– Har du boken med deg?

– Her: «Wall Street and the Bolshevik Revolution»!

– Hysj … ikke så høyt.

– (Hvisker) Har du din?

– «Wall Street and the Rise of Hitler».

Vi står midt i Wall Street, klare til å ta et oppgjør med de største synder begått her i verdens finanssentrum siden 1914. Viktig? Ja. Lett? Nei.

Vi skal gå i forfatteren og forskeren Antony C. Suttons fotspor. Han var en London-født historiker og økonom som flyttet til USA og døde der i 2002, 77 år gammel. Ansatt i en årrekke som professor ved California State University i Los Angeles. En omdiskutert skikkelse i historiske miljøer, men også en som er blitt referert til og sitert av andre senere. Som Richard Pipes, historieprofessor ved Harvard, har formulert det: «Suttons konklusjoner er så ubehagelige for mange businessmenn og økonomer at arbeidet hans blir avfeid som ekstremt eller, oftere, helt enkelt ignorert.»

Uansett: Mye av det Sutton fant i arkiver, og annet kildemateriale, er senere blitt bekreftet og dokumentert av andre forskere og forfattere. Sutton er eksempelvis flittig sitert i Oliver Stones dokumentarserie «Untold History of the United States», som ble kjøpt inn av NRK og vist senest i vår.

POLITIKK OG PENGER

På kaffebaren på Hanover Square er det folksomt. Folk prater høyt ved bordene, mens vi går gjennom historien til familiene Rockefeller og Morgan, som før Første verdenskrig delte amerikansk business og finans mellom seg. Rockefeller drev hovedsakelig innen olje og tobakk, mens Morgan styrte finans, stål, shipping og jernbane. Vel så viktig: Sammen, ved å ha representanter i hverandres styrer, kontrollerte de så godt som hele USAs økonomi.

– Og de finansierte revolusjoner rundt om i verden allerede ved forrige århundreskifte?

– Wall Street-aktører med tilknytning til dem, i hvert fall.

Opprøret i Panama, revolusjonen i Mexico og en rekke andre revolusjoner i Sentral-Amerika ble støttet av finansinstitusjoner i New York. Wall Streets innblanding i den kinesiske revolusjonen i 1912 er dokumentert ned til minste beløp. Et finanssyndikat styrt fra advokatkontoret Hunt, Hill & Betts skulle få kontrakter innen jernbane, bankvesen og handel – mot økonomisk støtte til opprøret.

– Antony Cyril Sutton fant mye i arkivene. Blant annet hos US State Department selv. Vitnemål avgitt i ulike komitéhøringer. Korrespondanse, memoarer. Alt mulig.

En annen som har dokumentert Wall Streets innblanding i krigs- og revolusjonsfinansiering, er forfatteren Ron Chernow, i boken «The House of Morgan».

– Vet du forresten hvor advokatkontoret Hunt, Hill & Betts hadde kontorer?

– Nei?

– 120 Broadway.

– Hva skjer der?

– Alt skjer der.

FØRSTE VERDENSKRIG

Dette månedsskiftet er det 100 år siden Østerrike-Ungarn og Tyskland erklærte krig mot Serbia, Russland og Frankrike. Første verdenskrig var dermed formelt i gang.

Etter internasjonal lov var det ikke tillatt for nøytrale land å gi lån til stridende parter, og USA var nøytralt frem til april 1917. Likevel viser dokumenter fra senatshøringer at J.P. Morgan ga lån til både England og Frankrike de første krigsårene. Konfrontert med dette svarte Morgan at det ikke var snakk om krigslån, men midler til å tilrettelegge for internasjonal handel.

Amerikanske banker bidro også med lån til tyske interesser. Under Overman-komiteens høringer i 1919 fortalte vitner om omfattende økonomisk støtte til Tyskland under Første verdenskrig. Pengene, slo høringen fast, finansierte tysk spionasje.

– Men var ikke Tyskland USAs fiende?

– Jo, i hvert fall snart.

– Alle skulle få …

– ... lån, ja. Wall Street liker å sikre seg. Hedgefond er en gammel oppfinnelse.

Russland var jo også i høyeste grad i krig, men igjen viser dokumentene at banker kontrollert av både Rockefeller og Morgan sammen stablet på bena store lån til tsar Nikolaj IIs keiserdømme. Papirene fra nasjonale arkiver i USA viser også hvordan disse lånene ble organisert selv etter at amerikanske myndigheter hadde påpekt overfor bankene at de brøt internasjonal lov.

