Anmeldelse: «You Were Never Really Here», regi Lynne Ramsay

Fysisk misbruk er ikke det enkelt å gjenskape på lerretet uten å falle for fristelsen til å bli for konkret i de visuelle virkemidlene og dermed risikere å påkalle seerens kikkertendenser og ydmyke offeret.

Regissør Lynne Ramsay gjør en klok og effektiv vri i begynnelsen av «You Were Never Really Here»: Et angrep vi hører, uten å se, og et litt barnslig halskjede med jentenavn, er det vi trenger for å komme inn i denne vonde historien og skjønne hvilket landskap vi befinner oss i.

Vold og hevn

Joaquin Phoenix spiller hovedrollen som Joe, som vi skjønner er tidligere soldat og kanskje også politimann; traumer har gjort ham nummen for vold, men rettferdighetssansen har utviklet seg til en blind tro på hevn. Han befinner seg ikke lenger i noen gråsone, men langt inne i en tilstand av forvirring.

Det understrekes av et lydspor som hvem som helst kan få frynsete nerver av, komponert av Radioheads Jonny Greenwood.

Filminteressert?Les mer om film her

Visuelt illustrerer dessuten regissøren hovedpersonens brutale assosiasjoner og minner som et speilbilde av Joes indre. Det er ikke alltid – heller sjelden – logisk, men det gir mening for en rollefigur som ofte ikke er helt til stede der han befinner seg.

Joe leter opp savnede, unge jenter på oppdrag fra privilegerte mennesker som helst vil unngå å blande inn myndighetene. Han får et oppdrag av en politiker som mistenker at hans 11 år gamle datter er kidnappet til et slags bordell. Det finnes så mange måter denne historien kunne ha vært fortalt på, og vi kjenner uendelig mange lignende plott som tradisjonelle thrillere: Ung pike er forsvunnet, familien kontakter en privatetterforsker, ting går ikke helt som de skal.

Men som med Lynne Ramsays tidligere filmer («Morvern Callar», «We Need to Talk About Kevin»), ligger regissørens oppmerksomhet på psyken og hovedpersonens forkvaklede forestillingsevne snarere enn på den handlingen som er enkel å gjenfortelle.

Intimt

Joaquin Phoenix er med i praktisk talt hvert eneste bilde, og kameraet kleber seg på ham så man nesten har lyst til å se vekk i anstendighetens navn. Da han fikk med seg prisen for beste mannlige skuespiller i Cannes, får man tro det er det svært intime, men også brede spekteret han viser, som har slått gjennom hos juryen.

For han viser en helt annen side av samme personlighet hjemme i leiligheten han deler med sin tilårskomne mor (Judith Roberts): Når hun spør ham om en av hans gamlekjærester, virker det fullstendig absurd, men vi forstår hvorfor det kan virke naturlig for henne. For dette er en film som gransker sjelen samtidig som den tar med seg det som er av hverdag.

«You Were Never Really Here» er en voldsom affære med virkemidler som nok vil være over noens tålegrense. Men det som virkelig gjør den interessant, er at forholdet mellom Joe og den unge kvinnen han skal redde (Ekaterina Samsonov), etter hvert utvikler seg til å bli ikke et møte mellom redningsmann og offer, men mellom to beslektede sjeler med ulike forutsetninger for å tolke og takle det som er skjedd med dem.

Lynne Ramsay er som alltid uforlignelig.

* (Vilkår)