Rift om andelslandbruk for kortreist økologisk mat

20 byfolk velter inn på melkebøndene Petter Velle og Nils Drabløs’ jorde i Sykkylven i Møre og Romsdal. De har tatt turen fra leiligheter og hus i Ålesund med forventningsfulle barn, hunder, grillmat, gummistøvler og redskaper. De har kjørt en knapp time og tatt en frisk fergetur over Storfjorden for å komme til dalen med spirende jord, snødekte fjelltopper, sildrende bekkevann, beitende fjordfe. De 20 sunnmøringene er andelsbønder og del av en raskt voksende global bevegelse.

– Jeg elsker å grave i jorden, være ute i naturen og vise barna mine hvor maten kommer fra. Ja, det er tidkrevende, men jeg har ikke lenger tillit til maten vi får i butikkene, og da er det ikke så vanskelig å finne motivasjon. Dette er en perfekt løsning for oss som bor i by, men likevel vil ha kortreist økologisk mat, sier Vibeke Evensen, initiativtager og styre­leder i Spiren Andelslandbruk.

Enorm etterspørsel

Mer enn 2500 nordmenn er andelshavere i et økologisk andelslandbruk. Fra og med denne sesongen er det 30 slike bruk i Norge, ifølge tall fra Oikos – Øko­logisk Norge. Det er en dobling siden ifjor, og de fleste har lange ventelister.

– Andelslandbruk er på rask fremmarsj, og etterspørselen øker enormt, sier Christine Hvitsand, forsker ved Telemarksforsking.

Ifjor publiserte hun en forskningsrapport om andelslandbruk i Norge.

Modellen er et alternativ til industriell matproduksjon og fungerer slik: Bonde og forbruker inngår et partnerskap der forbrukerne forhåndskjøper en  avtalt del av gårdens produksjon. Forbrukerne er med på å bestemme hva som dyrkes, bidrar med dugnadstimer og deler både overskudd og risikoen for avlingen, som er prisgitt vær og vind.

– Den enorme interessen vi ser nå, handler om at vi inntil nylig har vært nokså skjermet for matvareskandaler, og vi har for eksempel ikke hatt genmodifisert mat på det norske markedet. Nå er dette i endring. Det har også vært mye debatt om bruk av antibiotika i oppdrettslaks og kyllingproduksjon. Det kommer i økende grad frem svikt i systemet, og mange ser seg om etter alternativer. Andelslandbruk er et slikt alternativ, sier Hvitsand.

Bondens ansikt

Takei, som betyr mat som viser bondens ansikt, er en variant av andelslandbruk som oppsto i Japan i 1975.

– Det var en reaksjon på økt bruk av kjemiske sprøytemidler og færre ferske og lokalproduserte varer. Japanske bønder hadde kjempet for at Japan ikke skulle importere ris, fordi ris representerte en enorm kulturell verdi, forteller amerikanske Elizabeth Henderson, en pionér innen Community Supported Agriculture (CSA), som det heter i USA, og forfatter av CSA-bibelen «Sharing the Harvest: A Citizen’s Guide to Community Supported Agriculture», som har inspirert hundretusener av forbrukere og bønder rundt om i verden.

– Da bevisstheten økte, gikk kvinner sammen og oppsøkte bønder med en bønn: Hvis dere produserer økologisk mat, støtter vi dere og blir trofaste kunder, forteller Henderson på telefon fra USA.

På 70-tallet oppsto noe lignende for første gang i Sveits og Sør-Frankrike. I USA har bevegelsen vært sterk i snart 20 år, med mer enn 12.000 gårder.

– Fenomenet vokser i så raskt tempo rundt i verden at jeg sliter med å holde tritt, sier franske Jocelyn Parot, generalsekretær for Urgenci, det internasjonale nettverket for andelslandbruk.

