Anmeldelse: «Lucky», regi John Carroll Lynch, med Harry Dean Stanton

Da Harry Dean Stanton døde den 15. september i fjor, 91 år gammel, hadde han høstet noen svært gode festivalanmeldelser for sin aller siste opptreden i tittelrollen i «Lucky».

Det vil ikke være helt unaturlig å se «Lucky» som en rendyrket anledning for Stanton til å vise en siste gang hvor fabelaktig han kan være på lerretet, og det finnes små drypp i dialogen som har paralleller til hans eget liv som han dermed får spille.

Og det er karakterskuespiller John Carroll Lynch som regisserer, for aller første gang. Dermed er «Lucky» nærmest blitt en skuespillernes film, der hver enkelt får sin tilmålte tid til å lyse opp lerretet. Men der slike filmer ofte blir en ansamling store øyeblikk i en liten film, er «Lucky» blitt en historie som ikke bare er en hyllest til Harry Dean Stanton, men som rommer mye mer.

Livets rutiner

Lucky er ugift, bor alene og har ingen barn som han vet om. Det er ikke dermed sagt at han ikke liker andres selskap. Blant hans daglige rutiner er frokost og kryssord på den lokale dineren og en Bloody Mary eller to på det faste vannhullet om kvelden. Han gjør litt lett yoga om morgenen og går sine faste runder med skritt som vitner om en mann som er overbevist om at frisk luft og mosjon, samt ikke å avvike for mye fra det fastlagte programmet, er nøkkelen til et langt liv. Stanton var 89 år gammel under innspillingen, og man får tro Lucky er ment å skulle være i samme lende.

Filmelsker? Sjekk ut flere filmer her

Men han er begynt å lure på hvor lenge det kan vare. Han har alltid vært sikker på at ingenting annet enn det store intet venter ham på den andre siden, men det er rart med det. Når det nærmer seg er man kanskje ikke like skråsikker og trygg i sin overbevisning. «Lucky» handler litt om det, men også om hva et liv kan romme, som den som lever ikke nødvendigvis bærer utenpå som en reklameplakat.

Svunnen storhet

Som hovedpersonen selv er det tydelige og mindre tydelige hint i den lille ørkenbyen han bor i om at også dette tørre, matte stedet har hatt om ikke en storhetstid, så i alle fall en tid da fasadene var vakrere og hadde mer liv. Det ser vi allerede da vi møter den aller første skapningen i «Lucky», skilpadden president Roosevelt, som har rømt fra sin livsledsager Howard, spilt av David Lynch, som også etter hvert har utviklet seg til å bli en habil skuespiller.

President Roosevelt er angivelig nærmere hundre år gammel, og har kanskje hundre til å leve, og mens det filosoferes rundt bardisken om livets opp- og nedturer, kommer Howard etter hvert frem til at president Roosevelt kanskje ikke har rømt, men flyttet. Alle rollene i «Lucky» har noe i seg som forteller om endringer, omveltninger og mer eller mindre merkbare overganger, alt mens hverdagens tralt går sin gang.

John Carroll Lynch har i det hele tatt laget en film full av fine observasjoner, poesi med en dråpe malurt nå og da og noen nydelige overraskelser.

* (Vilkår)