Først virker det som en bisarr spøk. «Rockefeller Road», det svakt lutende veiskiltet med navnet til det mektigste familiedynastiet i amerikansk historie, leder inn til en grusvei forbi forlatte husvogner og kantete «mobile homes», de prefabrikkerte husene som får en til å tenke på nyfattigdom, avmakt og dysfunksjonelle familier.

Veien skjærer seg som en branngate gjennom den tett omsluttende granskogen, forbi det sammenfalne skjelettet av et gammelt småbruk, helt i enden av veien, i skogbrynet, tett inntil en nedsunket grunnmur, står en istykkerskutt minneplakett.

«Her ble John D. Rockefeller, pioner, industrialist og filantrop født 8. Juli 1839».

Her, i utkanten av den intetsigende småbyen Richford, ble den amerikanske drømmen skapt. Etter å ha karet seg ut av tuftene og fattigdommen nord i delstaten New York, ble John D. Rockefeller den første med en personlig formue på mer enn en milliard dollar, han kontrollerte nesten to prosent av USAs BNP. Fortsatt regnes han som den rikeste mannen gjennom historien.

«Mennene fisket, jaktet, drakk whisky og oppnådde liten suksess i sine gudløse liv», uttalte Rockefeller en gang om Richford.

King of the hill
Da fotograf Chris Maluszynski første gang kjørte ned Rockefeller Road for åtte år siden, ble han fulgt av vaktsomme blikk, ladde haglgevær og mistanke om at han kunne være agent.

Siden har han vendt tilbake år etter år for å skildre livene til dem som ble igjen på fødestedet til mogulen som var med å forme det moderne USA. Han har sett eldre forsvinne og unger vokse opp til å bli foreldre. Det er denne fortroligheten som gjør at vi ikke faller i bakhold denne desemberkvelden hvor snøfallet hamrer løs på Michigan Hill og Rockefeller Road.

– Holy sheep shit, jeg holdt på å skyte dere. Kjente ikke igjen bilen, er rådyrjegeren Ricks velkomst.

Rick, en senete mann i 60-årene, er den som har bodd lengst i veien, naboene kaller ham «King of the Hill» uten at det har gitt ham noen aristokratiske tilbøyeligheter.

På gårdsplassen står en 74-modell Chevrolet Caprice som har tilhørt en narkodealer i Syracuse.  

Huset er en rønne som har vokst ut av seg selv, hvor hønene springer fritt mellom gamle jernpanner, utladede batterier, glasskrukker, morkne redskaper, rådyrkadaver og pyntegjenstander som ikke gir mening da ingenting i Ricks hus kan sies å være pent.

– Hvorfor vi liker oss her? Det er fordi det ikke er noe sted i hele staten hvor det er lengre til sheriffen. Men det er et kuldehull. Av og til er det så kaldt at du våkner med at ballene er frosset fast til låret.

På dagene, når han ikke jakter, sitter han i rommet som er mørkt som i en sunket båt, fyrer opp en joint, fra et speil i vinduskarmen kan han se bevegelsene på Rockefeller Road uten å reise seg.

– Tro bare på halvparten av det naboene forteller om meg. Og bare tro på den gode halvparten. Resten av dritten er ikke sant, sier han, reiser seg, går over gulvet mot kaminen.

Han går over Rockefellers gulv. Da den gamle skolestuen, som Rockefellerne bygde og brukte til bedehus ble revet, hentet Rick gulvet og gjorde det til sitt eget.

– Visste dere at Rockefellerne var hestetyver. De glemte hestene oppe i åsen her, i Hidden Valley.

Djevelen Bill
I 1830 kom en konvoi av prærievogner rullende inn over den urørte villmarken i vestlige New York.

Da de tyskættede Rockefellerne kom til Richford, stoppet de og satte spaden i et jordsmonn som var så magert at det aldri var egnet for landbruk. Den omliggende åsen døpte de «Michigan Hill», som en lakonisk gest til målet de aldri nådde.

Her ble Rockefellerne kjent som en musikkelskende hillbilly-klan med lav moral og høyt forbruk av brennevin.

