Når man setter seg ned i kinosetet for å se på dokumentarfilmskaper Nick Broomfields film «Whitney. Can I Be Me?», som har norgespremiere denne helgen, begynner det vondt og blir fort verre. Den amerikanske superstjernen og stemmemessig svært begavede artisten har en av pophistoriens verste livshistorier. Den er rett og slett til å grine av, samtidig er det jo ofte noe svært forlokkende ved andre menneskers misere. Det er vanskelig å la være å se på bilulykken.
«Painful lives» er en meget populær sjanger. Slik sett er Houstons liv et opplagt valg for den britiske regissøren, som tidligere blant annet har skapt oppstuss med den noe spekulative filmen «Kurt & Courtney», om det nesten like tragiske livet til den motvilllige grunge-stjernen Kurt Cobain.
Fakta: Whitney. Can I Be Me?
Regi: Nick Broomfield og Rudi Dolezal
2017
Frynsete
Whitney Houston ble funnet livløs på badet i en hotellsuite i 2012, en lenge varslet utgang på et liv fylt av rusproblemer, selvtvil og uro på hjemmebane. Hvordan mennesker som er suksessfulle, har et stort talent og er elsket av hele verden, likevel kan ha det så vondt og rote det så til for seg selv, er et vanskelig men også hyppig stilt spørsmål. Broomfields film gir ingen fullstendige svar, den mangler en grunnleggende empati og forståelse for menneskets svakhet, men det er hele tiden indikasjoner på at mennesker rundt henne ikke har gjort det riktige, inkludert hennes nære familie.
Kjernefamilien: Whitney, Bobbi Kristina og Bobby Brown i lykkeligere dager. Bare Brown er fortsatt i live.
Den opplagte syndebukken har alltid vært hennes lurvete eksmann Bobby Brown, en fallert R&B-stjerne som var sjalu på hennes suksess og dro henne ned i grøfta med blandingsmisbruk og virrete livsførsel. Han er en tufs, men kommer likevel ikke så ille ut av filmen. Frynsete mennesker trenger hverandre, og han var tross sine store svakheter kjæresten hennes, og far til hennes barn. Han var ikke skyld i hennes fall, det hadde inntruffet uansett.
Det er noen søte og mindre søte privatopptak av dem i filmen som ikke er til å tro, for et liv de må ha hatt. Litt morsomt er det dog å se ekteparet sitte hjemme og drikke etter kyllingmiddagen og «spille» en scene fra filmen om Ike og Tina Turner. Life imitating art. Og bildene av datteren Bobbi Kristina, som døde på samme vis som moren, bare 22 år gammel, er likeledes til å grine av.
Oppvekst
Houston kunne også kjenne seg igjen i Brown, og hun følte nok at hennes personlighet var nærmere hans enn det glansbildet hun ble presentert som i mediene. Whitney var fra «the streets», blir det til stadighet postulert i filmen, hun vokste opp i Newark med to brødre som introduserte henne for partydop, hun kjente til kodene og sang som de råeste soulsangerne. Men alt dette og hennes bakgrunn ble fjernet da hun skulle bli presentert for verden.
Hennes mor var gospelsangeren Cissy Houston, som også hadde sunget i The Sweet Inspirations og hatt kun moderat suksees som albumartist i discoeraen. Hun skulle leve ut karrieren og få den store suksessen gjennom datteren i stedet, og blir ikke alltid presentert i det mest flatterende lyset i denne filmen.
Det er mange nøkkelmennesker som ikke er direkte involvert i filmen med nye intervjuer, men bildet danner seg likevel: Whitney ble presentert som en annen enn hun egentlig var. Og filmtittelens «Can I Be Me?» viser at det var hennes lurvete side som var den sanne.
Whitney Houston sammen med den legendariske bransjemannen Clive Davis fra Arista Records i 1983, før utgivelse av debutalbumet som skulle gjøre henne til en stor crossover-suksess.
