Kino i romjulen. «The Party», «Happy End", «En fantastisk kvinne»

Tre svært ulike kvinneskikkelser dominerer de kinofilmene man bør få med seg denne romjulen. En tårevåt og rasende Kristin Scott Thomas åpner ballet med å rette en pistol rett mot kameraet i Sally Potters «The Party». Isabelle Huppert hever et arrogant øyenbryn slik bare hun kan det, på toppen av et hierarki som er i ferd med å råtne på rot i Michael Hanekes «Happy End». Og fra Chile kommer en av favorittene fra filmfestivalen i Berlin med den transseksuelle Daniela Vega i hovedrollen. «En fantastisk kvinne» er dessuten nettopp kommet på den offisielle kortlisten over potensielle oscarnominerte.

Klisjeenes fall

Sally Potter («Orlando») står for den svarteste, frekkeste komedien. «The Party» er en kjapp, liten satire i svart-hvitt, der en gruppe venner samles, tilsynelatende for å feire Janets (Kristin Scott Thomas) politiske forfremmelse. Men i virkeligheten har de alle en annen agenda, der hver enkelt tilkjennegir et ego gjennomsyret av ideologiske klisjeer i bratt utforbakke. Det er knapt en replikk som ikke biter fra seg, også når Potters manus beveger seg over i den bløtere delen av humorskalaen, og det er nok særlig de ideene som har overlevd 1970- og -80-tallet som får gjennomgå. «The Party» byr i tillegg på førsteklasses skuespillerprestasjoner, særlig fra Thomas, Patricia Clarkson og Timothy Spall.

Surnet stolthet

Det blir en annen nyanse besk når man beveger seg over på Michael Hanekes familiesatire «Happy End», der tittelen på ingen måte er bokstavelig ment. Haneke har dekket et innholdsrikt koldtbord der ingredienser som dysfunksjonelle familier, muligheter som blir skuslet bort, privilegier som misbrukes og den stadig mer giftige avstanden mellom sosiale samfunnsgrupper i Frankrike er nøye avbalansert og dandert.

Filmelsker?Les mer om film og kino her

Vi følger en velstående familie fra Calais som har slått seg opp på store byggeprosjekter gjennom generasjoner, men et sted på veien fra den suicidale patriarken George (Jean-Louis Trintignant), til den kjølige datteren Anne (Isabelle Huppert) og til hennes forsofne sønn Pierre (Franz Rogowski) har familiestoltheten surnet. I sosiale konvensjoner og tradisjoner skjuler det seg ofte noen monstre som Michael Haneke alltid har som mål å avsløre, og her er udyrene fullvoksne katastrofer som angriper brutalt uten at noen leer på et øyenlokk. Bortsett fra familiens yngste, Eve (Fantine Harduin), som ser det hele med et barns kynisk klare blikk, og tar saken i egne hender. Det skal koste menneskeliv, og som det er med Hanekes ironiske humor, er det tragediene som letter på trykket i en film som ellers er mettet av bitterhet.

Forakt

I «En fantastisk kvinne» blir det sjelden, for ikke å si aldri lettet på trykket, men det skulle bare mangle, da de prøvelsene den unge, transseksuelle sangeren Marina (Daniela Vega) blir utsatt for, er så hjerteskjærende. Hun har bare så vidt flyttet inn med sin noe eldre kjæreste Orlando (Francisco Reyes), da han får blodpropp og dør. Han er ikke blitt kald engang før politi og sykehuspersonale behandler den sjokkerte sørgende med mistenksomhet og forakt.

Men det er ingenting mot hvordan Orlandos familie opptrer overfor henne. De ser på Marina og vet ikke hva de ser, hva hun er, de er rasende og desperate sosiale dinosaurer, redde og redselsfulle; det kommer til et klimaks så voldsomt at få filmer ville ha tålt det. Men den fremadstormende, chilenske regissøren Sebastián Lelio har sin egen stil, influert av spanske Pedro Almodóvar. «En fantastisk kvinne» er en kamp om hvilken synsvinkel som gjelder, om hvem som har definisjonsmakten og den utfordrer dessuten seerens eget blikk.

Filmjulen reddes av brutale, sosiale katastrofer og gode er de, hver på sitt vis.

- (Vilkår)