I dag ble det kjent at Jon Fosse får nobelprisen i litteratur. Vi var med forfatteren til Japan i 2004. Her er reportasjen fra den gang.

Jon Fosse (44) er langt, langt hjemmefra. En lubben motefotograf i skinndress åler seg frem på gulvet foran ham. En japansk journalist vil vite om Jon Fosse har et råd til bladets lesere: Unge, japanske kvinner. En vakker filmstjerne stikker til Jon Fosse en liten gave pakket i skinnende papir. En annen kvinne ber han signere et skuespill. Så må han gi en klem. Og en til. Han ser ned. Mumler at de møtes sikkert igjen en gang. Hvem vet?

– Somewhere. Someday, sier han.

En klem til. Så vil fire jenter bli fotografert sammen med ham.

Jon Fosse er i Tokyo for første gang. Han vil hjem.

Fosse-san vil hjem. Jon Fosse er i Tokyo for å kaste glans på en eller annen måte. Han skulle helst latt være, og han skal snart hjem igjen, men han skal nå settes opp i Japan for første gang, og da med fire stykker samtidig for sikkerhets skyld. Fire premierer, fire! Han som ikke kan fordra premierer.

– Egentlig har jeg et prinsipp om ikke å gå på premierer. Det er et godt prinsipp. Da er det ingen som forventer at jeg dukker opp. Og hvis jeg likevel går, vil jeg helst sitte på et bakrom og se stykket på en monitor. Der kan jeg drikke litt og kose meg. Og så kan jeg gå når jeg vil. Det er viktig for meg. Å gå når det passer meg, sier Fosse.

Året som nettopp er avsluttet, har vært et stort år for Jon Fosse. Mannen fra vesle Strandebarm ved Hardangerfjorden har befestet sin posisjon som den mest oppførte samtidsdramatikeren i Europa. Tyske aviser har beskrevet ham som vår tids Samuel Beckett, et år var han mer spilt enn selveste William Shakespeare, og i Europa har enkelte begynt å nevne ham som en fremtidig kandidat til Nobelprisen i litteratur.

Så langt er skuespillene hans oversatt til 35 språk, blant annet til persisk, men tallet kan ha vokst siden siste opptelling, så fort går det.

– Før jeg reiste, fikk jeg vite at Kina har kjøpt rettighetene til et stykke. Og Uruguay, sier Fosse.

I fjor fikk han Skandinavisk Nasjonalteaterpris for sitt samlede forfatterskap. Han fikk Norsk kulturråds ærespris som den yngste noensinne, samt norsk teaters Oscar, Heddas ærespris. I tillegg til en fransk orden, den nest høyeste. I England planlegger de å gi ut skuespillene hans i fire bind. Og da han neste måned kommer med en ny roman i Norge, har boken allerede kommet ut i Tyskland for mange måneder siden.

Men nå er han altså i Tokyo. Han har fått beskjed om at han skal oppføre seg vennlig og reservert, og slik sett kan Japan virke å falle Jon Fosse svært naturlig.

– Og så får man visst aldri mer enn høflig applaus. De klapper, så går de, sier han.

– Ingen jubel?

– Nei.

– Hvordan får du da vite om de liker stykket ditt?

– Nei, det får du kanskje aldri vite.

Fosse smiler.

– Sånn sett er det nesten som hjemme der jeg kommer fra. Der kan de muligens strekke seg til å si «det var no ikkje så ille, Jon». Jeg liker det. Det er fint. Ikke så mye snakk.

Redd for musikk

Det kan faktisk virke som om Jon Fosse ikke er så glad i ord. Han har en gang sagt at et tyvetall ord strengt tatt burde holde. Til gjengjeld bruker han de ordene han liker mange ganger. Da han debuterte i 1983, ba forlaget Jon Fosse om å kutte en del av repetisjonene i romanen, og historien sier at dersom den unge forfatteren hadde gitt etter for forlagets ønsker, ville romanen blitt halvparten så lang som det opprinnelige manuskriptet. Til slutt møttes de visstnok på halvveien.

– Jeg tror en del av min stil kan spores tilbake til den gangen jeg satt på rommet mitt i barndomshjemmet og forsøkte å lære meg å spille gitar. Jeg bestilte gitarbøker fra England. Øvde og øvde. Spilte og spilte. Nesten manisk. Men jeg ble ikke god. Jeg ble aldri noe annet enn en radmager rytmegitarist med langt hår.

Til slutt ga han opp. Og begynte å skrive i stedet.

