Det var med vantro vi forrige uke, etter utdelingen av Ibsenprisen, leste den tyske journalisten Thomas Steinfelds beskyldninger om at «moralens selvgode opportunisme» herjer i Norge. Dette bare fordi noen har funnet det betimelig å påpeke overfor prisvinneren, den østerrikske Peter Handke, at hans omgang med krigsforbrytere på Balkan ikke er noe som uten videre omfavnes av vår fredselskende nasjon.

Denne Steinfeld sendte en epost til Handkes forlegger, vår egen Karl Ove Knausgård, der han tillot seg å spørre: «Hva er det for et land som tror at det kan utdele Nobels fredspris, men ikke er istand til å behandle en gjest som en gjest? Som tror at de kan ære en kunstner gjennom å forulempe ham? Som tillater seg å spre bakvaskelser, uten at journalister begynner å granske – for ikke å snakke om den nesten totale mangelen på kollegial solidaritet. Hva er det for slags land der det er så enkelt å forenes i hat og forakt?».

Kjære Steinfeld, kjære Europa, kjære Verden. La oss tillate oss å besvare disse spørsmålene. La oss se litt nærmere på akkurat hva slags land vi er, vi som nettopp har sendt vår tidligere statsminister til Brussel for å lede den nordatlantiske forsvarsalliansen, vi som kommende fredag for ett hundrede og tolvte gang annonserer vinneren av Nobels fredspris. Tillat oss, på vegne av nasjonen, å være fornærmet.

NY VERDENSREKORD

Vi er nemlig en stolt nasjon, ja, vi er stoltere enn noen gang. Ferske tall fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) viser at ni av ti nordmenn enten er «ganske stolt» eller «svært stolt» når de blir spurt om sin holdning til det norske demokratiet i en stor internasjonal undersøkelse.

«Dette er fantastisk», sa Stein Kuhnle, professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen til Bergens Tidende denne uken. Han mente til og med at det kunne dreie seg om nok en norsk verdensrekord.

Da er det trist å se at enkelte av dere der ute i verden den siste tiden har begynte å oppfatte oss som selvgode. Vi er da ikke selvgode. Vi er stolte. Men for at dere skal forstå, virkelig forstå dette landet, må vi ta dere med tilbake til nittitallet, tiåret da Oljefondet ble opprettet og vår statsminister Gro Harlem Brundtland i en nyttårstale slo fast: «Det er typisk norsk å være god.»

Dette, kjære verden, er dessverre blitt misforstått som om vi tror vi er bedre enn andre. Men Gro mente selvfølgelig ikke å gi oss et oppblåst selvbilde. Vi var ganske enkelt bare en nasjon som lå litt nede i jappetidens kjølvann. Da trakk Landsmoderen vår ganske enkelt frem det som var begynt å bli bra: suksessfulle fotballjenter, håndballjenter, og Oslo-Filharmonien. Vi fikk et puff i ryggen som inspirerte til vekst på absolutt alle andre områder. Selv Brundtlands motpol ved debattbordene på den tiden, Høyre-politiker Kåre Willoch, kan bekrefte dette:

– Uttalelsen må forstås ut fra at det var en litt spesiell situasjon hvor det var mye pessimisme i Norge. Man hadde fått en økonomisk krise. Man trengte å skape optimisme. Bemerkningen alene hadde ingen stor betydning. Men da den økonomiske krisen gikk over, og oljepengene etterhvert kom inn i bildet, bidro det til å skape større optimisme, sier Willoch.

Og så skal dere ha det til at alt dette gikk oss til hodet? Har dere glemt at vi da, midt oppe i alt dette, klarte å bevare også et øye for dere der ute i verden? Det burde vel holde å nevne Midtøsten-forhandlingene og Osloavtalen fra 1993, og hvordan vi året etter raust delte fredsprisen mellom det som bare et par år tidligere hadde vært bitre og uforsonlige fiender: Yitzhak Rabin, Shimon Peres og Yasser Arafat. Vi skapte jo fred i Midtøsten!