I Frankrike finnes det rundt 4000 andelsgårder, i England omtrent 400. I Kina fantes kun to for fem år siden, i dag er det rundt 500. Alle tallene er omtrentlige, fordi:

– Det dukker opp nye initiativer hele tiden. Tallene mine er alltid utdaterte, sier Parot på telefon fra Frankrike. 

Fødselshjelper

Men hvordan havnet dette globale konseptet i Norge og langt inne i en dal i Sykkylven? Gjengen fra Sunnmøre brettet opp ermene etter å ha hørt et foredrag av nederlandske Jolien Perotti. Perotti har brakt ideen og kunnskapen med seg fra hjemlandet og var i 2006 med på å starte Øverland Andelslandbruk, Norges aller første. Hun har siden hjulpet en rekke norske andelsgårder opp og frem og omtales som Norges fremste ressurs på området.

Øverland ligger på Bekkestua, 20 minutters kjøretur fra Oslo sentrum. Da de startet, var de en gjeng på 120 spesielt interesserte, stort sett fra Oikos, Grønn Hverdag og Steinerskolen i nærheten. I dag er de 440 andelseiere – barnefamilier, pensjonister, skoler og barnehager – som alle høster avlingene selv. På ventelisten står det nesten 600 nye navn, og den blir lengre og lengre uke for uke.

– Flere ser alvoret av hvor feilslått dagens landbrukspolitikk er, mener initiativtageren Perotti.

Hun oppfordrer interesserte til å starte egne andelslandbruk fremfor å sette seg på venteliste.

– Enhver kan gjøre det, enten du er bonde eller en gruppe enkeltindivider. Å finne andelshavere er det minste problemet, sier hun.

Ureist mat

På Øverland har en gjeng samlet seg til en av årets aller første dugnader. Det klør i fingrene etter en lang vinter. Vårsolen skinner. En ettåring snubler rundt i åkeren. En traktor suser opp og ned på jordet, mens store og små står med rumpa i været og fyller den ene trekassen etter den andre med pastinakk som har overvintret i jorden.

– Maten her er ikke bare kortreist. Den er ureist, sier Kurt Oppdøl, Øverlands gartner.

På Øverlands 16,5 mål dyrkes det litt av mye. De har arbeidsgrupper for det meste: Drue- og valnøttgruppe. Birøktergruppe. Blomstergruppe. Urtegruppe. Bærgruppe. De har avholdt høstehjelpskurs, slik at helt uerfarne kontorrottehender ikke skal gjøre for mye skade i åkeren, og bønnemøte, der de testet hvilket av de seks bønneslagene de likte best.

Mangfoldet er en styrke på en andelsgård. Noen år går noen sorter dukken, mens andre blir dobbelt så store som normalen. Helt uventet. Fjoråret var Det store rødbet- og squashåret på Øverland.

– Vi hadde rødbeter på størrelse med håndballer, sier Oppdøl.

To meitemark dukker opp fra den usprøytede jorden, strekker seg litt i solen, før de dykker ned igjen. Mange og ulike arter meitemark er tegn på at jorden er næringsrik. I god, moldrik jord kan du finne over 300 meitemarker per kvadratmeter, mens i jord som år etter år utsettes for tunge redskaper og samme vekster, kan det være så få som ti. 

I utakt med folket?

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har kartlagt nordmenns holdning til landbruk. En undersøkelse fra ifjor vår – én av de første i sitt slag – viser at trygg og sunn mat og dyrevelferd ble vektlagt foran pris og nivået på statlige overføringer til landbruket. Undersøkelsen var en del av et større prosjekt finansiert av Norges forskningsråd. Nå skal forskerne også studere politikernes holdninger til landbruk, for å undersøke om politikerne er i utakt med folket.

– Jeg er her for å ha tilgang på ferske, sunne

og kortreiste grønnsaker. Jeg vet ikke hva jeg får fra det konvensjonelle landbruket, sier Jorunn Liodden, som har vært andelseier på Øverland i syv år.