Verst av dem alle var William Avery Rockefeller – eller «Devil Bill» – den arbeidssky småkjeltringen streifet rundt i traktene med skiltet «dumb and deaf» hengende rundt halsen for å få en almisse eller to, senere livnærte han seg som kvakksalver på et utvalg av abortpiller og kreftmedisin som han hadde kokt sammen selv.  

Når han red ut om natten, kunne han forsvinne i måneder, det eneste han etterlot seg var sladder, rykter og spekulasjoner om hvorvidt han var desperado, hestetyv eller gambler.

Da han kom tilbake var det med fantasieggende historier, nye klær, nye hester, bunker av kontanter og med en diamant i skjortebrystet.

I tømmerhuset ved foten av Michigan Hill installerte Devil Bill elskerinnen som hushjelp, i løpet av to år fikk han fire unger under samme tak. To med hver av kvinnene i huset.

En av dem var John D. Rockefeller, fattiggutten som var overbevist om at Gud hadde gitt ham talentet til å bli rik – på samme måte som andre hadde talent for å komponere musikk eller male bilder.

De Gudløse
Vi kjører ned til tuftene av Rockefellers hus. I veikanten står en fyr og stirrer rådvilt på en haug med metallskrot.

Ved første øyekast ser han ut som typen som får deg til å angre at du noengang tok av fra hovedveien. Det er Brad.

En gang jobbet han for flyprodusenten Lockheed Martin, nå er han arbeidsløs og livnærer seg på metallskrot og bilvrak. Ikke kan han jakte heller.

– Jeg har vært slem gutt. Jeg dyrket litt marihuana, så var det noen som tystet. Jeg fikk fem års prøvetid og kan ikke bære våpen. Jeg får ikke engang ta en drink på bursdagen min, klager han.

Etter å ha brutt opp fra kummerligheten i Richford, levde Rockefeller-familien et omflakkende liv i hælene på Devil Bill.

Som 16-åring fikk John D. sin førte jobb som regnskapsfører og investerte tidlig i det gryende oljeeventyret som skulle smøre den industrielle veksten i USA. Som førtiåring var han blant USAs rikeste menn, nådeløst og ved hjelp hemmelige allianser, dulgte pressmidler, kløkt og konspirasjoner skaffet han seg kontrollen over størstedelen av landets oljeraffinerier og rørledninger.

På slutten av 1880-tallet kontrollerte John D. Rockefeller 80 prosent av verdensmarkedet for olje.

Standard Oil, et komplekst og ugjennomtrengelig imperium, var det største, mest fryktede, rikeste og blant de mest beundrede selskapene i verden.

Den pietistiske, sky og hemmelighetsfulle John D. Rockefeller toppet også listen over USAs mest hatede og foraktede menn, assosiert med grådighet, monopolisme, korrupsjon og maktmisbruk.

Barndomshjemmet er forlengst borte.

I 1930 kjøpte en forretningskvinne i New York det forfalne huset i Richford og demonterte det for å frakte det til Coney Island i New York City.

Tanken var at hvert år skulle fem millioner mennesker betale inngangspenger for å se den amerikanske kapitalismens fødestue. Men John D. Rockefeller ville ikke ha fattigdommen på utstilling og fikk lokale myndigheter til å stoppe transporten av huset. Siden vet ingen hvor det har tatt veien.

Så, en dag kom noen og skrudde opp skiltet med «Rockefeller Road». Ingen husker helt når det skjedde.

Innflytterne
– De fleste forsvinner den første vinteren, sier Rick.

Fortsatt kommer det «nybyggere» til Rockefeller Road. Da vedder Rick og vennene på hvor lenge de vil holde ut. For noen år siden flyttet et par i 40-årene inne i et av husene i Rockefeller Road.

– Plutselig sto de her, de hadde ingen bil, ingen historie, snakket ikke med noen. De holdt seg for seg selv. Fortalte aldri hvorfor de kom, hvor de kom fra eller hva de holdt på med. Kanskje var de plassert her i et vitnebeskyttelsesprogram, ikke vet jeg. Så forsvant de på samme måte. Boom, så var de borte. De etterlot seg alt, tok ikke engang klærne ut av skapet da de reiste, forteller Rick, kaster et blikk opp mot sladrespeilet.