– Nå har jo ikke dette helt slått til, men det er ikke bare vår feil, påpeker professor Kuhnle.

Han legger til:

– Men akkurat da avtalen kom, var det jo en grunn til å være veldig fornøyde med oss selv.

– Det bidro til en stolthet?

– Ja, en naturlig stolthet. En god stolthet. Og det er ikke skadelig i seg selv. Det blir det bare om det slår over i et «man er seg selv nok», altså slik at vi mister interessen for at andre ikke har samme muligheter for å gjøre det godt. Men det synes jeg ikke at vi gjør.

VENDINGEN PÅ FINSE

Likevel begynte altså denne misforståelsen å bre seg, at nordmenn var selvgode, i en tid vi selv oppfatter utelukkende som en raushetens, positivitetens og gledens tid. En tid da vår kollektive identitet fikk ei litt ordentlig potte å vokse i, noe som skulle kulminere i Olympiaden på Lillehammer.

Kjære verden. La oss først gi dere et annet eksempel, fra da vår ferske konge, Harald V, i 1993 åpnet Finsetunnelen på Bergensbanen: dette var jo heller ikke bare en navlebeskuende feiring av en lokal linje, nei, kongen viste allerede her en fremsynthet og en omtanke da han pekte på at det i dette landet, som i hele Europa, var riktig å satse på jernbanen som et fremtidens kommunikasjonsmiddel.

– Dronningen og jeg har i dag reist fra Bergen – en by som pulserer av musikk og blomster. Langs Bergensbanen har vi opplevd både fossefall og de stille bekker, og vi har prøvd å bevare øyeblikkets stillhet, sa kongen da han klippet snoren.

Og i dag er Bergensbanen viden kjent via den syv timer lange rikskringkastede «Bergensbanen minutt for minutt».

Kjære verden. Helt siden Ibsen og Hamsun og Grieg og Munch har vi egentlig holdt på slik: Vi lager ikke noe bare for oss selv. Vi deler i en forståelse av at også vi er en del av verden. Og aldri før har vi delt mer enn vi gjorde på Lillehammer, da vi under åpningsseremonien tok dere alle med innenfor himmelporten, inn i «det vintereksotiske rike skapt av Gud, Norge og Bentein Baardson,» slik VGs reporter så treffende beskrev det. Da vi viste « … trygghet og fast grep nok til å kunne håndtere de fordommer vi vet er der ute mot dette merkelige, lille landet som verden lenge har oppfattet som et keitete, sidrumpa folk», og Juan Antonio Samaranch sto der sammen med oss og – igjen ifølge Verdens Gang: « … løfte den ene armen for å være med på tribunebølgen».

DEN NORSKE SPORTSFØLELSEN

Kjære verden. Vi skjønner at dere hadde forventninger til oss, at vi skulle gjenskape dette eventyret. Men denne uken har vi jo igjen vist oss fra vår beste side, nettopp ved å trekke søknaden om en ny olympisk fest. Vi var, som en moden og demokratisk nasjon, rett og slett nødt til å distansere oss fra denne umoralske cocktailsausen av en organisasjon som kaller seg IOC.

Ingen forstår dette bedre enn den tyske reiselivsmannen og hotelldirektøren Wolfgang Müller, som også er kjent som Lillehammer-lekenes egentlige far.

– Jeg er så stolt og så glad for at de har stoppet hele greiene, sier han da vi ringer.

– Maken til arroganse og en hemning av de norske interessene og den norske sportsfølelse har jeg ikke opplevd siden jeg kom flyttende til Norge som 24-åring.

Muller er nå 70 år og innehaver av St. Olavsmedaljen for sin innsats for den norske turistnæringen. Han ble ikke spurt til råds denne gangen, men Müller har fått erfare hva arrangementet på Lillehammer allerede har gjort for Norges renommé.

