Anmeldelse: «The Florida Project», regi Sean Baker

Rett utenfor Disneyland i Florida ligger rimelige moteller med eventyrlige navn og sukkertøyfarger på rekke og rad langs motorveien, men for de fleste som tar inn her er ikke motellet en rask stopp på veien til Mikke Mus og prinsesseslott.

I The Magic Castle står seks år gamle Moonee (Brooklynn Prince) opp hver dag og går i gang med dont. Det er sommer og skoleferie og høytid for alle som ikke vil annet enn å leke. Moonee og vennen Scooty (Christopher Rivera) gjemmer seg under trapper, jager gryten med gull i enden av regnbuen, bommer penger av forbipasserende til å dele en is og skrur på brytere i maskinrommet de vet utmerket godt de ikke får lov til å være i. Som de fleste barn har ikke Moonee fullt utviklet evnen til alltid å ane konsekvensene av aktivitetene sine, og «The Florida Project» skal gi henne noen leksjoner på godt og vondt.

Vennskapsvaluta

Filmen åpner med at hun og Scooty står i svalgangen og spytter ned på panseret til en parkert bil ved nabomotellet, og da de blir tvunget til å tørke opp etter seg, blir duoen utvidet til en trio med lille Jancey (Valeria Cotto). Men da den lille gjengen uforvarende kommer til å starte en brann, skal de oppleve at vennskap er valuta i de voksnes liv.

Det legges ikke skjul på at disse små menneskene lever i den ytterste fattigdom og sosiale nød, men siden vi hele tiden ser tilværelsen fra barnets blikk skiller filmen ikke alltid på alvorlige og mindre alvorlige hendelser. «The Florida Project» er en lys og lett skildring som likevel alltid har med seg et dypt alvor. Oftest er det representert gjennom motellbestyrer Bobbys (Willem Dafoe) tilstedeværelse; han er streng, men også mild, og han ser og han vet hva barna går i møte. Han beskytter dem på sin måte, ved ikke å kaste foreldrene ut når de ikke har betalt i tide eller se gjennom fingrene med små eller større forseelser.

Filmelsker?Les flere film- og serietips her

Tilfeldigheter

At de lever rett i utkanten av selveste lykkelandet blir aldri problematisert annet enn ved at en og annen turist har forkludret hotellbookingen sin på nettet og sjekker inn med dårlig skjult avsky, eller de mange reklameskiltene for fornøyelser som venter dem som har råd til en tur innenfor porten til Disneyland. De mørke skyggene er det ofte vårt eget blikk som skaper, vi som i likhet med Bobby vet at det barnlige paradiset ikke kommer til å vare, og at det eksisterer utelukkende ved hjelp av tilfeldige omstendigheter, som bestyreren Bobby, en bestemor som kan lage mat, en venninne som kan åpne bakdøren til en restaurant og levere poser med matrester.

Det finnes knapt med handling, men «The Florida Project» er likevel mettet til randen av illustrasjoner på tilværelsen for dem som lever under fattigdomsgrensen i USA. Og bildet av de foreløpig nokså bekymringsløse barna er noe av det sterkeste ved filmen, som dessuten har enormt imponerende og intuitive barneskuespillere. Det er neppe det siste vi har sett til Brooklynn Prince.

* (Vilkår)