En forhutlet skikkelse kommer inn i rommet, setter seg ved kaminen. Han har den uttrykksfulle vennligheten til et brekkjern, stirrer taust ut i det mørke rommet, reiser seg og forsvinner. Han bor i en campingvogn ute på gårdsplassen.

 – Er det en slektning?

– Si aldri det igjen.

– Hvorfor kom han hit?

– Jeg vet ikke. Han er en utakknemlig jævel, sier han.

– Det finnes en plass for alle, men den plassen er ikke Rockefeller Road, sier Rick.

Døde hunder bjeffer ikke
En snøstorm vil snart komme fykende ut av skogene som omslutter Rockefeller Road.

For Anthony, eller «Rasshølet» som han uten å vite det kalles av naboene, er det dårlige nyheter.

Vinden kommer til å meisle kulden gjennom de dårlige veggene i trailerhjemmet.

Det er 14 år siden han kom til åsen første gang, kjente et kvinnfolk som bodde her oppe. Vaskeriet han drev nede i Dryden gikk overende, for noen tusenlapper fikk han kjøpt et overlatt hjem ved Rockefeller Road.

En stund trodde han at han var kommet til paradiset.

Nå er ryggen ødelagt, kvinnen forlengst forsvunnet, på dagene sitter han ofte med riflen i hånda foran veggen som ikke klarer å holde kulden ute, fra lenestolen bak det store panoramavinduet speider han etter rådyrbukken han håper snart vil passere.

– Det er ikke akkurat «The American Dream». Man må kjempe for å overleve her. Når vinden hyler rundt deg, du blir fanget i snøstormene og strømmen er borte i tre dager, da lurer du på om det er paradis eller helvete. Jeg kaller det Helvetesfjellet, sier Anthony.

Han er en imøtekommende femtiåring med en stor sorg i vente. Den eldgamle hunden Buddy Boy ligger sløvt, knapt rørlig på et teppe på gulvet.

– Den har fått Alzheimer, forklarer Anthony.

Lenge blir han stående og se på hunden.

– Det er hjerteskjærende å se, sier han.  

Når hans eneste venn i åsen, den demente Buddy Boy er blitt bikkjekald og stille, skal Anthony sadle opp motorsykkelen i uthuset og legge Rockefeller Road bak seg.

– Folk er ikke vennlige her, det er ikke mange som liker meg her, sier han.

Det er mulig jeg stikker til Maine. Kanskje finner jeg noe der. Kanskje en kvinne. Det finnes muligheter.

Muligheter. Det er det viktigste begrepet i fortellingen om USA. Muligheten til å pakke og reise videre. Rulle inn i fremtiden som fortiden ikke fantes.

Ondt Blod
– Det er mye dårlig blod i åsen, mange familier du ikke vil vite noe om. Folk som er sin egen fars onkel. Det er til og med noen som spiser hunder. Jeg liker ikke folk, og det er faen ikke rart!

I den gamle soldaten Jims fortelling blir åsene rundt Rockefeller Road til en rasteplass i «Piknik med Døden» – filmen som ga oss bildet av den isolerte amerikanske landsbygdbeboeren som en degenerert og bestialsk hillbilly som fordrev tiden med innavl og lemlesting av fremmede. Helt til han ble involvert i en oppsiktsvekkende smugleroperasjon, var Jim stasjonert på en amerikansk militærbase i Europa.

– Vi sprøytet på flytende LSD på navigasjonskartene til AWACS-flyene som kom fra USA. Når syren var tørket, var det fritt frem å distribuere den blant mannskapet. Det var et sikkert opplegg hvor både piloter og offiserer var involverte. Men noen tystet, sier Jim.

Etter «LSD-episoden» deltok han i invasjonen av den karibiske øya Grenada. Nå står han og lener seg til en snøskuffe og kjenner på en ødelagt hofte og etterdønningene av et fuktig liv.

Brøytebilen passerer. Senere kommer skolebussen. Det er omtrent det som er å forvente av trafikk på Rockefeller Road.

– Det kommer flere og flere «City Boys», de raser rundt med firehjulstrekkere i skogen og tror de kan gjøre hva de vil her oppe. Jeg tar ikke fem øre for å skyte noen av dem hvis de ikke oppfører seg, sier han.

