Anmeldelse: «Skyscraper» med Dwayne Johnson aka The Rock

Man er nok glad for å ha trimmet magemusklene når man henger opp ned noen hundre meter over bakken i en skyskraper med tauet festet i en slarket benprotese og skjønner at ens eneste sjanse til å overleve er å slynge kroppen i bue opp til et knust vindu ved hjelp av hofteleddsbøyeren. Og det litt brennkvikt.

Dwayne Johnson, tidligere kjent som fribryteren The Rock, har ikke hoppet over en eneste treningsøkt. I «Skyscraper» er han Will Sawyer, tidligere gisselforhandler hos FBI som har startet for seg selv etter en traumatisk hendelse som kostet ham det ene benet.

Det er gått ti år, han har fått den smarte og fremgangsrike kona Sarah (Neve Campbell) og to barn.

Nå er alle med ham på et tilsynelatende rett frem sikkerhetsoppdrag for en av verdens aller rikeste menn.

Inferno i flammer

Øverst i The Pearl, en kilometerhøy bygning i Hongkong, sitter herr Zhao (Chin Han) i sin ekstravagante penthouseleilighet og styrer verdens åttende underverk med et forbløffende antall berøringsskjermer.

Zhao har en duppeditt, en veldig verdifull dings. Og den dingsen er det noen andre som vil ha.

Dermed blir en luksuriøs langhelg for familien Sawyer brått til en kamp på liv og død, da krimkongen Kores Botha (Roland Möller) ikke akkurat har tenkt å be pent. Snart står verdens høyeste bygning i flammer, og livet står på spill for Sarah og barna.

Regissør og manusforfatter Rawson Marshall Thurber («We're the Millers») nikker nokså opplagt mot «Inferno i flammer» fra 1974, der det også var en spektakulær brann som var utgangspunktet for heltemodig action.

Senere er det kommet historier med mer humoristisk tilsnitt, som Bruce Willis og «Die Hard»-filmene var blant de fremste eksponentene for en god stund.

Det er riktignok ikke like spennende lenger: Det er sjelden man viker fra konseptet der én mann redder familien, byen og/eller verden, og klarer man å tøye de fysiske lovene langt nok med dertil sømløse spesialeffekter – da blir det fest.

Enkel formel

Når Will Sawyer står utenfor 150. etasje sånn omtrent og klyper skosnutene fast i en gesims der det knapt er plass til tærne hans, med gaffatape på hendene for bedre feste, og mumler: «This is stupid», er det gøy.

Det er like morsomt når den enorme mannen henger etter pekefingeren i en heisekran før han springer sekstimeteren gjennom luften på vei mot uunngåelig heltestatus.

«Skyscraper» er lettfattelig formelunderholdning med tilstrekkelig halsbrekkende innslag til at man er nødt til å lukke øynene en gang i mellom – som når Sarah balanserer på en ustø planke i høyhælte skoletter med sønnen på ryggen hundre meter over en rasende brann midt inne i skyskraperen.

Filmen vises både i 2D og 3D, og sistnevnte er nok å foretrekke for å få tøyd høydeskrekken maksimalt.

Samtidig er manuset utstyrt med nok selvironi på Dwayne Johnsons vegne til at det bør ha en avvæpnende effekt på dem som forutsigbart nok vil breke om at «Skyscraper» ikke er noe nyskapende stykke filmhistorie.

«Skyscraper» er tvert imot en fest med gamle kjente, bare større, morsommere og mer spektakulær enn forrige gang.

Det er ikke mer å hente enn det, men noen ganger er det nok.

* (Vilkår)