Anmeldelse: «Mannen mot strømmen» av Mohammad Rasoulof

«Mannen mot strømmen» kunne nesten ha vært en komedie om toneleiet var et annet. Men mannen som har laget filmen og fått den ut av Iran, har selv brutal erfaring med hvordan samfunnet hans fungerer – eller ikke fungerer. Mohammad Rasoulof ble for en tid tilbake dømt til seks år i fengsel for å filme uten tillatelse; han slapp med å sone ett år, men har i likhet med sin regissørkollega Jafar Panahi utreiseforbud fra Iran.

«Mannen mot strømmen» vant prisen for beste film i sideprogrammet Un certain regard under filmfestivalen i Cannes i fjor, men filmskaperen kunne naturlig nok ikke være til stede for å motta den – og filmen er bannlyst i hjemlandet.

Sabotasje

Hovedpersonen Reza (Reza Akhlaghirad) smiler aldri, ikke en eneste gang i løpet av nesten to timer lysner det mørke blikket. Vi aner at han og familien – kona Hadis er rektor på den lokale skolen, de har en liten sønn – har forlatt Teheran og dratt ut på den nordlige landsbygda på grunn av uholdbare forhold av et eller annet slag.

Reza oppdretter gullfisk, en viktig symbolsk ingrediens i den iranske nyttårsfeiringen, men oppdager idet filmen er bare noen minutter gammel, at noen ikke vil han skal lykkes. En lokal, mafialignende organisasjon har tentakler inn i alle samfunnslag og -institusjoner. Det nytter ikke å gå til politiet når noen først forsøker å stenge vannforsyningen til de primitive merdene og senere forgifter vannet.

Skjønt, det kan se ut til at Rezas største utfordring er at han vil være en ærlig mann. Han vil beholde selvrespekten og integriteten og ikke vikle seg inn i et korrupt nett som ikke er til å komme ut av igjen. Han skal gjennom prøvelser av bibelske dimensjoner før han i desperasjon bestemmer seg for et mottrekk. Det ender med bitter ironi.

Rettskaffen og naiv

«Mannen mot strømmen» har mange likhetspunkter med rumenske Christian Mungius «Den store prøven». Der forsøker også hovedpersonene å ordne opp gjennom de presumptivt rette kanaler etter at datteren er blitt overfalt. Men allerede første instans skal ha litt under bordet for å ta saken videre. Dermed er man ufrivillig ute på skråplanet, og det innebærer alltid og uten unntak at noen har noe på deg, selv om det skulle gå bra i første omgang.

Rammehistorien om Rezas kamp mot den organiserte korrupsjonen og bossen som har kastet blikket på eiendommen hans, ruller og går i langsomt tempo, som en snøball som stadig blir større og tyngre.

Filminteressert? Les mer om film her

Imens legger regissøren ut andre tråder som er vel så dramatiske. Vi ser at konas rektorgjerning i visse tilfeller blir litt vel nidkjær. Om det er fordi hun er redd eller fordi hun har resignert, er ikke så godt å si.

Og ikke minst oppstår stadig den litt oppgitte stemningen over en mann som insisterer på å gjøre ting rett. Hvor naiv går det an å bli?

Lavmælt

«Mannen mot strømmen» er ikke en veldig ordrik film, men selv enkle, langsomme tagninger er mettet med handling, ørsmå nyanser og litt mer slagkraftige virkemidler. Det er en film som kanskje krever litt tålmodighet til å begynne med, men belønningen er stor.

Det nesten komiske ved at korrupsjonen er så gjennomsiktig og allikevel ugjennomtrengelig, blir gjort et bittert poeng av mot slutten. Først da skal det røre seg bitte litt i Rezas munnvik; han vet at klimaks i denne historien bare er begynnelsen på noe annet.

Kanskje bedre, men sannsynligvis ikke.

*(Vilkår)