Et hemmelig telegram sendt til National City Bank i New York (nå Citibank) klokken ett, 24. mai 1916: «Kontakten i Petrograd (nå St. Petersburg) mener investeringen er trygg og sier videre at spekulasjonene i rubler er svært attraktive.» Mulighetene for industriell finansiering i landet de neste ti årene er svært store, heter det i telegrammet.

Morgan har også sin egen mann i Petrograd. Han anbefaler et nært samarbeid med National City Bank når det gjelder Russland, ber ledelsen på det sterkeste om å gripe muligheten og «offers wonderful profitable opportunity». Faren for tap er ikke tilstede, skriver han. Noen dager senere blir avtalen inngått: Et amerikansk banksyndikat ledet av National City Bank gir et lån til tsaren på 50 millioner dollar, til 7,5 prosent rente. Til gjengjeld får syndikatet en kreditt på 150 millioner rubler i Russland. Fremtiden var lys, het det i rapportene fra Petrograd.

– Men hva om det gryende opprøret i landet bredte om seg? Hva om kommunistene faktisk vant frem?

– Vi kommer dit.

BYGNINGEN

– Her!

120 Broadway: Skyskraperen fra 1915 reiser seg mot himmelen i hvit marmor. Med 5000 vinduer og 34 etasjer er bygningen imponerende, men slett ikke blant de høyeste i Manhattans Financial District. Den eksklusive Bankers Club lå i de tre øverste etasjene. I juli 1916 skrev The New York Times om åpningen: Klubben hadde 1500 medlemmer og en lang venteliste. Medlemmene var New Yorks mektigste næringslivsledere, forretningsmenn og advokater.

– Avisen skrev om en middagssal i antikk- og renessansestil, et mer uformelt grillrom og et rom for damene «så skjørt i sin skjønnhet at det ikke lar seg beskrive».

Sentralbankens New York-avdeling lå også i bygningen. Det samme gjorde et selskap med navnet American International Corporation. Veldig mye handler om det når det gjelder Wall Streets finansiering av Den russiske revolusjon, ifølge Sutton.

American International Corporation ble startet i november 1915 som et samarbeid mellom Morgan og Rockefeller. I statuttene het det at selskapet skulle utvide amerikansk aktivitet i utlandet og fremme interessene til amerikanske og utenlandske banker, business og byggevirksomhet. Et selskap som i hovedsak vendte blikket mot utlandet, skapte stor begeistring på Wall Street og fikk Bankers Clubs mest kjente medlemmer til å kappes om aksjene.

Etter bare ett år hadde American International Corporation investert mer enn 23 millioner dollar utenlands. Raskt vokste selskapet til et av Wall Streets mest attraktive.

16. januar 1918, knapt to måneder etter at Lenins opprørere hadde tatt Moskva og Petrograd, men uten at opprørets utfall var gitt, uttalte American International Corporation seg om situasjonen til president Woodrow Wilsons statssekretær. Ifølge nasjonale arkiver var rådene fra American International Corporation klare: «Gi statlig, finansiell hjelp til bolsjevikene.» Og videre: «La de private finans-, handels- og industrikreftene i USA stille med ‘maskineriet’ for å maksimere effekten av hjelpen.» Med andre ord: American International Corporation så tydelig for seg at det nye Sovjet kommersielt sett skulle inkludere 120 Broadway.

– Ble det gitt penger fra amerikanske myndigheter?

– Nei. Et privat selskap ble startet med siktemål å utnytte mulighetene som kunne oppstå i et kommunistisk Russland: American-Russian Industrial Syndicate Inc. Hvor tror du det holdt til?

– Her?

– Nettopp. 120 Broadway.

KONFRONTASJON

Lobbyen er enorm. Et høyt, buet tak, gulv i rosa marmor. Hvert skritt gjaller. En mann i uniform vokter heisene. Det ligger en Citibank i bygningen. Mannen ser strengt på oss.

– American International Corporation …?

Uten å åpne munnen peker han over gulvet mot «Visitors’ desk».

Vi prøver igjen.

– What? sier den svarte mannen.

– Does American International Corporation still have offices here?

– No.