– Det var som dag og natt. Når jeg sjekket inn på hotell i Berlin eller Kansas City eller hvor som helst, måtte jeg jo skrive meg inn i resepsjonen. «Wolfgang Müller, Lillehammer, Norway». Og før OL spurte de alle: «Unnskyld, hvor kommer du fra?» Og så måtte jeg stave det for dem. Men etter 1994 da jeg var i de samme hotellene og gjennomgikk den samme prosedyren, så leste de «Lillehammer», og så gikk en stråle over ansiktene deres.

Så nei, kjære verden. Ingen flere olympiader for å vise vår intense stolthet og grenseløse kjærlighet for verden. Den gyldne vintersol i skysprekken gløder allerede over kulturnasjonen.

FOSSEKALLEN

Og så har dere kritisert oss for ikke å være istand til å ta imot en av verdens aller største forfattere? Kjære verden. Vi har jo selv frembragt en av disse. Jon Fosse mener at Peter Handke fortjener nobelprisen i litteratur, men han står faktisk selv høyere på listen over kandidater opp mot utdelingen den kommende uken. Vi sendte en epost til Grotten for å høre hvordan vår største dramatiker stiller seg til spørsmålet om stolthet.

– Eg fordrar ikkje dette sjølvgode ved det norske. At vi liksom skal vera best i verda, anten det no gjeld jamstelling, miljø, nesten same kva. Kven er det at vi innbiller oss at vi er? Eg var i Shanghai då Jagland tildelte fredsprisen sin til ein tvilsam kinesisk opposisjonell. Det gav perspektiv, skriver han.

– Hvordan tenker du vi som kulturnasjon kan jobbe for å unngå slik hoderysting ute i verden igjen?

– Kvar og ein bør gå i seg sjølv, i alle fall dei som har offentlege posisjonar, og innsjå at ingenting i verda er kvitt og svart. All enkel moralisme må bort.

Og det er vel kanskje ikke så dumt? Vi må nesten sjekke med noen som innehar slike offentlige posisjoner. Janne Haaland Matlary, den katolske professoren som har representert både Høyre og KrF i politikken, har selvfølgelig et for godt grep om nyansene i den nasjonale paletten til å være generaliserende.

– Det blir feil uansett. Det blir en sånn pisspreikartikkel. Unnskyld meg, altså, sier hun.

Kjære verden, hvis dere fortsatt tror vi er så samstemt i vår selvgodhet, hør bare på hva som litt senere tikker inn fra skalden vi har plassert i statens æresbolig:

– Noko av det verste som er blitt sagt her i landet har Gro Harlem Brundtland sagt: «det er typisk norsk å vere god!»

SLOTTSMIDDAG

Vi måtte ta problemstillingen videre til Jan Kjærstad.

– Sannheten er at svært få mennesker utenfor Norge bryr seg om Norge, eller vet noe om Norge, skriver han i en epost.

Han har høstferie, og sitter med «en hel fjellvidde badet i morgensol utenfor vinduet», slik vi jo unner våre diktere, men tar seg likevel tid til å komme med en slags forklaring på hvorfor vi er så misforstått her oppe i nord.

– Alle som har reist mye og har spurt folk, har erfart dette. Svaret er i beste fall klisjeen «fisk og olje, pen natur», og hvis man nevner et navn, og det ikke er en svenske, er det heller «Heyerdahl» eller «Solskjær» enn «Fløgstad». Vi er en liten nasjon, få mennesker, og vi må tåle dette, skriver Kjærstad.

Kjære verden, vi tåler dette. Men kan det være nødvendig at vi, som altså deler ut fredsprisen, stadig skal forveksles med disse forbannede svenskene. Vi ble jo, som Kåre Willoch også forteller oss, gitt dette ærefulle oppdraget av Alfred Nobel.

– Der synes jeg nok at vi må respektere Nobels vurdering. Han valgte Norge til å gjøre det der, fordi han trodde vi var mindre selvopptatte enn svenskene, sier Willoch.

