– I mange år oppholdt jeg meg i den alternative verdenen. Der ute lette jeg etter det meningsfulle i tilværelsen. Men ...

Beate Pettersen smiler innforstått og heiser kort på skuldrene. Hun er kledd i mørke klær, dressjakke og skjørt, blikket er direkte gjennom moderne briller, håret er kort. Hun er utdannet advokat og er direktør ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo, for mange en institusjon som ikke forbindes med røkelse og alternativbevegelsen, men med tradisjonell utdannelse av prester, strengt innenfor den norske, offentlige kirken – og bibelversene. Men også utdannelsen ved Menighetsfakultetet har forandret seg.

Pettersen har nettopp sittet meditasjonsstille på kveldsmesse i det katakombelignende rommet Capella Johannea i Majorstuen kirke. Hun har lyttet til klangfull gitarmusikk og latt blikket vandre over de gyldne freskene på murveggene. Rommet er pyntet med blomster, og røkelse stiger i skinnet fra stearinlysene. Utenfor er mandagskvelden lys og varm, men kapellet innenfor de tykke kirkemurene er full av mennesker i alle aldre. De har søkt seg til en times mediterende ro og nattverd.

For kort tid siden var ikke meditasjon ønsket i Den norske kirke. Det var ukristelig og kjettersk. Man ante ikke hva slags krefter man påkalte. Meditasjon kunne like gjerne skape kontakt med djevelen eller andre fremmede krefter man ikke hadde kontroll med.

– Etter syv år i en finne-seg-selv-verden, søkte jeg meg tilbake til kirken. Jeg fant en statskirke som hadde endret seg, sier Pettersen.

Nyåndelig revolusjon
– Det foregår en spirituell revolusjon innen folkekirken, der 75 prosent av Norges befolkning fortsatt er medlemmer, sier Pål Ketil Botvar, forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning (Kifo).

Han er statsviter med doktorgrad i religionssosiologi og avslutter i disse dager et forskningsarbeid om forholdet mellom kristne og nyåndelige miljøer i Norge, både i og utenfor Den norske kirke. «Når troen tar nye veier» heter rapporten, som er skrevet sammen med forsker Ann Kristin Gresaker.

På enkelte områder kan endringene de siste ti årene sammenlignes med reformasjonen på 1500-tallet, da Norge forbød katolisismen og erstattet statsreligionen med Luthers protestantisme.

– I dag tror for eksempel 15 prosent av medlemmene i folkekirken på reinkarnasjon. Folk vil gjerne ha de kristne ritualene som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser i kirken, men for de mer aktive som tydelig søker mot religionen, holder det ikke lenger bare å si: Jeg tror på Gud. I dag sier man: Hva betyr religionen for meg? Man vil ikke lenger sitte på kirkebenken kun for å lytte, folk vil delta selv. Mange ønsker seg personlige religiøse opplevelser, og gjerne til andre tidspunkter enn klokken 11.00 en søndag morgen, sier Botvar.

Bare én av fem som melder seg ut av folkekirken (tidligere statskirken), melder seg inn i andre trossamfunn, men så mange som 40 prosent av de såkalte nyåndelige og alternative kaller seg også kristne og er medlem i folkekirken, men vil være det på sin måte og søker åndelige kick i ritualer som har vært fremmede og uønsket i kirken. Frem til i dag.

Meditasjonspresten
Silje Trym Mathiassen er nyutdannet prest. Det er bare et par uker siden hun tok sine siste eksamener ved Misjonshøgskolen i Stavanger. Nå ønsker hun å arbeide som dialogprest, med spesielt ansvar for meditasjon i kirken.

Mathiassen vet at hun er omstridt. Hun skapte rabalder i byen da hun inviterte prinsesse Märtha Louise til engleseminar, hun har arbeidet med soneterapi og homøopati i mer enn 20 år og har mange år bak seg i alternativbevegelsen.

Nå står hun på kirketrappen i den gamle St. Petri kirke, midt i oljebyen. I fargerik kjole, blomster i håret, barbent. I hendene holder hun en tibetansk bønnebolle.