SOVJETUNIONEN

En god ting med krig dersom man er ute etter å tjene penger, er at tilgangen på nødvendige varer strupes. Og Wall Street hadde posisjonert seg på de fleste sider av bordet for ikke å gå glipp av muligheten for å tjene penger på et så stort marked som Russland. Allerede våren 1918 ble American League to Aid and Cooperate with Russia etablert i Senatets lokaler i Washington D.C.

– Vet du hvilken dato, for sikkerhets skyld?

– Nei …

– 1. mai.

– Ja, selvfølgelig. De tenkte jo på alt.

I denne organisasjonen satt amerikanske businesstopper, blant andre Henry Ford, sjefer i General Electric og ledere i store olje- og jernbaneselskaper. Det samme gjorde lederne for Senatets finanskomité og utenrikskomité.

– Og i bakgrunnen sto bankene …

– … mer enn villige til å legge til rette og bistå handelen. Russlands eneste mulighet til å betale for matprodukter i utlandet, var med gamle gullmynter fra tsartiden. Sensommeren 1920 forlot tre skip Sovjet med kurs for USA med tilsammen 508 kasser gull.

Guaranty Trust Bank mottok eksempelvis sovjetisk gull for rundt 15 millioner dollar.

– Anslagsvis kom det nærmere 20 millioner dollar i omsmeltede gullpenger fra Sovjet i disse årene, plassert i amerikanske banker. Husk det tallet.

– 20 millioner dollar.

– Vi må ha en kaffe.

ANTIKOMMUNISTENE

Investeringsrådgiverne i JPMorgan Chase har noen av sine foretrukne kaffebarer i Financial District, men de er vanskelig å få øye på. For det første fordi de ligner på investeringsrådgivere i andre banker, og for det andre fordi de ikke har tid eller lov til å forlate kontoret midt i arbeidstiden. Så vi utsetter nye forsøk på konfrontasjon.

– Guaranty Trust var kontrollert av J.P. Morgan. Og J.P. Morgan støttet også bolsjevikenes argeste fiende.

– Tsaren?

– Ja, han også, men på det tidspunktet er han død. Vi er videre i historien. Nå er det snakk om en admiral som ledet dem som ble kalt hvitegardistene, dem som sloss mot revolusjonen. Dokumenter fra US State Departments arkiver viser hvordan J.P. Morgan og andre banker undersøkte mulighetene ti å gi admiralen et lån på ti millioner pund.

– Ti millioner pund?

– Rockefeller gjorde det samme: National City Bank ba om å få låne fem millioner dollar til samme mann.

– Men gjorde de det?

– I et brev fra utenriksministeren til den amerikanske konsulen i Omsk skrev han i hvert fall at lånet hadde gått sin vanlige gang. Sikkerheten var igjen russisk gull, og admiralen forpliktet seg dessuten til å bruke to tredjedeler av lånebeløpet i England og USA. Hva er det Antony Sutton sier? Man kan aldri vite hvordan en krig ender, så det beste er å plassere innsatsen på alle hestene i løpet – vektet etter oddsene, selvsagt.

– En fot i alle leire.

– Nettopp.

– Moral?

– Nei. Penger. Dette er gardering på høyt plan. Og nå skal du høre noe enda rarere. American International Corporation støttet også den antikommunistiske bevegelsen i USA.

– Samtidig?

– Jaja. Guaranty Trust … J.P. Morgans folk … De var blant grunnleggerne av en antisovjetisk organisasjon som svært høylytt advarte mot en rød invasjon av USA. De hevdet at rundt 20 millioner dollar allerede var overført fra Lenins Sovjet til USA for å finansiere kommunistenes overtagelse, og det ble spådd panikk i gatene og hungersnød i New York.

– 20 millioner dollar?

– Du husker tallet? Ja, det var det samme beløpet som de amerikanske bankene mottok i gullpenger fra Sovjet.

– De samme pengene?

– Antagelig. Så du kan si at disse Bankers Club-medlemmene hadde presset på for å gi lån til Lenins kommunister for å skaffe seg renteinntekter, tjene på valutahandel, kreditter i rubler, legge til rette for handel med Lenins Sovjet, med håp om enda større inntekter fra dette løfterike markedet, og så langt hadde det kommet 20 millioner dollar i gullpenger.

– Og nå brukte de beløpet de selv hadde arbeidet for å få inn fra Sovjet til USA, som skremselspropaganda?

– Jepp.

– Hah!

