Anmeldelse: «The Tale» på HBO

«The Tale» er en intenst ubehagelig film om et vedvarende overgrep på et tillitsfullt barn. Den er også et imponerende nyansert innblikk i regissørens mentale prosesser i alle de årene som er gått etter at det skjedde.

For det er filmskaper Jennifer Foxs egen historie som rulles opp, i kvalmende, opprørende detalj, med dyp respekt for et offer som også er heltinnen i historien. På sett og vis er «The Tale» blitt en oppløftende film om en forferdelig hendelse og hvordan den bearbeides av barnet Jennifer Fox og siden av den voksne versjonen av henne selv.

Et barns historie

Dokumentarfilmskaperen har valgt spillefilmen som arena, men med dokumentarisk tilnærming til historien. Idet vi først møter Jennifer (Laura Dern), har moren hennes (Ellen Burstyn) akkurat lagt igjen en hel rekke følelsesladede meldinger på datterens telefonsvarer. Årsaken er at mor har funnet en skolestil datteren har skrevet som 13-åring, titulert «The Tale», der datteren beskriver et forhold hun har hatt med en voksen mann.

Først avviser Jennifer moren med en oppgitt latter. Slik hun husker historien, er den helt annerledes. Men etter hvert som hun begynner å undersøke de 35 år gamle minnene, er det et annet bilde som trer frem.

Motvillig offer

Man kan godt si at denne filmen har vært i prosess siden hun som barn så på dette som et jevnbyrdig forhold til en 40 år gammel mann.

At det i virkeligheten var et overgrep, gjentatte voldtekter som til overmål ble lagt til rette for av et menneske hun stolte på, er noe hun langsomt og møysommelig arbeider seg frem til. Først motvillig. For hvem vil vel være et offer? Stakkarsliggjøring bøter ikke på skaden som er skjedd.

En nøkkel ligger i en scene der Jennifer underviser dokumentarfilmstudenter (som virkelighetens Fox også gjør), og en av studentene blir bedt om å fortelle om sin seksuelle debut – de skal tross alt etter hvert ut og grave i andre folks liv. Studentens erfaring er heldigvis god, og hun forteller at hun var 17 – «mye yngre enn jeg tenkte på meg selv som».

Likeledes er Jennifers første minner om sommeren på rideleir hos Mrs. G (Elizabeth Debicki) der de hadde løpetrening med 40 år gamle Bill (Jason Ritter), spilt av en eldre, modnere jente enn den trettenåringen Jennifer var. For disse minnene får utspille seg uforstyrret av konkrete, visuelle innvendinger. Men de må revideres når moren tar frem fotoalbumet. Bildet av den sjenerte, barnlige tenåringen er like sjokkerende for oss som for Jennifer. «I was so little», sier hun med et åndløst gisp.

Filminteressert? Les mer om film her

Bearbeider traumet

Der hun først har forsvart seg med at dette hendte på 70-tallet, og at vi ikke snakket om disse tingene på samme måte da, blir hun nødt til å rekonstruere historien fra begge sider, fra barnets og den voksnes.

Gjennom hele filmen leker Fox med fortellerform og struktur; den voksne og den unge Jenny diskuterer med hverandre fra hvert sitt ståsted, og begge fortjener respekt for det bildet de ser fra sin synsvinkel. Eller hun går rett inn i hukommelsen og konfronterer de involverte i fortiden. Senere snur regissøren om på erfaringen og minnet, og lar barnet bearbeide traumet med voksne refleksjoner.

Det er både rørende og opprørende, men først og fremst gjør det inntrykk når offerrollen aldri får overskygge motet, at hendelsen ikke får isolere og definere det mennesket Jennifer var og er blitt. Man blir på en og samme tid slått ut – og oppløftet.

* (Vilkår)