– Det er klart jeg har møtt kritikk, sier hun.

– Folk i Stavanger har spurt meg: Skal dette være den nye presten? Men jeg har hele tiden fått støtte av biskop Erling Pettersen, som har sagt at det ikke bare er plass til sånne som meg, men behov for sånne som meg. Da stoler jeg på det.

Hun smiler og går inn den tunge døren. Barbent opp kirkegangen. Hun tenner lys og slår mot bønnebollen som klinger sine lange, melankolske toner opp mellom kirkeradene. Lyden fra bollen skal åpne for stillheten.

Les også: Unge kristenkonservative føler seg mobbet, misforstått og marginalisert

«What’s in it for me?»
Botvars forskning bygger på intervjuer med 500 personer, kontaktet gjennom Holistisk Forbund, en livssynsorganisasjon som samler en rekke alternative bevegelser. Av disse regnes 135 som «pendlere», det vil si kristne som pendler mellom kirken og de nyåndelige miljøene, og i økende grad kombinerer de to miljøene fordi kirken åpner opp for ritualer som før var ikke-kristne, katolske eller ortodokse. I dag arrangeres det pilegrimsvandringer, åndelig tilbaketrekning – såkalt retreat, meditasjon og yoga i kirkelig regi. Man finner prester og biskoper som snakker om Jesus-fortellingen, om healing av kirken, prestene arrangerer åpen kirke, har meditasjonsgudstjenester, bruker røkelse og inviterer til dialog med andre religiøse ledere. Samtidig snakkes det ikke lenger skråsikkert om jomfrufødsel og et liv etter døden. Og helvetet har så å si forsvunnet fullstendig.

En av grunnene, konkluderer Botvar, er den raske individualiseringen som har foregått i hele samfunnet. Folk slår seg ikke lenger til ro med ferdigtygde svar på sine religiøse spørsmål. Man søker åndelige opplevelser bygget på egne erf#229er.

– Kirkegjengere spør seg rett og slett: What’s in it for me? sier han.

I tillegg er man i dag mer skeptisk til autoriteter, og vi påvirkes fra flere religioner, både ved innvandring til Norge og ved at nordmenn reiser over hele verden. Dessuten har internett gjort det enkelt å søke seg til likesinnede åndelige samfunn. Felles for mer enn halvparten av dem som i undersøkelsen kalles pendlere, er at de har fått en tradisjonell kristen oppdragelse, men ønsket noe mer enn det kirken har kunnet tilby. Rundt en tredjedel av pendlerne var hyppig i kirken som barn.

– Hos samtlige av dem jeg har dybdeintervjuet, har det handlet om å bli anerkjent som annerledes, og at deres ønske om mer åndelighet i kirken ikke er blitt tilfredsstilt. Derfor har de enten permanent, eller i perioder, vendt ryggen til kirken, og oppfattet den som kald, autoritær og avvisende overfor deres religiøse lengsel etter noe mer, sier Botvar.

«Oversettbar religion»
Fra slutten av 1980-tallet kom new age-bevegelsen til Norge, noe kirken var svært kritisk til.

Bevegelsen vokste i alle retninger og ble større enn i både Sverige og Danmark. Ti år senere, på Kirkemøtet i 1999, ble det bestemt at de nyåndelige fenomenene skulle tas på alvor. Til dette møtet skrev presten Tore Laugerud en betenkning bestilt av Kirkerådet kalt «Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid».

I dag er Laugerud leder for Areopagos’ arbeid i Norge, en organisasjon som springer ut av Den norske kirke og som arbeider med formidling av kristen spiritualitet og religionsdialog.

– Noen oppfatter kanskje at kirken er uforanderlig og synes at nettopp det er betryggende. Men det betryggende er faktisk at kirken etter 1999 er i endring. At vi har fått et språk for åndelige opplevelser og at etablerte sannheter står for fall, sier Laugerud.