KONTROLLTELEFON

Utenfor finansmuseet i Wall Street ser vi plutselig den franske fotballspilleren Thierry Henry i firsprang mot Broadway, og vi blir så oppjaget at det er like før vi bestemmer oss for å lage en helt annen reportasje. Samtidig har vi begynt å lure litt på Antony Cyril Sutton. Bøkene hans er så spektakulære at det nærmest ikke er til å tro, så vi tar en telefon hjem, til en som virkelig kan økonomisk historie: professor Einar Lie ved Universitetet i Oslo.

– Bøkene hans vakte jo oppstyr, sier Lie.

– Kanskje særlig fordi han satt i den nokså konservative tenketanken The Hoover Institution da det første større arbeidet ble utgitt.

– The Hoover Institution?

– Det er en tenketank på Stanford University opprettet av Herbert Hoover i 1919, før han ble president.

– Så Sutton hadde en viss tyngde?

– Mitt inntrykk er at bøkene hans likevel ikke ble gjenstand for særlig inngående faglig eller politisk debatt. Han ble rubrisert som konspirasjonsteoretiker, utvilsomt med god grunn. Mange konspirasjonsteoretikere leverer imidlertid skyts til én gruppe eller side i et politisk eller intellektuelt terreng, og holdes i live av deres henvisninger. Det gjorde ikke Sutton. Et hovedpoeng i de tidlige tekstene hans om Sovjet og bolsjevikene er jo at nærmest all vekst og teknologi kommer fra Vesten, særlig USA. Det var jo ikke noe syttitallets «leftists» kunne glede seg over. Sutton mente at overføringen av teknologi hadde pågått gjennom hele den kalde krigen, da USA ikke skulle bidra med slikt. En tanke om at det amerikanske økonomi-establishmentet likevel massivt hadde fremmet sovjetisk vekst, var også lite populær blant gode amerikanere.

– Så han forsvant litt i mylderet fordi tankene hans ikke tiltalte noen grupperinger?

– Ja, jeg tror det er riktig å si.

– Ok. Takk. Ha det.

Klikk.

– Cyril var konservativ, ja. En sann venn av Vesten. Forsåvidt i likhet med våre venner her på Wall Street. Vi får fortsette. Det er din tur.

– Ja. La oss snakke litt om Hitler.

HITLER

Nylig viste britiske Channel 5 en ny dokumentar om Hitlers private formue, som ved Andre verdenskrigs slutt ble anslått til 37 milliarder kroner. Men lenge før Hitler bygget opp sin formue og før han tok sitt eget liv i bunkeren i 1945, hadde ryktene begynt å gå om at store tyske industrialister sto bak og finansierte Hitler og nazistpartiets fremvekst. Fullt så kjent er det ikke at Hitler også fikk viktig økonomisk hjelp fra Wall Street.

– Sutton har gravd i papirene fra det internasjonale militærtribunalet i Nürnberg etter krigen. Wall Street finansierte Hitler. I bøtter og spann.

Suttons bok har et stort hakekors på coveret. «The astonishing true story of the American financiers who bankrolled the Nazis». Inni boken, kapittel tre: General Electric finansierer Hitler. Kapittel seks: Henry Ford. Han fikk medalje av Hitler. Og så, da: Standard Oil.

– Standard Oil? Rockefeller igjen, altså?

– Ja. Sutton sier så. Men ikke bare han. Flere andre historikere har også gransket papirer som viser hvor Hitler fikk penger fra. Selskaper kontrollert av Rockefeller var med på å finansiere Hitler under krigen, viser dokumenter fra tre granskningskomiteer nedsatt av den amerikanske kongressen etter krigen. Standard Oil forsynte nazistene med alt fra utvikling av drivstoff til teknisk assistanse.

– Og nå skal du høre om da han fikk penger fra bankfolkene på Wall Street. Opplysningene om dette kommer fra et bibliotek lenger opp i staten her, Franklin D. Roosevelt Presidential Library and Museum i Hyde Park. I de omfattende arkivene der finner vi blant annet dagbøkene og dokumentene etter Roosevelts finansminister, Henry Morgenthau. Han avslørte et omfattende samarbeid mellom det tyske nazipartiet og amerikanske banker.

– Hva slags samarbeid?

– Vi må tilbake til 1929.

