Anmeldelse: «Grensen»

«Grensen» kom fra Cannes i år med hovedprisen i Un certain regard og toneangivende kritikere overgikk hverandre med superlativer for Ali Abbasis adapsjon av John Ajvide Lindqvists novelle «Gräns».

Lindqvist er mest kjent for den moderne vampyrromanen «La den rette komme inn», som ble til en mørk og vakker, stilistisk sjangerøvelse i Tomas Alfredsons regi for ti år siden. Også «Grensen» befatter seg med ikke helt menneskelige vesener i en menneskelig verden. Tollinspektøren Tina (Eva Melander) gjør et litt ulveaktig inntrykk ved første øyekast, med gulnede tenner og gjennomborende blikk, men det er luktesansen som får henne til å skille seg ut i jobben. Hun kjenner duften av skam, redsel og dårlig samvittighet og plukker småsmuglere og forbrytere ut av køen når de går av fergen.

Selv om dramaet ikke gjør noe ut av hennes abnorme utseende, er det tydelig for oss som ser på at Tina er noe annet. Hun avviser alle tilnærmelser fra den unge mannen hun bor sammen med; han på sin side har hagen full av rottweilere som bjeffer hver gang Tina kommer i nærheten.

Hun besøker sin skrantende far på pleiehjem så ofte hun kan, og selv om de har en lett tone seg i mellom, er det noe usagt i luften.

Utenomjordisk

Oppklaringen kommer i form av skikkelsen Vore (Eero Milonoff), som hun også plukker ut for sjekk på grensen. Det han har å skjule, skal ikke fortolles, men snarere lede Tina på veien mot å finne sin identitet av en annen verden. Han ligner henne og nysgjerrigheten pirres. Men om han hjelper henne med å finne sitt sanne jeg, er han dessverre ikke særlig snill.

Det er en god dose nordisk folklore i «Grensen», kombinert med et tilnærmet sosialrealistisk drama med iboende, allegorisk samfunnskritikk. Det hintes til hvordan man inntil nylig behandlet bestemte grupper av individer og minoriteter med velmenende, men hårreisende brutalitet med den største selvfølgelighet og lovverket i hånd. I «Grensen» er mennesket ynkelig. For Vore er tiden kommet for hevn, og Tina må finne sitt moralske fotfeste midt i forvirringen.

Eva Melander som Tina står støtt i et drama som er både originalt, oppfinnsomt og i enkelte øyeblikk ganske rørende; tittelen spiller ikke bare på landegrenser, men andre grenser – noen som bør brytes og andre ikke.

Hovedpersonen i skyggen

Men «Grensen» hviler seg tungt på overraskelsesmomenter som når forbløffelsen har gitt seg ikke egentlig tilfører historien noe mer enn utenpåklistrede, eksentriske elementer. Noen høyst bisarre scener kommer til å bli snakket om i langt større grad enn Tinas identitetskrise, som kommer i skyggen av fakter og effekter. Vores «Ildkrigen»-aktige grynting er dessuten både distraherende og irriterende – akkurat det føles på ingen måte originalt og gjennomtenkt.

Verre er det med et sideplott der Tinas uvanlige egenskaper blir oppdaget av politiet som vil ha henne med på avsløring og etterforskning av en pedofiliring. At mennesket ikke er noe beundringsverdig vesen har vi allerede forstått, og i denne handlingstråden spiller Vore en rolle som underminerer nyansene i hovedpersonens oppvåkning.

«Grensen» er Sveriges offisielle Oscar-kandidat og kan sikkert blende mange med sine originale spesialeffekter og enkle, retoriske poenger. Men det utenforskapet Tina opplever, defineres av likheten mellom henne som vesen og menneskene rundt henne, ikke av forskjellene. Og det overser «Grensen» helt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.