Meditasjon, healing – som bønn til Gud om helbredelse, dette er overhodet ikke bortebane for Kirken Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin

Han hviler hendene på bordet foran seg i møterommet i Areopagos’ lokaler i nærheten av St. Olavs plass i Oslo. Derfra har han kontakt med katolske munker, retreat-steder, buddhistiske sentre og alternative miljøer i og utenfor kirken. Hvert år er Areopagos også representert på Alternativmessen på Lillestrøm, sammen med engleskoler, et vell av ulike, alternative behandlingsmetoder og spådamer.

– Min teori er at det en stund har vært en arbeidsfordeling i kirken: Søndagene tilhørte den kristne kirkegangen, og resten av den åndelige praksisen har man måttet søke i alternativbevegelsen. Sånn er det ikke lenger, sier Laugerud.

– I det siste tiåret er det frihetsverdiene som har vært gjeldende. For endel mennesker er det fint, men det kan også være nådeløst, ansvarsfullt og slitsomt. Mange mennesker forsøker å finne svar i en tid der ansvaret for å finne svarene hviler på dem selv.

– Men er det ikke meningen at kirken skal være forutsigbar og konstant i en kaotisk tid?

Laugerud smiler.

– Kirken er en fast størrelse, naturligvis, men som alle andre institusjoner, må den forandres med folket. Kristendommen er en oversettbar religion. Den kan romme mange retninger uten å ødelegges. Det å søke etter noe fast, er fundamentalisme. For noen er både kristen og muslimsk fundamentalisme en reaksjon på sterke endringer. Enkelte vil bare ikke forholde seg til forandring. Det samme ser vi faktisk også hos mennesker som bare av og til går i kirken. Det er disse som er mest kritisk til en ny liturgi, nye oversettelser og nye måter å gjøre saker og ting på. De vil jo kjenne seg igjen fra sist gang de var på besøk.

Les også: Unge kristenkonservative føler seg mobbet, misforstått og marginalisert

Hjertespråk
– Kirken har ikke alltid stått stille, selv om mange later til å tro det, sier Silje Trym Mathiassen og setter seg i trappen under prekestolen i St. Petri kirke.

– Jeg brenner for dialog med andre trossamfunn og har ingen tro på at det er galt å lytte til deres erf#229er og opplevelser. Vi lever i en tid der selvrealisering er viktig, derfor er tiden også moden for meditative gudstjenester, der man kan møte seg selv, Gud og andre søkende mennesker.

Til Silje Trym Mathiassens gudstjenester kommer buddhister, sufier, muslimer, nyåndelige og kristne – lutheranere og katolikker.

– I gudstjenester og gravferder bruker jeg et hjertespråk som rommer erf#229 mer enn dogmer, men ikke i kontrast til Bibelen. Vi er i en tid der vi tør å si: «Dette er min erf#229.» Dette må vi også møte innenfor kirkens vegger. Og her inne skal det ikke være nakent. Kirken har jo lenge glemt å stimulere menneskets sanser! Vi må få naturen inn i kirkerommene, som tegn på det levende, vakre og sårbare. Mathiassen kikker ned på sine bare føtter.

– Jeg har på meg sko når jeg holder gudstjenester, det handler om verdighet.

– Hvorfor kunne du ikke bare fortsette å jobbe med disse spørsmålene utenfor kirken, innenfor alternativbevegelsen? Eller gjøre som mange andre som søker tydeligere ritualer: konvertere til katolisismen?

– Fordi jeg fikk et kall. Det tok meg lang tid å tørre å bruke et så kristent ord, men jeg fikk en sterk beskjed om å bli prest i en kirke jeg ikke trodde hadde plass til outsidere som meg. Jeg har vokst opp i et kristen hjem, men hadde nesten ikke erf#229 med kirkegang. Dessuten er det noe med å stå i denne lange, kristne tradisjonen som er godt. Postmoderne mennesker trenger religiøse ritualer, men har vanskeligheter med å godta endelige og bombastiske regler, samtidig som de vil være del av noe større, som de kan hvile i.