– Men repetisjonene og variasjonen som jeg fant i musikken, lå i meg. De bare var der. Og jeg føler fortsatt at det er en sang jeg forsøker å skrive.

– Én sang?

– Ja. Den ene sangen.

– Men du hører ikke på musikk lenger?

– Nei, jeg er på et vis redd for musikk.

– Redd?

– Ja.

– Ja?

– Det er fryktelig pinlig … hvis jeg hører Neil Young eller «On The Road Again» med Willie Nelson … jeg blir veldig intens … og så trist at det er ubehagelig. Jeg kommer tilbake dit jeg var som 12-åring. Jeg vil ikke tilbake dit.

Alkohol-liker

Jon Fosse vil heller ikke tilbake til teateret. Det er ikke noe bakrom som venter ham. Han har fått plass midt i salen. Han vil ha en øl først. Eller litt vin. Eller hva som helst egentlig.

Vi skal være der om fem minutter, sier den norske ambassadens presse- og kulturråd, Marianne Loe, som følger Jon Fosse som en skygge under hele Tokyo-oppholdet.

– Fem minutter!? nesten roper Jon Fosse.

– De ville at vi skulle være der halv syv, sier presseråden.

– Hvorfor det? Stykket begynner jo ikke før syv, sier Fosse opprørt.

– De ville vel …

– Nei, nei, nei!

Fosse rister på hodet.

– Hvorfor i all verden skal vi være der da? Skal jeg sitte der i gangen, jeg da? Ti på holder. Fem på. Jeg vil gå rett inn og sette meg. Jeg orker ikke snakke med alle disse menneskene. Nei! Jeg orker ikke det … Kan vi få noe vin?

Glasset fylles endelig opp.

– Litt til, sier Fosse.

– Jeg må drikke meg opp. Må alltid det før slike ting som dette.

– Så alkoholen er viktig for deg?

– Viktig? Uten tvil. Alkohol er et bra deksel mellom meg og virkeligheten. Jeg tror ikke jeg ville overlevd uten alkohol. Ikke diktet heller. Rusen er som kunsten en plass å forstå, slappe av og være nærværende i. Men når jeg skriver må jeg være klink edru. Helt skjerpet. Det er forskjell på alkoholiker og alkohol-liker. Jeg drikker når jeg vil, og drikker ikke når jeg ikke vil. Det eneste jeg er avhengig av, er nikotin.

– Men du har sluttet å røyke?

– Ja, jeg snuser. Jeg tror jeg tar litt mer vin. Men nå skal de altså forby oss å røyke på restauranter og barer. Jeg var på en middag med Wenche Foss der hun hadde en advarsel til oss som var unge, som hun sa. Han der Høybråten skal dere passe dere for, sa hun. Og hun har rett! Han har jo aldri vært ute! Sier han lar være å drikke og røyke i solidaritet med oss som gjør det! Å, takk skal du ha! Se på de gutta som sitter på puben hele dagen, kastet ut av kona, som sitter der og drikker og røyker. Det er det siste de har før selvmordet. Så skal vi ta det fra dem! Det er skammelig! Det neste blir vel å forby alkohol … Jeg tror nesten jeg må ha en røyk. Er det noen som har en røyk?

Her er det på sin plass å skyte inn at Fosse ikke snakker slik det ser ut når man skriver det på rosa papir. Ordene kommer ikke rett etter hverandre, men det ene venter gjerne litt på det neste. Av og til er det helt stille, lenge, selv om han ikke er ferdig med å snakke. Av og til er det stille fordi han er ferdig med å snakke. Av og til er det bare stille. Det er ikke alltid så godt å vite.

Jon og J Lo

Jon Fosse får en Marlboro light og tenner den.

Presseråden ser på klokken.

I teateret har folk alt satt seg. Blomstene til skuespillerne, stjerner fra tv og film, lykkønskninger og gratulasjoner, 30 lilla anemoner, 50 hvite roser, røde roser, tulipaner i alle farger og liljer fortsetter å strømme på. To kasser vin til instruktøren Shogo Ohta, en av de mest innflytelsesrike i Japan. Fosse har vært bak og snakket med skuespillerne tidligere på ettermiddagen. Han har laget en harkende spyttelyd og sagt «toi, toi» istedenfor lykke til. Han har forklart en soignert eldre herre fra Japans tredje største avis hvordan man staver Hardangerfjorden. «H». «A» … Så ble han spurt om han ville opp i bygningens tårn og se på utsikten mens han ventet.

– Carrot Tower, forklarte kvinnen fra teateret.

Fosse svarte ikke. Han ristet bare kort på hodet.

