Anmeldelse: «Jane»

Kanskje tror man at man vet det som er å vite om Jane Goodall, eller man tenker at denne kunnskapen kan man være foruten. I begge tilfeller tar man feil.

Selv om man kanskje vet at Goodall revolusjonerte måten vi ser de store primatene, ved å studere og kartlegge sjimpansenes liv i Tanzania gjennom flere tiår, er det ikke sikkert at man har tatt inn over seg hvor mye kunnskap som kunne ha gått tapt om denne kvinnen hadde sett en annen vei den gangen hun var 26 år og eventyrlysten. Eller hvor modig hun var.

Goodalls historie presenteres av den særegne dokumentaristen Brett Morgen («The Kid Stays in the Picture», «Kurt Cobain – Montage of Heck») gjennom nye intervjuer og enestående bilder av naturfotografen Hugo van Lawick. Man trodde dokumentasjonen var gått tapt, men 140 timer upublisert materiale i form av 16-millimeterfilmer ble funnet igjen, og blir i «Jane» brukt sammen med et diskret og taktfullt lydspor komponert av Philip Glass.

Me Hugo, you Jane

Jane Goodall hadde vært alene i Gombe i Tanzania en god stund på oppdrag for antropologen Louis Leakey – for øvrig samme mann som sendte Diane Fossey av gårde for å studere gorillaer – da Hugo van Lawick ble sendt ned for å hjelpe til med dokumentasjonen.

Den kjederøykende fotografen var først ikke særlig velkommen, men samarbeidet førte til et ti år langt ekteskap og sønnen Grub, som nærmest ble en slags Mowgli i jungelen og på savannen. Skjønt i Gombe var han nødt til å sitte i bur, så ikke sjimpansene skulle ta ham. Det var slett ikke så ille som det kanskje kan høres ut.

Filmelsker?Les om flere filmer her

Den gangen hun begynte å studere sjimpansene, var den rådende oppfatningen at menneskene var de eneste skapningene på jorden som hadde evnen til å lage redskaper og ha et sosialt liv. Goodall motbeviste begge deler i løpet av relativt kort tid. Skjønt tid er et nøkkelord; sjimpansene var lenge skeptiske. Men etter hvert ble de husvarme og viste seg å være mindre sjarmerende når de kom i horder for å stjele bananer, pappesker, tepper og klær enn når de lot henne få hilse på en nyfødt baby.

Harmoni og krig

Det er så mange scener i «Jane» som er både opplysende og interessante, rørende eller hjerteskjærende, skremmende og tankevekkende. Oppdraget var på sett og vis å finne slektskapet mellom det moderne mennesket og apene vi en gang utviklet oss fra, og «Jane» demonstrerer hvordan sjimpansenes sosiale egenskaper kan brukes både til å skape tette, harmoniske samfunn og brutal og ødeleggende krig.

Det gjør inntrykk når Goodall forteller fra sitt nåværende 83-årige ståsted via de uendelig vakre og voldsomme bildene som Hugo van Lawick etterlot seg.

'(Vilkår)