Selv om Jim mener byfolk er helt på jordet, kommer han neppe til å avlive noen. Innerst inne er han en nådig mann som trives best når han kan tappe sin lønnesirup, bære rundt på sitt nyfødte barnebarn, skyte sin kvote rådyr og se til at fremmede holder fingrene vekk fra hans liv.

– Har dere hørt om den falske Rockefeller, spør Jim med et ivrig leende.

Den bisarre historien om Clark Rockefeller viser hvor sterk, forførerisk kraft Rockefeller-navnet fortsatt har i USA.

Den falske Rockefeller
På begynnelsen av 90-tallet fikk menigheten i den fasjonable Saint Thomas-kirken på Manhattans Fifth Avenue et nytt medlem. Clark Rockefeller.

Den sjarmerende, intelligente og høyst eksentriske Rockefelleren kom feiende inn på Manhattan med en kunstsamling i milliardklassen og utallige anekdoter om sin mektige familie, han bar alltid på en walkietalkie for å kommunisere med sine sikkerhetsvakter.

Overfor menigheten fremsto Clark Rockefeller som ytterst hemmelighetsfull, nevrotisk og på grensen til paranoid, men særegenhetene ble avfeid som et typisk trekk i Rockefeller-familien. Også gamle John D. Rockefeller var slik.

Om sine foreldre fortalte han at faren var etterkommer av John D. Rockefellers bror, at moren var Hollywood-stjerne og at begge var omkommet i en bilulykke.

Clark Rockefeller slo om seg med at han ikke var opptatt av rikdom, at deler av hans egen arv var forduftet i et søksmål og at han nå egnet seg til filantropi i den tredje verden.

I menigheten traff Clark Rockefeller den unge Sandra Boss, en fremadstormende partner i konsulentselskapet McKinsey. Da de giftet seg i en privat seremoni forklarte Clark Rockefeller at det ikke kom andre medlemmer av familien på grunn av uoverensstemmelser.

Rockefeller-navnet var nøkkelen til de mest eksklusive klubbene på Manhattan, hans stadig større krets «venner» og beundrere fikk stadig høre historier om «Onkel David», John D. Rockefellers eneste overlevende barnebarn, om turer i privatfly til Europa og om hundeveddeløpene han arrangerte på Pocantio Hill, Rockefeller-familiens mektige eiendom utenfor New York.

New York-eliten solte seg i glansen av Rockefellers navn, de ble invitert til å beundre Clark Rockefellers imponerende kunstsamling med verker av Jackson Pollock, Mondrian, Rothko – en samling han hadde arvet etter enken til John D. Rockefeller III.

Hans stadig voksende omgangskrets nøt nærheten til Rockefeller-navnet uten å stille for intime spørsmål til mannen som stort sett tilbragte dagene i Central Park med Gordonsetteren Yates.  

I et selskap hvor Clark Rockefeller viste frem det han sa var nøklene til Rockefeller Center, bemerket en av gjestene: «Hvordan vet vi at han er Clark Rockefeller og ikke en øksemorder på rømmen». Han var nærmere sannheten enn noen kunne forestille seg.

Clark Rockefeller levde i virkeligheten på sin kones inntekter, noe som til slutt førte paret frem til et bittert skilsmisseoppgjør.

Da Clark Rockefeller i 2008 kidnappet parets datter og forsvant, sto politiet uten et eneste spor, det fantes ikke et skattekort, ingen førerkort, ingen identitetspapir.

Den imponerende kunstsamlingen viste seg å være falsk. Rockefeller-familien benektet enhver kjennskap til mannen.

Et fingeravtrykk på et vinglass avslørte at Clark Rockefeller i virkeligheten var den 47-årige Christian Gerhartsreiter fra Bergen i Tyskland, en drømmer og fantast som kom til USA som utvekslingsstudent i 1978.

Frem til han ble en «Rockefeller» hadde han opptrådt som en engelsk aristokrat og etterkommer av Lord Mountbatten, som filmskaper med ansvaret for nyinnspillinger av Alfred Hitcchcocks filmer og som megler på Wall Street.

Noen uker etter kidnappingen av sin datter, ble «Clark Rockefeller» arrestert i Baltimore, denne gang som sjøkapteinen Chip Smith.

