Anmeldelse: «Love, Simon»

Simon (Nick Robinson) går siste året på high school, han er en sympatisk gutt med gode venner og en trygg og harmonisk familie. Og så er han homofil. Det er det ingen andre enn han selv som vet idet «Love, Simon» begynner.

Men da signaturen Blue betror seg om den samme personlige hemmeligheten på en populær nettside, begynner Simons hjerte å hamre. Han starter en forsiktig epostutveksling med Blue under psevdonymet Jacques. Det utvikler seg til en samtale om både de små og de store spørsmålene i livet, samtidig som tilværelsen går sin gang i den virkelige verden.

For det brede lag

Homofile rollefigurer er ikke sjelden biroller som gir farge til den heterofile hovedpersonens tilværelse, og selv om det etter hvert er kommet flere gode filmer med homofile hovedroller, er det et stykke mellom high school-komedier laget for et bredt publikum der den sentrale rollen strever med å komme ut av skapet.

I Simons tilfelle er han ganske trygg på at omgivelsene vil akseptere ham for den han er, men han er også sikker på at de vil komme til å se annerledes på ham. Og Simon liker livet sitt. Han vil ikke endre på noe som helst. Nesten.

Når man sier at en filmskaper har brukt alle klisjeene i læreboken, er det oftest en anklage eller i det minste et oppgitt sukk. I tilfellet «Love, Simon» er det snarere grunn til å vende tommelen opp.

Radikalt inkluderende

Basert på ungdomsromanen «Simon vs. the Homo Sapiens Agenda» av Becky Albertalli bruker regissør Greg Berlanti («Dawson's Creek») alle de obligatoriske ingrediensene i en gjengs high school-komedie til å fortelle en historie om å komme ut av skapet. Ut av skapet-historier har også sine faste, dramaturgiske sjekkpunkter, som angsten for sosial skandale, familiens vrede og fortvilelse, depresjon, kanskje til og med død. Men slik Berlanti bruker filmmediet her, blir historien om Simon radikalt inkluderende.

Simons prosess utvikler seg ikke helt uten konfliktlinjer.

Filminteressert?Les flere filmanmeldelser her

For det første morer regissøren seg – og oss – med å la oss være like uvitende som Simon om hvem som skjuler seg bak aliaset Blue. Det er mange potensielle kandidater, og historien får ulike perspektiver etter hvert som Blue endrer seg i Simons hode. Det byr på både mentale tøyeøvelser og sosiale forviklinger.

For det andre blir det kaotisk da klassekameraten Martin (Logan Miller) oppdager Simons eposter etter at Simon har glemt å logge seg av en av datamaskinene i skolebiblioteket. Opportunisten Martin er tilfeldigvis interessert i Abby (Alexandra Shipp), en av Simons gode venninner, og truer Simon med å offentliggjøre skjermdumper av epostenes innhold om ikke Simon bidrar til å gi Martin en sjanse hos Abby. Simon mister sitt moralske kompass i redselen for å bli avslørt.

Men det er mer komplisert enn som så: Simon har et ønske om å komme ut av skapet, om at erklæringen overfor verden skal være overstått, men han vil selvfølgelig ha regi på situasjonen selv.

Dyp pust

Regissør og manusforfattere viser at de har en sterk følelse for ungdomssjargongens vekslende komikk og patos og vever de verbale utspillene inn i fortellingens anatomi på en sømløs måte.

Som i enhver high school-film samles trådene litt for nonchalant til slutt, men veien dit har vært morsom og underfundig nok til at denne historien tåler det. «Love, Simon» trekker pusten dypt etter at man har sluppet ut det som er holdt inne lenge.

* (Vilkår)