– Etter å ha lest negative oppslag om lakseoppdrett og at myndighetene tillater stadig mer giftstoffer i maten, blir jeg skeptisk. Tenker de mest på helsen vår eller den kortsiktige økonomiske gevinsten? spør hun.

– Jeg synes vi har krav på å vite mer om hvor maten kommer fra. Nå handler alt om å gjøre Norge billigere. Jeg tror vi må betale mer for å få mat som gir god helse. Samfunnet er for kortsiktig, sier andelseieren før hun putter nevene i jorden.

Litt Norge

At forbrukeren har krav på informasjon, mener også statsviter Svenn Arne Lie, tidligere NILF-forsker og forfatter av boken «En nasjon av kjøtthuer».

– Vi er så stolte av det norske og opptatt av at det er rent og særegent og best i verden. Men det vi driver med nå, er ikke norsk jordbruk. Fordi maten skal være så billig, har vi gjort oss avhengig av at andre land forsyner dyrene våre med billig kraftfôr. Hvis billigst mulig er målet, bør ikke Norge produsere noe som helst. Alle andre land kan produsere billigere mat enn Norge, sier Lie.

– Melken vår selges med Nyt Norge-logo og bilde av gressende kuer på kartongen.

De viser ikke en ku som spiser soya fra Brasil. Det burde ikke stått «Nyt Norge», men «Litt Norge». Dette handlet om norsk jordbruks legitimitet, sier han.

Utviklingen har i mange år gått mot større bruk, også i Norge. Ett av argumentene for industrielt landbruk og storskalaproduksjon er at det må produseres nok mat til verdens befolkning.

– Det der er en stor misforståelse. Matproduksjonen per person i verden har aldri vært høyere, og det har aldri vært mangel på mat i verden totalt sett, sier Lie.

– Jordbrukets oppgave er å forvalte jorden i et evighetsperspektiv. Det hjelper ikke å produsere mye mat i en tiårsperiode hvis jorden ødelegges og all næringen tappes, mener han.

Rett til bonden

Det er tirsdagskveld på Sø Strøm gård i Nittedal. Oslojenta Siri Abrahamsen vandrer rundt med spade i hånden, jord under neglene. Hver enste tirsdagskveld setter hun og samboeren seg i bilen og kjører fra blokkleiligheten på Storo til Nittedal for å sanke og stelle grønt. Samboerparet er andelseiere på andre året hos bonde Anne Strøm Prestvik (34), som har overtatt slektsgården etter bestefaren. Da Prestvik overtok driften, ønsket hun å produsere økologiske grønnsaker direkte til bevisste forbrukere som Abrahamsen.

– Vi bor i leilighet og har ikke mulighet til å dyrke grønnsaker selv. Derfor er vi hobbybønder. Etter at vi begynte med dette, kaster vi aldri mat. Vi vet akkurat hvor den kommer fra og hvor mye arbeid som ligger bak. Dessuten synes vi det er fint at inntekten går direkte til bonden, sier Abrahamsen.

Bonden har solgt 60 andeler, men kunne solgt minst det dobbelte.

– Markedet er der. Vi bønder prøver ikke å lage et marked. Folk står i kø for dette, og det beviser at det er en suksessmodell, sier Prestvik.

En redning

De fleste andelslandbruk i resten av verden er startet av bønder, ved at de har valgt å henvende seg direkte til forbrukere fremfor grossister. I Norge er den forbrukerstyrte modellen mest utbredt: En gruppe med felles interesser for ren mat finner en gård med en bonde, eller et stykke land og en gartner, som vil være med på å dyrke økologisk mat.

– Vi ser at flere og flere bønder er nysgjerrige

på denne modellen. De ser at den fungerer, sier Alexandra Devik i Oikos.

Hun jobber med å styrke og stimulere fremveksten av andelsgårder i Norge og kom i mars ut med en norsk ABC for hvordan starte andelslandbruk.