I august ifjor ble den falske Rockefeller dømt til 37 års fengsel for drapet på sin første husvert, en mann han parterte og gravde ned i hagen.

I dag finnes det 150 ekte etterkommere etter John D. Rockefeller. I løpet av de siste 20 årene er det ingen i den mektige familien som har maktet å skape en ny formue.

De Gudfryktige
På morgenen lader kameratene Rick og Rick munnladerne og kjører ut for å for å speide etter rådyr. Rådyrjakten er Rockefeller Roads religion.

Hadde den amerikanske uavhengighetserklæringen vært skrevet ved Michigan Hill, ville det stått «Retten til liv, frihet og jakten på rådyr».

  Fra de slake åsene, i slutningene mot Tioghnioga-elven, synes spirene til de små, hvite baptistkirkene. På Rockefellernes tid var bygdene i kanten av det amerikanske snøbeltet rammet av en evangelisk feber.

– Det er fortsatt mange rundt her som vil møte sin Gud mens de er i live. Jeg foretrekker å vente til jeg er død, sier Rick tørt.

I likhet med resten av USA er småbrukene i åsen historie, tiden da firskårne bønder kunne lokke langbente postordekvinner inn i åsene er over.

En av de største bøndene i området forsøkte å legge om driften og fylte fjøset med marihuanaplanter, men eksperimentet endte i fengsel.

Nå står Amish-folkenes såter med tørkede maisplanter på jordene, som lurvete tipier. For to år siden kom et tyvetall Amish-familier ridende inn i området i svarte hestesleder, de kjøpte nedlagte bruk med sekker av kontanter.

Med sin fornektelse av det 21-århundres teknologi, høy arbeidsmoral og skepsis til gjeld og finansinstitusjoner har de på nytt reist landbruket.

– Hva bringer dere hit, spør salmakeren Bob Miller, en Amish med buldrende skjegg, bollefrisyre og knappeløse skjorter.

– John D. Rockefeller.

– Aldri hørt om John D. Rockefeller, sier han.

Tidenes scoop
På kirkegården i Harford Mills, en stille lund under tunge grankroner, står Rockefeller-pionerenes graver lutende, ustelte og dekket av et krypende lag mose. John D. Rockefellers bestefar Godfrey ligger her, men ikke faren.

I live – og langt inn i døden – var «Devil Bill» en vel bevart hemmelighet for den amerikanske offentligheten.

John D. Rockefeller hadde alltid fortalt at faren var død, men da en journalist i 1903 fikk et tips om at han var i live, begynte en menneskejakt uten sidestykke i amerikansk pressehistorie. Det var tidens største scoop. Hvorfor hadde verdens mektigste industrialist radert ut faren fra historien? Hvem var han? Hvor var han?

Avismagnaten Joseph Pulitzer, som foraktet Rockefeller, tilbød 8000 dollar i dusør for opplysninger og beordret sin stjernereporter til å finne ham – uansett hva det ville koste av tid eller penger.

Konkurrenten William Randolph Hearst lokket med solid bonus til den reporteren som løste gåten med Rockefellers far.

Journalistene halset fra delstat til delstat på dårlige tips, til fjerntliggende jaktmarker i Alaska, en av reporterne kledde seg ut som selger av barberhøvler for å få innpass i fremmedes hus og forsøkte å bestikke ansatte i Rockefeller-systemet.

Uvitende om menneskejakten satt den aldrende «Devil Bill» på en farm Illinois. Han hadde skiftet navn til Dr. Levingston, sammen med en assistent utkledd som indianer, tjente han penger på å selge mirakelkurer i reservatene. I tillegg hadde han giftet seg med en yngre kvinne og levde lykkelig som bigamist – uten at noen av hans koner visste om hans dobbeltliv.

«Devil Bill» døde i 1906 og ble lagt i en umerket grav i Illinois.  

Først to år senere klarte de utrettelige – og utslitte – Pulitzer-journalistene å grave frem historien om den gamle kvakksalverens liv. Det var en nyhet på størrelse med presidentvalg og en betydelig naturkatastrofe.

«The Secret double life of Rockefellers Father», var tittelen på historien som John D. Rockefeller fryktet mer enn noen annen.

