winston Churchill forsøker å male krigen i noe lysere farger enn den i realiteten har, i sin første radiotale til folket, ser vi at avgjørelsene som tas har konsekvenser, uoverskuelige sådanne på dette tidspunktet.

Filmelsker? Les flere filmanmeldelser her

Det er et visuelt sterkt, men fortellermessig et vagt virkemiddel, for når Churchill bestemmer seg for å stige ned til folket – bokstavelig talt i undergrunnen, der han aldri før har vært – slutter «Darkest Hour» å være voksenfilm. Den blir lettvint, nesten flåsete i iveren etter å understreke sitt fiffige poeng. At det ikke ble noe av fredsforhandlingene, skyldtes slik det fremstilles her en «mobilisering av det engelske språk», et retorisk, uimotståelig poeng om å kjempe til det siste for å kunne se kommende generasjoner i øynene. Og at Churchill kunne ordlegge seg er ingen hemmelighet; det fikk han Nobelprisen i litteratur for i 1953.

God konge

To elementer er virkelig gode. Det ene er at australske Ben Mendelsohn som kong George får Colin Firths rolleprestasjon i «Kongens tale» til plutselig å fremstå som litt pinlig. Firth spilte regentens stamming som et problem som hadde oppstått akutt og nærmest var uventet hver gang ordene satte seg fast. Mendelsohns konge, derimot, er en mann som har levd med problemet hele livet, og snakker langsomt og tydelig mens han svelger de stavelsene som henger seg opp. Han høres rett og slett ut som en mann som stammer, men lykkes godt med å kontrollere det.

Det andre er Gary Oldman i hovedrollen som han allerede har høstet Golden Globe og flere andre priser for. Han har studert sin rolle helt ned til det minste pust. De andre kommer kanskje litt vel mye i bakgrunnen og har dermed ingen grunn til å anstrenge seg nevneverdig. Sånn sett fremstår «Darkest Hour» som en litt forspilt mulighet, selv om den har sine nervepirrende og gode partier.

* (Vilkår)