GLOBAL BANK

Samme år som børsene over hele verden raste sammen, ble noen av Wall Streets mektigste bankfolk enige med sentralbanker i Europa, USA og Japan om å etablere en overnasjonal bank, en sentralbankenes bank. Tanken var å tilrettelegge for at tyskerne i henhold til Versailles-traktaten kunne gjøre opp for ødeleggelsene de hadde påført andre land under Første verdenskrig. Både nasjonalbanker og private banker var med. En av dem var J.P. Morgan.

– Og tyskerne var selv med?

– Tyskerne var med, ja. Den nye bankinstitusjonen fikk navnet BIS – eller Bank for International Settlements – som fikk kontor i Sveits. En av hjernene bak det hele, var faktisk en tysker: økonomen Hjalmar Horace Greeley Schacht.

– Fint navn.

– Vi kaller ham Hjalmar. Hjalmar likte ikke kravene i Versailles-traktaten. Da han var sentralbanksjef i Tyskland på slutten av 1920-tallet, fikk han sagt fra. Han var også nær venn med flere banksjefer i England og USA. Du kan jo gjette hvem én av dem var.

– J.P. Morgan?

Morgan og Schacht møttes allerede i 1905, da Schacht var på forretningsreise i Amerika. De ble nære venner og forretningspartnere, og Schacht pleiet vennskap og forretninger også med J.P. Morgans arvinger etter at bankpionéren døde. Schacht fikk blant annet hjelp av den amerikanske banken til å finansiere etableringen av den tyske kjemigiganten IG Farben i 1925. Selskapet skulle bli det fjerde største industriselskapet i verden, kanskje mest kjent for sine gassforsyninger.

– Og J.P. Morgan var naturligvis også med i BIS?

– Aber natürlich.

– Hva skjedde med Hjalmar?

– Han var høyst aktiv i BIS, der han satt i styret, men så begynte han å interessere seg for politikk. I 1930 begynte han å samle inn penger til et nytt parti han sympatiserte med: NSDAP – nazipartiet. Med kontakter i verdens største banker var det en lett jobb for Hjalmar å finne penger. Og partiet gjorde jo et brakvalg i 1933. Adolf Hitler ble rikskansler.

– Og Hjalmar?

– Han ble finansminister.

– Hitlers pengemann, altså.

– Nettopp.

NAZISTBANKEN

Bank for International Settlements ble snart infiltrert av nazister. Etter valget i 1933 plasserte Hitler sine menn i alle tenkelige posisjoner. Ledende nazister havnet i BIS’ styre, der Hjalmar Schacht allerede trakk i trådene. Samtidig fikk nazistene en sympatisør helt øverst i banken. Den amerikanske bankieren Thomas McKittrick hadde gjort karriere i britiske og tyske banker på 1930-tallet og begynte etterhvert i BIS. I 1939, samme år som Tyskland invaderte Polen, ble McKittrick utnevnt til sjef i BIS.

– Så denne banken holdt det gående også under krigen?

– Åja. Hvorfor skal bankvesenet opphøre bare på grunn av en krig?

– Nei, si det.

Thomas McKittrick var utdannet ved Harvard og karrierejeger på Wall Street, men forlot Amerika i 1921 for å jobbe i London. Der ble han mer britisk enn alle andre med pin stripes i City. Han hadde egen butler som strøk The Times med strykejern for ham hver dag. McKittrick ble ekspert på lån og finansiering mellom USA, England og Tyskland. I 1931 fikk han jobb i det tyske bankvesenet og utvidet nettverket. Snart skulle han få møte noen av de nye makthaverne i Tyskland. En av dem hadde, som ham selv, studert på Harvard: Ernst Hanfstängel.

– En tørrvittig turebasse fra New York-sosieteten. Halvt tysk, halvt amerikansk. Eksentrisk bankmann med kontakter på Wall Street. Han flyttet hjem til Berlin og ble Hitlers første spinndoktor. Det var han som introduserte Harvard-kollega McKittrick for viktige nazister og overbeviste ham om at de var til å stole på.

– Da McKittrick ble sjef for BIS i 1939, var banken angivelig nøytral, med base i Sveits. Det var et bisart arbeidsmiljø på kontoret i Basel. Folk fra hver sin side i krigen jobbet sammen. Noen undertegnet brevene sine «Heil Hitler», andre var i ukentlig kontakt med britiske myndigheter i London. Sakte, men sikkert begynte de britiske og amerikanske bankfolkene å reise hjem. Tyskerne ble igjen på kontoret.