Dette bekreftes også av Margit Sandemo, den norske forfatteren som vi må taste et svensk telefonnummer for å få på tråden. Hun har forlatt den norske hjembygden, men er raskt til å forklare at hennes eksil ikke har noen som helst med det intellektuelle klimaet i Norge å gjøre.

– Valdres er jo et av de kaldeste distriktene i Norge. Og etter at mannen min døde og jeg ble alene ble det så mye snø og is … og gaupe på taket og elg rundt hushjørnene, at da flyttet jeg til Sverige. Men jeg er fortsatt norsk, sier Sandemo.

I vår mottok dikteren Kongens fortjenstmedalje. Denne helgen vender hun hjem til Norge for å æres med en lunsj på Slottet. Hun gleder seg.

– Harald virker å være et fint menneske. Også liker jeg at han har humor. Jeg er faktisk i slekt med ham. Men det er langt ute. Via Christian IV, sier hun.

Hvilken rolle spiller det da om man ikke leses så grundig av tåkefyrstene i den svenske nobelkomiteen? Sandemo har ikke lenger vinduet åpent den veien.

– Jeg trodde jeg skulle få den da jeg var ung og skrev min første bok. En krimroman. Men siden har jeg kommet ned fra den høye hesten, sier hun.

SISTE STASJON

Kjære verden. Det er fredsprisen som er vår pris. Det er med den vi viser verden vår sanneste ånd, og knytter vennskapsbånd med dem som står opp for våre verdier. Fredag den kommende uken benker vi oss igjen foran skjermene for å se hva Thorbjørn Jagland denne gangen har funnet på. Og hva de driver med der borte i Sverige, hvem som får denne nobelprisen i litteratur, er ikke lenger så viktig for oss. Hele prisen ble på en måte overflødig da Astrid Lindgren døde. Det siste vi hørte fra den kanten, var dessuten at de har tuklet med hennes livsverk ved å fjerne ordet «negerkonge»fra Pippi Langstrømpe-bøkene. Skal vi tro Margit Sandemo, er det visst slik de holder på der borte.

– Svenskene er venner av orden. Alt skal være så velstrøket og perfekt der. Det jeg liker med nordmennene er at de ikke er venner av orden. De er naturlige, sier hun.

Men kjære verden. Kan dere se for dere Hellbillies låtskriver Arne Moslåtten fjerne ordet «neger» fra den folkekjære sangen «På Ål stasjon»? Senest denne uken var spørsmålet oppe til debatt. Men Moslåtten selv lar seg heldigvis ikke dupere:

– Jeg mener at de som bruker et språk er de som best veit hva som ligger bak orda som blir brukt, sier han da vi ringer.

– Og jo bedre du kjenner norsk, jo bedre er du istand til å vurdere hva slags følelser som ligger bak en språkbruk. Bak ordet neger ligger det ingenting nedsettende, slik nordmenn bruker det.

Og vi spør igjen: hvem er da egentlig dere, kjære verden, til å komme drassende med dette kontinentale oppkoket av beskyldninger om selvgodhet, opportunisme og moral?

Nei, negeren skal få bli stående på Ål stasjon. I det moderne Norge er det plass til alle.

Les mer fra Magasinet her.

Flere populære saker på DN.no:

Christian Ringnes til ungde studenter: - For eiendom er de beste tidene bak oss. Jeg rakk det. Stakkars dere.

Mengleren mente 2-romsen var "helt ok, ikke mer": 107 på visning. 16 budgivere. 550.000 over takst

Dette er polets beste rødvinkjøp: Weinert leverer varene igjen

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Følg Dagens Næringsliv på Facebook Få siste nytt og utvalgte saker rett i feeden din. Del dine beste leseopplevelser med venner. Er du abonnent kan du dele betal-saker med andre som ikke er abonnenter. Alt du trenger å gjøre er å trykke «Like» på Dagens Næringslivs hjemmeside på Facebook. Klikk her for å følge oss på twitter.