Anmeldelse: «The Post», regi Steven Spielberg

Det er fortalt mange historier om journalistikkens helter, og mange av dem er bortimot uimotståelige av opplagte grunner: Hardtarbeidende, detaljorienterte, grå menn og kvinner med sterk rettferdighetssans trosser arbeidstidsbestemmelser og risikerer liv og helse i sin higen etter å sette makten på plass for vårt alles beste.

Disse historiene har dessuten uendelige, filmatiske kvaliteter og muligheter når de er fra den perioden journalistene levde på sigaretter og kaffe, og avisen ble rullet ut av trykken mot klimakset da den er på gaten og hele folket får vite hva disse tilsynelatende unnselige og uselviske menneskene har utrettet, ved hjelp av telefonkiosker og hemmelige kilder på nedslitte motellrom.

Steven Spielbergs «The Post» er en film i denne tradisjonen. Regissøren benytter seg av alle klisjeene med stor bravur, og lykkes godt med det. Spenningskurvene er skoleeksempler på hvordan det skal gjøres for at publikums nerver skal stå i helspenn på rett tidspunkt, også om man kjenner historien fra før. Klumpen i halsen melder seg idet anstendigheten vinner over mer smålige hensyn.

Mot alle odds

Men mest av alt er «The Post» en film om en kvinne som på et ubeleilig tidspunkt ble nødt til å vurdere om det var verdt å sette alt – familiebedriften, rikdommen, den sosiale anseelsen og nære vennskap – på spill. Meryl Streep spiller eieren av The Washington Post så det svir. Katharine Graham hadde kanskje den formelle makten i avisen som den gangen var mer av en lokalavis i det amerikanske hovedstadsområdet, men den uformelle makten lå hos styret og hos mektige venner i forretningsliv og politikk. Faren hennes overlot i sin tid hele bedriften til hennes ektemann, Phil, for Katharines jobb var å oppdra barna og ta seg av familiens sosiale liv.

I 1971 har hun vært enke en god stund, men selv om ansvaret tynger, er hun mer av en gallionsfigur enn en leder; riktignok er hun gallionsfiguren som har lest alle papirene før hvert styremøte og den som faktisk har lest alt med liten skrift før avisen tar avgjørelsen om å gå på børsen, men strengt tatt er det ingen som er særlig interessert i hva hun har å si. Meryl Streep spiller en kvinne som konstant er overforberedt og oversett, og dermed blir den avgjørelsen hun blir nødt til å ta så mye mer dramatisk.

Filmelsker? Les om flere serier og filmer her

For «The Post» er også filmen om avisen som ikke var først med saken, men som sto med det moralske ansvaret på et kritisk punkt. Det var New York Times som i juli 1971 først satte på trykk utdrag av de hemmeligstemplede såkalte «Pentagon Papers» og dermed avslørte at den ene presidentadministrasjonen etter den andre hadde løyet til det amerikanske folket om krigen i Vietnam og USAs engasjement i Sørøst-Asia siden den annen verdenskrig.

Munnkurv

Washington Post kom om bord da New York Times fikk munnkurv av Nixon-administrasjonen siden justisminister John Mitchell hevdet at avisen satte rikets sikkerhet i fare. Om Spielberg og manusforfattere Liz Hannah og Josh Singer endrer litt på historien, gjør de det for å få frem den enkle og dagsaktuelle problemstillingen om hvor vidt pressens oppgave er å beskytte makten, eller folket?

Om Tom Hanks kanskje er for mild og ikke helt troverdig som den legendariske redaktøren Ben Bradlee, er han muligens castet for å Meryl Streep mer plass og luft. Og i så henseende er «The Post» en riktig vellykket og medrivende historie i klassisk format.

* (Vilkår)