– I like to keep my feet on the ground, forklarte han. Og det var omtrent da han ville til nærmeste serveringssted, selv om det lå i kjelleren på et kjøpesenter, selv om maten og belysningen var slik den er på slike steder og selv om Jennifer Lopez sang veldig høyt at hun fortsatt var Jenny from the block.

– Se de har pølser, sa Fosse og pekte på et bilde i plastmenyen.

I´m still, I´m still Jenny from the block.

– Øl og pølser, sa han begeistret. Da er vi hjemme igjen.

Men det ble vin og pizza. Og en pølse. Og en røyk. Og en til.

– Nå må vi gå, sier presseråden. Fosse tømmer glasset.

En natt i badekaret

Hotellrommet til Jon Fosse ligger i andre etasje fordi Miyako Hotel Tokyo ikke har hotellrom i første etasje. Fosse har høydeskrekk. Spesielt om natten, når han sitter alene på et hotellrom i en fremmed by. Det gikk så langt at han ikke torde å sove. En gang, en natt i New York, satt han på det lille rommet sitt i 14. etasje. Han skulle lese opp på Nordic Poetry Festival. Vinduene på rommet gikk helt ned til gulvet. Fosse var livredd. Til slutt tok han madrassen og dynen av sengen og bar dem inn på badet, la dem i badekaret og låste døren.

– Etter det har jeg alltid bedt om rom så nære bakken som mulig, sier han.

– Hva er du redd for?

– Det er jo meg selv. Jeg er redd for meg selv. Jeg føler et stort press når jeg er ute og reiser, premierer og intervjuer, masse folk, så sitter jeg plutselig der alene. Jeg blir redd for at jeg skal hoppe. At jeg skal treffe bakken i altfor stor fart. Blir ikke du redd for å hoppe av og til?

– Jo …

– Men døden er jeg ikke redd for. Jeg har et bredt spekter av angster, men ikke dødsangst. Litt klaustrofobisk derimot.

– Og du sjekker alltid kaffekokeren fem ganger før du forlater leiligheten?

– Ja.

– Har ring på lillefingeren og tørkle i halsen bestemte dager?

– Nei, det har jeg sluttet med. Livet blir faktisk lettere med årene. Det er ærlig sagt. Da ser du at livet ble det det ble. Du trenger ikke å være så redd lenger.

– Men du går alltid i sort t-skjorte og sort jakke?

– Ja, det er et slags ritual. Det gir en trygghet når jeg er ute blant folk jeg ikke kjenner. Men hjemme kan jeg gå i en lilla genser, altså. Eller når jeg er ute alene i båten min og fisker. Ja, ja. Det er ikke verre stilt enn det.

Fosse smiler.

– Tenker du mye på døden og havet og den slags?

– Nei. Men jeg vil jo overleve. Fortsatt er det jo slik at står du på kanten og tar et skritt en halv meter ut, så er du død. En halv meter. Den du er glad i, kan plutselig bli glad i en annen.

– Uff …

– Ja, nettopp.

– Men hunder er du ikke redd for?

– Jo, jo. Jeg er hatefull til hunder.

– Men du har jo hatt to hunder selv?

– Ja, og jeg elsket dem … men mislikte dem sterkt også. Hunder liker ikke dem som er utenfor gruppen. De vil at nye folk skal holde seg borte. Det er et trekk jeg ikke kan fordra.

Den edru drapsmannen

Teateret begynner om noen minutter. Jon Fosse har avfunnet seg med at han må gå. Frakken henger grått og tungt om ham. Han tenker fortsatt på sigaretter.

– Da jeg debuterte i 1983 var jeg med på et debutantkurs med andre nordiske debutanter. Debutanten fra Danmark gikk alltid og la seg tidlig. Han røykte ikke, drakk aldri for mye. Han var den rene. Vet du hva som skjedde med ham?

– Nei?

– Han gikk hen og drepte sin elskede. Sitter nok fortsatt inne.

Teatersalen er nesten helt full. Fosse skal sitte ytterst på en benkerad.

– Den engelske dramatikeren Harold Pinter har sagt at det å hoste på teater er et hat mot forestillingen, sier Fosse.

Det er det siste han sier. Vi setter oss. Det klør i halsen.

Ripssaft og bart

«Nokon kjem til å komme» var det første skuespillet Jon Fosse skrev. Egentlig likte han ikke teater, pleier han og si, men slik gikk det altså. Stykket er det av Fosse som er mest spilt rundt om i verden. Nå er det i Japan. Men for Jon Fosse skulle «Nokon kjem til å komme» bety enda mer.