Sommerfrisk
Den som husker Whitney Houstons første storhetstid fra midten av åttitallet, vil erindre en rekke herlige topphits, en enorm stemme og en ekstremt sommerfrisk og polert fremtoning. Plateselskapmogul Clive Davis fra Arista hadde lenge forsøkt å lage en afrikanskamerikansk superstjerne som var spiselig for de store massene og for et hvitt amerikansk publikum. På det tidspunktet var det som to separate verdener. Den eneste måten å lykkes med det var å fjerne de fleste elementer av hennes «blackness», musikalsk som imagemessig.
Den som husker Whitney Houstons første storhetstid fra midten av åttitallet, vil erindre en rekke herlige topphits, en enorm stemme og en ekstremt sommerfrisk og polert fremtoning
I den første delen av filmen får vi et fascinerende innblikk i hvordan denne problemstilllingen var et fundamentalt element i den amerikanske underholdningsbransjen. Denne poleringen skapte store identitetsproblemer for henne, men suksessen kom fort, i alle fall på det ekstra popete andrealbumet. Hun følte nok uansett at hun hadde sveket sine egne. Da hun var på prisutdelingen Soul Train Awards etter utgivelsen av andrealbumet, var det tilløp til buing i salen. Flere mener at hennes problemer og eskalerende selvtvil startet akkurat denne kvelden, på grunn av den erkjennelsen av at hun var utstøtt av sine egne. Og at hun søkte mot rabagasten Bobby Brown for å vise hvor hun egentlig kom fra.
Sjelevenn
Et annet veldig viktig menneske i hennes liv var barndomsvenninnen Robyn Crawford, som jobbet tett som hennes personlige assistent og turnéleder frem til tusenårsskiftet. Det var den eneste personen hun egentlig kunne stole på og som kjente henne. Det gikk rykter om at de var i et lesbisk forhold, og de fleste som uttaler seg i filmen er skjønt enige om at de hadde et ekstra tett bånd. Men det er klart at dette ikke passet særlig godt inn i det bildet av Whitney de helst ville selge til omverden.
Bobby Brown var meget sjalu på det andre mennesket som var i ekteskapet deres, og forsøkte hele tiden å få henne vekk fra Whitneys arbeidsliv. Da hun plutselig forsvant fra Whitney-organisasjonen (noen i filmen insinuerer at hun ble jaget vekk av familien eller betalt rikelig for å slutte) gikk det meste i dass for Whitney. Hun mistet sin nærmeste og viktigste påpasser, stemmen ble ødelagt av crackrøyking og kroppen redusert til et par knokler. Det kan bli fint å høre Crawfords versjon av historien en gang i fremtiden.
Stemmen
En gang i fremtiden kan det forhåpentlig også bli lagt mer vekt på innholdet i hennes karriere. I filmen handler alt om undergangen, det hoppes glatt over sentrale hendelser som nye album, stilskifter og betraktninger om hennes unike stemme og mange store låter. Hun er en av pophistoriens mest gripende vokalister, med en teknikk og følelse hun var helt alene om.
Deler av filmen er sentrert rundt Whitneys siste store turné i 1999. Bobby Brown og datteren Bobbi Kristina var ofte med på scenen.
Mye av filmen er sentrert rundt privatopptak fra hennes siste store turné, i 1999. Det er rystende å se den fysiske påkjenningen det er for henne å fremføre sin fantastiske versjon av «I Will Always Love You», hvordan hun presser den ut av sin skrøpelige kropp. Og til sist lykkes. Vi kunne trengt mer slik musikk å varme oss på. Hun ga ut fine låter helt til det siste, men den fineste av dem alle kom før solokarrieren startet: da hun sang med bandet Material og saksofonist Archie Shepp i en uforglemmelig versjon av Robert Wyatt-låten «Memories».
Hun var en musikalsk kunstner, ikke bare en tragisk skikkelse.(Vilkår)