Neil Armstrong og Buzz Aldrin spaserer i støv, planter flagg og tar bilder en sommerdag i 1969. I forlengelsen av ødemarken, 384.000 kilometer unna, kommer en blå planet til syne. Armstrong vipper et Hasselblad-kamera mot den svarte himmelen, sikter seg inn og trykker av. Jorden med månen i forgrunnen. Bildet som skal endre vår oppfatning av Jorden og oss selv. Et fotografi som miljøbevegelsen bruker som bevis på hvor liten og sårbar planeten er.

Enda mindre er det vi lever av. Forminsk kloden til en fotball og spray på halvannen til to millimeter lakk; det er hinnen vi puster i, en av forutsetningene for alt liv.

– Vi tenker gjerne at naturen ordner opp for oss, at det ikke er så nøye. 15 til 40 prosent av karbondioksidutslippene i dag er fortsatt i atmosfæren om 1000 år. Vi snakker ikke om barna og barnebarna våre, men om at handlingene våre har følger i 30 generasjoner fremover, sier Anders Hammer Strømman (39), professor i industriell økologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim.

Sammen med kolleger i Trondheim har han bidratt til FNs siste klimarapport, som blir lagt frem i Berlin palmesøndag. Rapporten handler om mulige løsninger for å kutte utslipp av klimagasser.

Det har vært litt av en reise, det også.

SKRIVEVERKSTEDET

De fleste som er håndplukket til å skrive i en klimarapport, kan faget sitt ut og inn. Likevel er det ikke enkelt. Forestill deg at du må si eller skrive det alle rundt deg er enig i. Ta med så å si alle i verden og tving deg til å skrive ned tusenvis av sider som må kunne forsvares mot angrep fra alle kanter. I 25 år har FNs klimapanel, ledet av verdens fremste forskere, gjort nettopp det: forsøkt å gi svar på hva som skjer med kloden vår, på hvorfor det begynner å brenne rundt hodene våre, alltid ved å holde seg til harde fakta.

– Det er en oppgave man går løs på med stor ærbødighet. Klimarapporten leses av mange, og prosesser kan gå dag og natt på grunn av tidsforskjellene. Når deadlinen nærmer seg, blir det jobbet døgnet rundt, sier Strømman.

Professoren bidro til kapitlet om bioenergi. Den største utfordringen var å velge hva som skulle med og ikke og strukturere teksten slik at politikere kan forstå budskapet.

– Det aller vanskeligste var å skrive vitenskapelig presist nok og samtidig enkelt.

For hver rapport er forskerne blitt stadig sikrere. Skoger forsvinner, ørkener vokser, grunnvann synker, arter blir borte, isbreer smelter, havet stiger. Kjemien i havene og atmosfæren er i endring. Det er vi mennesker som roter det til, og på toppen av det hele blir vi bare flere.

1000 TIMER DUGNAD

– Jeg føler jeg har gjort en viktig jobb, samtidig som prosessen kunne vært mer produktiv, sier professor Edgar Hertwich (45) ved NTNU.

Siden en junidag for fire år siden har Hertwich vært en av rapportens hovedforfattere. Professoren har i løpet av disse årene reist til Sør-Korea, New Zealand, Spania og Etiopia og jobbet med sine kapittelforfattere i en uke om gangen, hele tiden for å meisle ut veien videre og veie argumenter for og mot. Hjemme igjen har forskerne skypet, sendt eposter og utvekslet biter av tekst.

Hertwich anslår at han har lagt ned 1000 timer ved siden av vanlig jobb og skrevet stykkevis og delt på tilsammen 15 og en halv side av rapporten på godt over 1000 sider totalt.

– Jeg har jobbet med veldig kontroversielle temaer, blant andre fossil energi og sikkerhet ved kjernekraftverk, og måttet forholde meg til mange kommentarer, sier Hertwich.

Etter å ha skrevet sin del av førsteutkastet til kapitlet, mottok Hertwich nærmere 300 innspill fra forskere som måtte besvares og loggføres. Så satte han seg ned og skrev en ny versjon, før regjeringer og nok et lass med forskere kom med sine kommentarer. Etter 500 nye innspill våget Hertwich seg på et sisteutkast. Det var en balansegang, forteller han.