– Jeg skrev det i 1992. Det var omtrent da jeg tok barten, sier Fosse.

– Ja?

– Ja. Ja. Livet ble lettere.

Fosse stopper.

– Jeg slet mye. Morgenene var forferdelige. En ny dag. Face the day. Jeg måtte spy. Så skrev jeg. Det har gitt seg nå.

På scenen roper den eldre mannen ut sin fortvilelse. Det som på norsk kanskje er «Måtte du sjå han inn i auga» eller «Var det du som bad han om å setje seg ned på benken attmed deg», «Og han skal komme igjen», «Han skal komme igjen», «Han kjem til å komme», der er ikke så godt å vite, høres på japansk ut som en dyp, gurglende lyd: Oooorrrgh. Han slår neven i benken.

Som nesten alt Jon Fosse skriver, handler «Nokon kjem til å komme» om folk som står utenfor, avvikerne. De som vil være alene. De som vil være sammen med noen. De som vil reise bort. De som vil hjem.

– Jeg føler meg nok selv som en avviker. I oppveksten var det veldig klart. I 12-årsalderen. Da kunne jeg være helt sikker på at jeg ikke var på samme plass som de andre var. Jeg var et annet sted. Jeg vil ikke tilbake dit.

Men egentlig begynte alt mye før. Det finnes en historie der Jon Fosse er en liten gutt. Han er syv. Det er vinter, isen ligger utenfor huset. Moren hans har bedt ham gå ut og ned i kjelleren for hente en flaske ripssaft. Da han kommer opp fra kjellertrappen, sklir han på isen, knuser flasken og skjærer over pulsåren på det ene håndleddet.

Arret er der fortsatt. Han ville ikke gå opp til moren sin. Hun ville bli så redd. Det var blod overalt.

– Jeg så opp mot huset da vi kjørte hjemmefra, og jeg var sikker på at jeg aldri ville se det igjen. Jeg så hjemmet mitt, jeg så menneskene, jeg så alt, men jeg var helt trygg og veldig trist og hadde en klar følelse av at jeg forsto alt. Men om det var metafysikk …

– Eller blodtap?

– Ja. Det vet jeg ikke. Men uansett var det en grenseerfaring. Og jeg føler ofte at jeg er rundt den grensen når jeg skriver. Det er der jeg skriver fra, sier Jon Fosse.

– Da er avstanden borte?

– Ja, når jeg skriver forsvinner avstanden. Da opplever jeg en fylde som jeg aldri opplever ellers. Da er verden god og rund. Nær.

– Men bare når du skriver?

– Ja.

– Hva med familien, du har fire barn?

– Det kunne vært vanskelig hvis jeg ikke var omgitt av kloke folk. Jeg liker barn. Jeg er nokså barnslig. Men jeg har problemer med å by på nærvær. Det må de rundt meg gjøre. Jeg er ikke i stand til det. Det har ikke med vilje å gjøre. Jeg skulle ønske at det var annerledes. Men dette er nok et tungt trekk i meg. Selv om jeg er hjemme, så er jeg det ikke likevel.

– Når føler du deg mest utenfor?

– Lørdagsunderholdningen på tv får meg til å føle meg ensom. Når de skriker og bærer seg. Har det så forferdelig hyggelig og kjekt. Da kan jeg bli redd.

– Så du dukker ikke opp som gjest hos Skavlan?

– Ikke faen. Ikke faen. Da må de ta håndjern på meg.

Fosse ser oppriktig redd ut. Nesten like redd som da han dagen før så at han ble nødt til å spise med to trepinner.

– Alle kan ikke sitte i den samme Ikea-sofaen. Det må være greit. I hvert fall så lenge Høybråten tillater det.

Brølet ved flyet hjem

Så fort «Nokon kjem til å komme» er ferdig – applausen er begeistret, men effektiv – reiser Fosse seg. Lyset er ikke slått på i salen ennå, og de færreste kan se det, men Fosse knytter faktisk begge nevene foran seg i en jublende gest. Han er fornøyd. Nå vil han ha en øl. En Sapporo.

– Det er en av de beste produksjonene av stykket jeg har sett, sier han.

– Lydhør og presis regi. Lojal. Og kvinnen strålte jo!

Han tar en slurk av den hvite boksen med øl.

– Nå kan idioten si hva han vil. Han skjønner jo ingenting likevel.

Så sier ambassaden noen ord. Det er akevitt i baren. Ikke røkelaks i dag. Fosse vil ikke at det skal være for offisielt norsk. Han liker ikke å føle seg som en privat, omreisende utenrikstjeneste.