CSA-pionér Elizabeth Henderson mener andelslandbruk kan være redningen for mange mindre gårder.

– Dette er en måte å støtte de lokale bøndene på. Det er en modell hvor alle deler. På flere amerikanske gårder har vi også ordninger der vi støtter fattige familier, så de også får sunn mat. Dette handler om solidaritet og tillit. For mange i USA har det vært en oppvåkning, til en mer solidarisk økonomi og kunnskap om hvordan vi kan leve bedre sammen, sier Henderson.

Hun har rukket å bli 72 år, er nå deltidsbonde og reiser fortsatt rundt i USA for å dele erfaringer.

Jocelyn Parot fra Urgenci ser en global tendens:

– I mange land vokser middelklassen, økonomien blomstrer, folk flytter til byer, men savner likevel en tilknytning til naturen. De ønsker å komme sammen, få en følelse av solidaritet og vil gi barna sine så sunn og næringsrik mat som mulig, sier hun.

Positiv konkurrent

Kine Søyland, kommunikasjonssjef i Norgesgruppen, ser på andelslandbruk som et positivt supplement til butikkene.          

– Hvis det skulle bli en form for konkurrent, er det på en positiv måte. Det vil kunne bidra til å øke salget av frukt og grønt totalt sett, noe som også kommer våre butikker til gode. Det er jo tross alt ytterst få som har tilgang på et andelslandbruk.

– Har flere matvareskandaler påvirket salget av grønt?

– Vi ser en positiv utvikling i salget av frukt og grønnsaker, men vi opplever en større bevissthet rundt økologiske produkter og ser at nordmenn blir mer og mer opptatt av at maten har tryggest og kortest mulig vei fra jord til bord. Dette er signaler vi tar på alvor, og det er strenge rutiner, så norske forbrukere kan stole på at norsk mat er trygg, sier hun.

Hanne Linnert, informasjonssjef i Bama, opplever også at nordmenn er opptatt av sunnhet og helse.

– De ønsker ferske produkter som smaker godt, og stadig flere bruker tid på å lage mat fra bunnen av. At forbruket av frukt og grønt øker år for år, er en bekreftelse på dette, sier hun.

En livsstil

I en tidkrevende oppstartsfase har bonden Anne Strøm Prestvik tenkt mye på andelslandbrukets fremtid.

– Å være bonde er en livsstil, og i start­fasen har jeg brukt vanvittig mange timer. Men jeg tror ikke det er umulig at jeg kan ta ut en timelønn på rundt 200 kroner, og det er ganske bra for å være bonde. Andelslandbruk er basert på at forbrukerne skal betale det det koster, noe storskalaproduksjon med statlige subsidier ikke er basert på. Dessuten gjør denne modellen det gøy å være bonde, sier hun.

Elizabeth Henderson forteller at statistikken i USA viser at fire prosent av matomsetningen skjer ved direkte salg mellom bonde og forbruker, enten via bondemarkeder, andelsgårder eller lignende initiativer.

– Det er ikke mye, men det er nok til å gjøre de store butikkene nervøse.

Hun mener modellen har stort potensial i urbane strøk.

– Det er der etterspørselen er. Bynære bønder har mulighet til å få en forutsigbar og normal inntekt. Da slutter gårdsdrift å være slaveri og blir et veldig trivelig yrke.

Se også:
Den store kjendisvintesten: Oksidert blomstervann og smak av klor. Vi har smakt 77 kjendisviner og -brenneviner.

Restauranter: Kan fransk brasseriemat bli bedre til denne prisen?

Portrettet: Han vokste opp på gård i Hemsedal og skulle bli lege. Onkel Øysteins løspupper ødela den planen.

Dokumentarfilm: «Under samme himmel». Møt dem som risikerer alt for et liv på den andre siden av Middelhavet.

Les med fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.