– Vi kunne få kommentarer som at vi ikke hadde tatt hensyn til at kull kan renses, noe vi selvfølgelig allerede hadde tatt med i klimaregnskapet. Andre kunne mene det motsatte: at vi var altfor snille mot kullkraften. Et annet eksempel er vindenergientusiastene, som mener teknologien kan forsyne hele verden. Men vi måtte svare alle så godt vi kunne ut fra faktaene som foreligger.

Én ting er å balansere hva forskerne og de ulike fagmiljøene mener, noe annet er å gripe an nasjonale interesser.

– En kjent historie fra 2011 var da en spesialrapport om fornybar energi skulle godkjennes. På samme tid var det stor konflikt om bioenergiens evne til å bidra til utslippsreduksjon, men da klarte erfarne diplomater fra Brasil, som hadde et ønske om at bioenergi skulle komme godt ut, å vri teksten i deres favør. Det er helt at klart økonomiske interesser spiller en viktig rolle i klimapolitikken.

Hertwich forteller at det heller ikke er overraskende at tyskerne er for vindkraft, men at han ikke helt skjønner hvorfor japanerne snakker så varmt om kullindustri i rapporten.

– De norske innspillene var greie og folkelige. Det ble en morsom debatt om vannkraft, et felt jeg selv forsker på. Diskusjonen handlet om naturlig nedbryting av trær og annen biomasse i et vannmagasin og hvor mye metan – en drivhusgass som nesten er 30 ganger verre for klimaet enn karbondioksid – som ble produsert. Nyere forskning kan tyde på at det lages mer metan enn først antatt, sier Hertwich.

PÅ BAR BAKKE

Da NTNU-professor Daniel Beat Müller (48) ble bedt om å bidra som hovedforfatter, ble han overrasket.

– Jeg er ikke klimaekspert. Jeg er mer vant til å se på samfunnet som en levende organisme som blant annet trenger byggematerialer og energi, på samme måte som et menneske behøver vann og luft, sier Müller.

Da de rundt 15 hovedforfatterne av det nyinnførte kapitlet som skulle handle om bosetninger, infrastruktur og arealplanlegging samlet seg for første gang i Sør-Korea, hadde klimapanelet ikke staket ut kursen videre. Dette var nybrottsarbeid. Det er først i denne delrapporten urbaniseringstrenden blir beskrevet omfattende.

– Vi visste altså bare hva kapitlet skulle hete. Så vi satte oss ned, og i begynnelsen var det som å snakke om høna og egget. Nå kan jeg si at det både var berikende og veldig utfordrende, sier Müller.

Det største problemet var og er å skaffe nok informasjon om byer og hvordan de påvirker klimaet. Selv byer i industrielle land og såkalte megabyer er vanskelig å bli kloke på.

– Byer har en stor betydning for klimaet, og vi er nå inne i en ny urbaniseringsfase på Jorden og trenger masse materialer. Å produsere dem krever mye energi og gir utslipp.

Müller forteller at industriutslipp utgjør 36 prosent av verdens klimagassutslipp, ifølge rapporten som blir offentliggjort. Nesten halvparten av industriutslippet skjer i forbindelse med produksjon av stål og sement.

– Vi må bruke andre materialer og utvikle nye og mer miljøvennlige måter å bygge på. Man må samtidig se på helheten. En omstilling av energisystemer gir ofte et økt press på bioråstoffer. Vi står overfor et mulig problemskifte: fra klimaproblemer til ressursknapphet.

Én ting er å bygge nye byer, noe annet er å forvandle eksisterende byer.

– Alle i Los Angeles har bil, og hele byen er tilpasset bilbruk. Det sier seg selv at det ikke er enkelt å endre den infrastrukturen over natten. Men det er ikke bare i eksisterende byer problemene er. I Kina bygges det raskt, og bygningene er ikke av høy kvalitet. De kopierer våre feil, sier Müller.

