Anmeldelse: «The Killing of a Sacred Deer»

Et hjerte ligger nakent og banker over hele lerretet på et operasjonsbord mens orkestermusikken tordner, før det zoomes ut til filmens tittel. Allerede i de første minuttene av «The Killing of a Sacred Deer» manifesterer den greske regissøren Yorgos Lanthimos at dette er hans film, bygget opp i hans etter hvert særegne og polariserende stil. Lanthimos plukket med seg prisen for beste manus i Un Certain Regard-programmet under festivalen i Cannes tidligere i år, men symptomatisk nok måtte han dele den med Lynne Ramsay og «You Were Never Really Here».

Stivt

I Lanthimos’ forrige film, «The Lobster», spilte Colin Farrell en stakkar som ble internert på en institusjon for kjærlighetens tapere, der man ble matchet med en partner etter felles egenskaper, som tilbøyeligheten til å blø neseblod eller å være spesielt ufølsom. Denne gangen er han kardiologen Steven Murphy, gift med optometristen Anna (Nicole Kidman), de har to pene barn og et sexliv som fungerer hvis hun legger seg i en positur som indikerer generell anestesi.

Men Steven har også hemmelige møter med tenåringen Martin (Barry Keoghan), der de fører stive samtaler om trivielle ting, før Martin en dag fremfører sitt egentlige ærend: Guttens far døde på Stevens operasjonsbord. Nå må Steven velge døden for en av sine kjære for å gjenopprette balansen i universet.

Fremmedgjort

Konflikten eskalerer i operatisk stil, men publikum blir igjen på utsiden. Fra å være kjølig og distansert underfundig har Lanthimos utviklet seg til et stadium der han synes selvtilfreds og ikke lenger tangerer den virkeligheten vi andre befinner oss i. Han fremmedgjør rollefigurene sine for oss, steg for steg, og dermed blir vi ikke beveget av det klimakset han bygger opp til; vi synes kanskje det er litt voldsomt, en tanke slemt, men det opprører oss ikke.

Filmelsker? Les flere filmanmeldelser her

Dialogen er konstruert og monoton, uten rom for følelsesutbrudd. Det er så gjennomført at man etter hvert knapt reagerer når det sies ting som normalt ikke deles over en tallerken hurtigmat eller på mottagelse med champagneglasset i hånden. «Hvordan har dagen din vært?» «Du drepte faren min.» «Datteren vår begynte å menstruere i går.» Men det forekommer også intense, repetitive samtaler om banaliteter, som hva slags rem man bør ha på armbåndsuret eller hvor mye kroppsbehåring som er normalt.

Lanthimos’ stil er interessant. Innholdet er det ikke.(Vilkår)