Snart endret banken strategi. BIS anerkjente Tysklands annektering av ti land i Europa, deriblant Frankrike, Belgia og Nederland – som alle var BIS-eiere gjennom sine respektive sentralbanker. – På den måten økte Tyskland eierskapet i banken til 64,7 prosent. Nazistene styrte banken. Under McKittricks ledelse ble BIS i praksis den tyske riksbankens forlengede arm. Banken hvitvasket stjålet gull og penger fra landene nazistene hadde okkupert. Gullet ble levert tilbake etter krigen.

«BIS samarbeidet fullt ut i etterkrigsoppgjøret og leverte tilbake alt gullet i 1948,» skriver banken om sin egen historie i dag.

Penger ble lettere tilgjengelig. Militæret kunne bygges ut. Krigføringen kunne fortsette.

– Men hva gjorde de store bankene og familiene? J.P. Morgan? Rockefeller? Wall Street? I det hele tatt?

– Ingenting. Det var muligheter til å tjene penger på denne banken i Sveits.

I 1942 reiste Thomas McKittrick til New York for å møte hele etablissementet i amerikansk bank- og næringsliv. Den amerikanske bankieren Leon Fraser holdt en stor middag for gjesten fra Basel, og i selskapet var alt som kunne krype og gå av notabiliteter fra Wall Street og amerikansk industri – 37 stykker i alt og trolig den største sammenkomsten av amerikanske krigsprofitører noen gang, ifølge den britiske historikeren og forfatteren Adam LeBor.

– Skjedde det noe på det møtet, da?

– Ikke annet enn et stille samtykke om å fortsette som før.

HENRY

Børsen i New York stenger om ettermiddagen, og gatene fylles, før folk forsvinner ned i undergrunnen og hjemover. På et hjørne står en kortvokst mann med frakk og forklarer en kvinne i pels at en viss banksjef er en kjeltring. Alltid vært det. Ikke stol på ham. Hør på meg. Så diskret som mulig prøver vi å notere det han sier, men det er nesten umulig å forstå noe. Han er dessuten altfor sint til at det er noen vits i å konfrontere ham med Wall Street og Hitler. Vi går i stedet mot kirken øverst i bakken, omtrent der Wall Street begynner.

– Samtidig som Wall Street finansierte Hitler, var jo de fleste her patrioter og støttet de allierte. Men det er alltid greit å sikre seg, for man vet jo ikke alltid hvem som går seirende ut av en krig. I starten av krigen hadde Hitler en liten ledelse, og da pekte lønnsomhetsberegningene den veien. Det var for eksempel ingen grunn for Standard Oil og Rockefeller å trekke seg ut av samarbeidet med IG Farben, som sørget for at nazistenes gasskamre virket som de skulle.

– Men etter krigen hadde de ikke hatt noe med IG Farben å gjøre, vel?

– Nei, er du gal. Ingen på Wall Street innrømmet noe samarbeid med Hitler og nazistene.

Men én mann begynte faktisk å ane ugler i mosen: Henry Morgenthau, USAs finansminister. Mot slutten av krigen satte Morgenthau i gang etterforskning av bankene. Han forsto at tyske og sveitsiske banker måtte ha fått finansieringshjelp under krigen og stolte ikke på det han hørte fra Wall Street. En granskning av bankene fikk støtte av presidenten selv, Franklin D. Roosevelt, men støtten var kortvarig. I april 1945 døde Roosevelt. Etterfølgeren, Harry S. Truman, stanset Morgenthaus granskninger.

KOMMUNISTENE

– Vi burde strengt tatt konfrontere noen med dette!

– Ja, men det er jo helt umulig å komme inn noen steder. Nå er alt stengt også.

– Det er ikke bare vi som har mislyktes. Selv ikke den amerikanske finansministeren fikk jo granske bankmennene på Wall Street. I stedet ble alt snudd på hodet. Da Joseph McCarthy startet jakten på kommunister i USA, ble flere av Morgenthaus medarbeidere og rådgivere diskreditert og mistet jobben, mistenkt for å være kommunister.

– Det er jo, når alt kommer til alt, et nokså artig poeng.

Les mer fra Magasinet her.

Les også på DN.no:

- Dette blir «once in a lifetime»

- Norske ledere er for opptatt av å skape enighet

De har blitt milliardærer på gründerkloning (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.