– En gang i New York var det en tilstelning sammen med danskene og svenskene. De hadde med bøkene til sine forfattere; Norge hadde med Jarlsberg.

– Hvorfor tror du stykkene dine er så populære i utlandet?

– Folk er ikke så forskjellige. Vi er grunnleggende redde for å bli forlatt. Vi er alle redde for å stå igjen etter at de andre har gått. For at du til slutt ikke kan gjøre annet enn å legge deg ned for å sove, sove på gaten. Denne frykten er i stykkene mine.

– Så de er almengyldige på et vis?

Nå ser Jon Fosse opprørt ut.

– Almengyldige?!

Han rister opprørt på hodet.

– Flyplasser er almengyldige. Jeg liker ikke flyplasser. De er ingenting. Og når du nærmer deg utgangen din hører du brølet, og vet at du har funnet flyet til Norge.

– Hva gjør du da?

– Jeg liker egentlig vanlige og skikkelige folk. Jeg vil også være slik. Jeg vil ikke jåle meg til og være sær. Så jeg kjøper meg en øl, drikker den, så brøler jeg med. Jeg liker godt å prate med høy stemme selv. Prøver å være så normal som jeg kan. En folkets elitist.

Førsteelskeren

Jon Fosse vil tilbake til hotellet; han vil helst det. For sikkerhets skyld har han laget en liten maskinskrevet lapp med nummeret til kulturråden ved ambassaden i stor skrift, og adressen til hotellet i litt mindre. Han har lappen i lommeboken. Han lager alltid slike lapper nå før han reiser. En gang som han ikke vil snakke om, sto han midt i en by og kunne ikke for alt i verden huske hva hotellet het eller hvor det lå.

– Jeg liker virkelig ikke å reise. Du våkner opp og lurer på hvor du er. Så hvor toalettet er. Jeg vil heller bruke tiden på andre spørsmål. Ikke hvor hotellet ligger. Om jeg rekker flyet. Har jeg husket passet? Det er så mange situasjoner som skal mestres. For meg blir det fort nok. Noen ganger kan jeg synes det er langt nok å gå 500 meter der hjemme.

En japaner stopper oss på gaten. Han spør hvor vi er fra. Og da vi svarer Norway, sier han Nansen, Munch, Grieg, Ibsen, Oslo, Bergen, Trondheimsfjorden, Hammerfest og Spitsbergen.

– Han er den nye Ibsen, sier en og peker på Jon Fosse som allerede har begynt å gå videre.

– Ibsen? sier den japanske mannen.

– The new Ibsen.

– Yes ok, sier japaneren, smiler og går fort videre.

– Den nye Ibsen?

Jon Fosse svarer ikke.

– Det er vel ikke det verste å bli kalt?

– Jo. Det viser en manglende respekt for Ibsen. Det er det første. Dessuten viser det en manglende respekt for meg.

– Liker du ikke Ibsen?

– Jeg synes Ibsen er en av verdens beste forfattere, men Ibsen er en jævlig destruktiv dramatiker. I hans skuespill er det ingen vei ut. Alt er låst i sitt helvete.

Fosse nikker til sitt eget resonnement.

– I det jeg skriver, er det mye kjærlighet. Jeg liker folk. Selv om jeg føler meg utenfor, så har jeg alltid hatt lett for å knytte meg til folk. Jeg har alltid hatt kjæreste.

– Fra du flyttet hjemmefra som 16-åring?

– Mye før det. Fra da jeg var 12. Du ser en jente som du synes er fin. Og hun liker deg òg. Tar deg med til en fjellundergang der det er både vått og tørt. Og hun tar meg under armen. Og midt i mørket kysset hun meg på munnen. Da er du sikker. Og nervøs.

Jon Fosse lukker øyene et øyeblikk. Så åpner han dem igjen.

– Jeg har det fortsatt slik. Jeg er alltid veldig nervøs. Og sikker. Både over og under, kan du si.

– Skulle du ønske at du var mindre nervøs?

– Nei, nei, nei. Hvorfor det?

– Det må være plagsomt?

– Nervøsitet er det samme som sensibilitet. Den viser at du er til stede.

Han blir stille.

– Jeg kan ofte få følelsen av at jeg skjønner alt. Dét er jævlig plagsomt. Noen husker alt. Det gjør ikke jeg. Jeg husker ikke engang min kones bursdag. Men jeg skjønner alt. Noen ganger … skal vi ha litt mer vin? Hm?

Han nikker. Han synes det.

– Hvordan ser fremtiden ut?

– Nå skal jeg overleve. Så skal jeg dø.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.