Omstreiferen
– Jeg bestemte meg for aldri mer å være hjemløs. Derfor kom jeg hit.

David Everidge, eller Tony Tiger som han kalles, er akkurat kommet inn fra jakt. Han vet hvor rådyrene beiter når snøen ligger tung, da lister han seg over snøteppet, observerer, venter, men i dag laget den tunge skaren for mye lyd. Da han fikk øye på coyotesporene ga han opp og vendte hjemover, slengte seg ned på sofaen ved den gamle Fender-gitaren som tilhørte faren, countrymusikeren som ga verden sangen «More Haggard than Merle».

Historien om dagens USA er historien om de ensomme sjelene som har en frihet de ikke vet hva de skal bruke til. Det er et land hvor institusjonene brytes ned og alle er overlatt til seg selv og sine egne initiativ. Slik beskriver forfatteren George Packer dagens USA i bestselgeren «The Undwinding».

Den milde, saktmodige David Everidge er en del av denne historien. En overlevelseskunstner med et mildt uttrykk og et av de største husene i Rockefeller Road.

Da han tjenestegjorde i elitedivisjonen «The Screaming Eagles», knuste han hele venstresiden under en øvelse. Ufør og ute av gipsen reiste han til Georgia for å finne jobb, var den eneste hvite som sto i suppekø og på gatehjørnene på jakt etter dagarbeid.

Da det ble for farlig å leve under broene, flyttet han ned i sumpene. I tre måneder streifet han rundt med fiskestang og sverd for å forsvare seg mot de meterlange og dødelige vannmokkasinslangene.

– Jeg vil ikke ligge noen til byrde. Jeg har aldri vært det og vil aldri bli det.

Til slutt skrapet han sammen nok penger til å kjøpe en eiendom i Rockefeller Road.

– Nå er skattene er så høye at de vil drive oss ut herfra. Disse satans regningene og skitt, jeg får ikke dette til å henge sammen mer. Penger rekker ikke langt. Jeg ruller mine egne sigaretter og lever nøysomt. Pengene rekker til hundemat og avdrag på lån. Kjøttet skyter jeg selv, sier han.

Kanskje pakker han og reiser til Pennsylvania hvor skattene er lavere. Men ikke til New York City som ligger knappe fire timer kjøretur fra Rockefeller Road. Han har vært der en gang, likte ikke det han så.

– Jeg håper hele New York City revner og faller i sjøen, sier han.

For en neve mynter
Hver sommer, så lenge John D. Rockefeller var i stand til å reise, kom han tilbake til Richford. Den svarte limousinen stoppet på plassen mellom hotellet og dagligvarehandleren, så steg titanen ut med to poser skinnende småmynter som han delte ut til ungene som flokket seg rundt ham.

På slutten av sitt liv var den hårløse, sammensunkne Rockefeller regnet som verdens største filantrop, en annen enn den giftige, altetende slangen karikaturtegningene fremstilte han som.

Hver måned mottok han 50.000-60.000 tiggerbrev, i løpet av sin levetid ga han bort mer enn en halv milliard dollar til veldedige formål.  

Hans siste besettelse var å dele ut mynter til de fleste han møtte. Med mynten fulgte gjerne en leksjon i måtehold og sparsommelighet. Rockefeller skal ha delt ut mellom 20.000 og 30.000 småmynter på slutten av sitt liv, mange av dem endte som lykkeamuletter eller i glass og ramme på veggen.

Gavmildheten til tross, i Richford ble han aldri en populær mann. Innbyggerne i fødebyen glemte aldri at han en gang kalte dem gudløse syndere.

– For noen år siden, i forbindelse med et jubileum, inviterte vi Rockefeller-familien til å dele ut småmynter på torget. Vi fikk aldri noe svar, sier lokalhistorikeren Bob Sherwood.

Nå er hotellet og butikken borte fra Richford. Det samme er jobbene, 13 prosent av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen.

– Det vil neppe komme noen ny Rockefeller herfra. Folk lever fra dag til dag uten for store fremtidshåp. Det er lettere å finne en hønes tenner enn jobb i denne byen, sier han.

«Jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd hvis jeg var blitt igjen i Richford», skrev John D. Rockefeller før han døde.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.