Gustavs far forsvinner da gutten er åtte år gammel. Gustav (Axel Bøyum) er overbevist om at pappa (Trond Espen Seim) ble kidnappet av en ufo gjemt bak en komet, siden han så underlig lys og fallende steiner samme kveld som pappa forsvant. I årene som følger leter han i alle universets uløste mysterier ved hjelp av den eksentriske, selverklærte ufo-eksperten Bill (Jørgen Langhelle).
Fakta: «Kometen»
Norge 2017, regi Bård Røssevold.
Manus Torben Bech, produsent Magnus Kristiansen/Gyda Myklebust, sensur 6 år, spilletid 70 minutter, norsk premiere 8. desember.
Med Axel Bøyum, Cecilie Mosli, Jørgen Langhelle, Theresa Frostad Eggesbø, Trond Espen Seim og flere.
Da dagen nærmer seg for at kometen igjen skal passere over det lille tettstedet der Gustav hjelper til med å drive et lite pensjonat sammen med moren (Cecilie Mosli), er gutten blitt voksen, forelsket og fremdeles overbevist om at pappas tilbakekomst kommer til å gjenvinne balansen i tilværelsen. Mamma sier lite, men da Gustav kommer hjem med Charlotte (Theresa Frostad Eggesbø), blir hun underlig aggressiv. Noen halvkvedede viser sår tvil om ufo-teorien, men hva annet har Gustav å holde fast ved?
Filmelsker? Les flere anmeldelser her
Følsom nerd
Det som først kan se ut som en naivistisk, litt barnslig historie, viser seg å romme flere nyanser. Gustav er den følsomme nerden som kanskje uforvarende har snakket seg ut av vennskap ved å være uforholdsmessig opptatt av kometer; mamma er den sårede som nok har tenkt at jo mindre som sies, desto bedre.
Dermed har Gustav ikke fått noen korrektiver til minnene fra barndommen, og når han etter hvert snuser seg frem til en mer jordisk forklaring, rammer det hardt. «Kometen» holder allikevel fast ved den utenomjordiske innfallsvinkelen og gjør et dødsfall om til et øyeblikk som er lettere å bære, mindre prosaisk, mer fantastisk og poetisk.
Motbakke til sannhet
«Kometen» er en av flere eksamensfilmer fra Den norske filmskolen på Lillehammer som skal ha ordinær kinopremiere, og regissør Bård Røssevold ser ut til å ha godt håndlag med skuespillerne, som hver seg inngår i en helhetlig historie, selv om de nærmest bokstavelig talt befinner seg i forskjellige sfærer. Torben Bechs manus forteller historien om motbakken frem til sannhetens øyeblikk, en langsom bevisstgjøring som kanskje har slumret lenge, og selv om det gjør vondt, holder filmen en lett og tidvis humoristisk tone. «Kometen» er kort og konsis, men med rom for både de små og de store følelsene, og særlig hovedrolleinnehaveren sammen med Cecilie Mosli gjør svært gode figurer.
- (Vilkår)