Anmeldelse: "Fornærmelsen"

Hendelsen er i utgangspunktet så liten, så dum, så ubetydelig i det store bildet. Men symbolismen er sterkere enn man som utenforstående kan ane rekke vidden av. Den unge Tony Hanna (Adel Karam) er en stolt kristen libaneser med et agg overfor palestinere som han fôrer med ensidig, nasjonalistisk tv-propaganda. Den litt eldre palestineren Yasser Salameh (Kamel El Basha) har lykkes med å skaffe seg en god jobb som arbeidsformann for rehabiliteringen av de nå permanente flyktningleirene i nord. Mens han jobber i nærheten av blokken der Tony bor, legger han merke til et avløpsrør som lekker vann ut på gaten. Yasser ber Tony om å få reparere røret. Tony vil ikke ha noe av det. Yasser reparerer røret likevel, og Tony røsker hele røret av veggen.

Yasser beholder fornuften og beherskelsen mens Tony strutter som en slåsslysten hane. Etter en god stund biter Yasser endelig på og kaller Tony en dust.

Gift

For de fleste ville dette kanskje ha vært slutten på visen, men Tony forlanger en unnskyldning for fornærmelsen og setter i gang et spill som skal ende i en rettssak som blir en opprivende illustrasjon av Libanons identitetskrise.

Den libanesiske regissøren Ziad Doueiri er ikke ukjent med hvordan religion og nasjonalisme kan bidra til å forgifte en i utgangspunktet utfordrende situasjon. Selv vokste han opp som sekulær muslim, men like fullt med en holdning om at en god kristen var en død kristen. Det endret seg da han møtte sin kristne, nå ekskone, og da han jobbet som fotograf for Quentin Tarantino på filmene «Reservoir Dogs» og «Pulp Fiction» møtte han mennesker av ulik religiøs og etnisk bakgrunn som han ellers ikke ville ha funnet på å snakke med.

Fordommer i system

Da den Paris-baserte Doueiri reiste til Libanon for å feire premieren til «Fornærmelsen», ble det ikke fest, men fengsling allerede på flyplassen i Beirut. Forbrytelsen han hadde begått var å filme i Israel, og enkelte røster gikk så langt som å ville stille ham for retten for forræderi. Nå ble ikke det noe av, men heller ikke en oscarnominasjon for beste utenlandske film har stilnet de argeste kritikerne. Fordommene er i enkelte tilfeller minst like mektige som loven, og de er helt systematiske.

Da undertegnede møtte regissør Ziad Doueiri i Paris tidligere i år, sammenlignet han situasjonen med den i Nord-Irland som en av de langvarige konfliktene som ikke hadde hatt like kraftig drivstoff uten religion som et av de bærende elementene.

Turbonasjonalisme

Han fremholder dessuten at filmens handling ikke er ren fiksjon, at det godt kunne ha hendt og har gjort det i flere tilfeller. Arrestasjonen av ham tatt i betraktning, kan han jo hevde det med en viss rett.

Men «Fornærmelsen» blir kanskje aller best om man ser den som en lignelse over en mangefasettert konflikt som har satt seg i ryggmargen gjennom flere generasjoner. Hadde det ikke hatt så tragiske konsekvenser ville det nesten vært komisk hvilke argumenter som forventes å bli tatt på alvor, hvilke følelser som settes i sving med markører som i utgangspunktet er usynlige for utenforstående.

«Fornærmelsen» er steil og opprivende, men samtidig en god illustrasjon på hvordan banale detaljer kan holde liv i en vedvarende tragedie. Og den er slett ikke uaktuell, heller.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.