Mathiassen hadde praksisperioden sin i Hafrsfjord utenfor Stavanger i en tradisjonell menighet med sterke, vestlandske røtter. I den siste praksisuken hennes ønsket hun å holde en meditasjonsgudstjeneste om kvelden. Hun regnet med at det kanskje ville dukke opp et par søkende sjeler, men folk strømmet til, og kirken ble fylt til siste plass.

– Å meditere i kirken er lenge blitt oppfattet som syndig, men de kristne mystikerne mediterte. Vi har bare hentet frem igjen noe som har vært glemt i århundrer, sier hun.

Må avvises
– Det er helt naturlig at kirken er i dialog med sin egen tid, sier Halvor Nordhaug, biskopen i Bjørgvin.

– Meditasjon, healing som bønn til Gud om helbredelse, dette er overhodet ikke bortebane for kirken. Kristendommen har alltid vært i utvikling, men mye i alternativbevegelsen er ikke kristent, og vil aldri bli det, sier han.

Til tross for at 15 prosent av medlemmene i folkekirken tror på reinkarnasjon, mener Nordhaug at dette og forestillingen om karma helt og holdent må avvises av kirken.

– Vi tror at kroppen og sjelen dør, men at vi etter døden er i Guds varetekt i påvente av Dommens dag. Her skiller kristendommen seg sterkt fra for eksempel buddhismen. Vi tror absolutt ikke på noe karma, en bagasje som følger et menneske fra ett liv og over i et annet. Kirken er heller ikke komfortabel med teknikker som heller i retning av magi, med krystaller, ritualer og pendler, sier Nordhaug.

Healing
I Botvars undersøkelse svarer 100 prosent av de spurte at det har vært for lite forståelse for spirituell lengsel i Den norske kirke og dessuten for mange meninger om menneskers livsmønstre. Frem til 1980-tallet snakket prestene om det syndige ved kortspill, dans og alkohol, noe som var uforenlig med å være kristen. Siden har det vært andre samlivsmønstre som er blitt møtt med kritikk og fordømmelse: homofilt samliv og skilsmisser. De senere årene er de fleste av kravene til en bestemt livsform tonet noe ned innad i kirken, mener Botvar.

– Protestantismen skapte en kirke der ordet sto i sentrum, det var ikke rom for å gjøre eller sanse, sier Botvar.

– Man skulle lytte til en autoritet. For tre av fire i min undersøkelse er det viktig å forene personlige erf#229er med visse ritualer, som bønnevandringer eller opplevelser av typen å kaste steiner i en bøtte, som tilsvarer det bibelske «kast fra deg din bør». Det er avgjørende for de nyåndelige at ikke handlingene gjøres i store grupper, som hos pinsevennene, men at hver handling oppleves individuelt.

I Høvik kirke i Bærum har såkalte alternative og nyåndelige vært representert i menighetsrådet i mange år, og Høvik har arrangert omdiskuterte folkemøter i kirken, med velsignelse fra sogneprest Trygve Rø, som ønsker å gjøre kirkedøren høy og vid. Han har åpnet for møter med meditasjonsprester, healere og Snåsamannen.

– Vi opplever nå en stille revolusjon, som handler om at det er i Gud vi lever og er til, fordi vi er skapt i Guds bilde, til Kristi likhet, sier sogneprest Rø.

– Nå får dette utfolde seg på en ny måte innenfor kirkens vegger. Jeg tror Jesus viser oss tilværelsens dypeste hemmelighet. Og jeg tenker: Slapp av! Søk samtalene, la deg inspirere, utfordre og berike. At vi har hatt et møte mellom en biskop og en healer, nemlig mellom biskop Tor B. Jørgensen og healeren Morten Eriksen, ville ikke blitt godtatt i alle kirkerom. Her er vi nok i front. Men jeg har tidligere tenkt at det var noe med grensene vi har satt rundt kirken som ikke stemte. Men der Guds ånd er, er det frihet, sier sognepresten.

– Guds kraft er healende.

Les også: Unge kristenkonservative føler seg mobbet, misforstått og marginalisert (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.