EN LITEN FORSKJELL

Som regel er det en tid for alt, men ikke nå. Grensen for hvor store karbondioksidutslipp vi kan tillate oss, rykker stadig nærmere. Allerede nå er to tredjedeler av «kvoten» brukt opp. Fortsetter vi som nå, stanger vi i taket allerede om 25–30 år.

Stipendiat Thomas Gibon (27) ved NTNU kan i alle fall si at han forsøkte. Han bidro med en graf som blant annet forteller at kullkraftverk, selv med avansert rensingsutstyr, har mye farligere utslipp enn et vanlig biokraftverk.

– Tror du at du er med på å forandre verden?

– Det er et spørsmål jeg stiller meg selv hver dag. Jeg tror ikke teknologi alene kan forandre verden, men den er en del av løsningen, sier Gibon.

NTNU-forsker Francesco Cherubini (32) var også en bidragsyter.

– Som regel ser man på karbondioksidutslipp, men glemmer andre klimaeffekter – som solrefleksjon. I skoger i nordlige strøk som Canada, Russland og Norge kan solrefleksjon være en vel så viktig faktor for klimaet som lagring av karbon i trærne som vokser der, sier Cherubini.

– Jeg føler jeg har gitt et viktig bidrag.

FRYKTENS KAPITTEL

Delrapport én, som ble lagt frem ifjor høst, slo fast at det er mulig å holde seg innenfor en global temperaturstigning på to grader. Det tror NTNU-forskerne skal holde hardt.

– Tograderstoget går raskt fra oss. Forskerne er stort sett enige om at to grader er veldig vanskelig å få til, sier Strømman.

– Og vårt utslippsbudsjett frem til år 2100 fornyer seg ikke. Vi har brukt opp ukepengene alt første dag, legger han til.

Hertwich tror en oppvarming på inntil to og en halv grader fortsatt kan være mulig.

– Det er ikke teknologien det står på, men evnen til å omstilling, sier han.

Selv om klimaendringene langt på vei er erkjent, har utslippene økt. I 2000 ble 40 milliarder tonn sluppet ut i atmosfæren hvert år. Ti år senere var tallet 50 milliarder tonn.

Strømman mener det er lett å henge med hodet, men at det tross alt er mulig å gjøre noe med klimaendringene.

– Hvis hver av oss reduserer forbruket med fire prosent årlig, kommer det selvfølgelig til å svi litt, men likevel ikke så mye som hvis vi venter med å stramme inn. Fire prosent er et typisk lønnsoppgjør, sier han.

– Ofte er det slik at når problemet stadig vokser og blir mer synlig, kan viljen bli større til å handle. Men vi kan ikke vente. Vi må handle nå, sier Daniel Beat Müller.

LANGT UNNA BLITZREGNET

I morgen reiser Edgar Hertwich fra Trondheim til Berlin for å hjelpe til med å sy sammen en 20–30 siders kortversjon av rapporten. Det er denne politikerne helst skal lese før de fatter sine beslutninger. Over 1000 sider skal spikkes ned til en flis av et dokument i løpet av en liten uke. Hertwich og sentrale forskerne skal sitte med representanter for de ulike landene, file på ord, lese setning for setning, klubbe avsnitt gjennom.

Når blitzregnet faller i Berlin om åtte dager, har Hertwich skygget banen. Det er de store gutta som tar sisteetappen. Men litt oppmerksomhet skal Hertwich få. Etter at den internasjonale pressekonferansen er over, skal NTNU-professoren overrekke et ferskt eksemplar av klimarapporten til den norske miljøvernministeren, Tine Sundtoft, i Miljødirektoratets lokaler på Helsfyr i Oslo.

– Jeg føler vi har gjort vårt. Nå må det politiske løsninger til, sier Hertwich.

Han mener det ikke lenger er spørsmål om vi får klimaendringer, men hvor mange og hvor store.

– Hvis vi klarer å unngå det verste, får vi aldri vite hva vi unngikk. Det er kanskje et paradoks, sier han.

– Hva sier du hvis du blir bedt om å bidra igjen?

– Da må jeg kunne få litt fri fra jobben.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.