Anmeldelse: «Milo: Månens vokter», regi Alexandre Heboyan & Benoît Philippon

Det er et vimsete og nokså forutsigbart univers vi blir presentert for i «Milo: Månens vokter», men det er både vakkert og underfundig. På en planet langt, langt borte er det tid for å velge Solens og Månens nye voktere. Den solbrune bråkjekkasen Solar er tydelig et opplagt valg til å passe på Solen, selv om han strengt tatt er mest interessert i å imponere damene. Helt overraskende er det den lille faunen Milo – «den blå rotta», som de andre kaller ham – som blir Månens vokter. Begge klarer de å miste de livsviktige himmellegemene på første dag. Katastrofen truer.

Delikat animasjon

Regissørene har tidligere jobbet med animasjonen til blant annet «Kung fu Panda» og «Monsters vs. Aliens», men denne gangen er det gjort i mer delikate og sarte streker, bortsett fra figuren Solar, som ser ut som en mytologisk versjon av en amerikansk fotballspiller. Resten ligner mer på de levende bildene vi kjenner fra japanske Studio Gibli, med en magisk eventyrverden der det aller meste kan dukke opp, og gjør det. Den tredimensjonale virkeligheten brytes opp av drømmesekvenser i 2D (filmen ses uten briller), der tegningene ligner mer på de vi kjenner fra Antoine de Saint-Exupérys «Den lille prinsen», og så har da også filmskaperne vært involvert i filmatiseringen av den lille, berømte historien.

Uklart univers

Men der «Den lille prinsen» følger barnets besnærende logikk, er det en del påfunn i «Milo: Månens vokter» som ikke helt henger sammen med resten. Den lille jenta Glimt er av voks og befinner seg dermed i skumringslandet for ikke å smelte. Like fullt kan hun etter hvert som handlingen skrider frem, bevege seg uhemmet i både Månens og Solens rike – og det må hun, siden vi skjønner ganske fort at Solar er interessert i henne, mens hun er interessert i Milo, og han i henne.

Sammen reiser de planeten rundt og også inn i den, til de dype magmakamrene, der monstre søker å slukke solen; her er animasjonen grovere enn på overflaten, der detaljene får mye bedre plass. Alt fra å bruke månestrålene som harpe, til små blomster som bukker og lukker seg når lyset forsvinner gjør at det alltid er noe å se på og imponeres av visuelt, selv om handlingen etter hvert glir inn i et spor der vi vet hvor den skal. For dem som er helt ferske i kinosalen gjør ikke det så mye. For oss andre er det kanskje litt ergerlig at man ikke benytter muligheten til å skape noe nytt ikke bare i bilder, men også i innhold.(Vilkår)