Juni er høytiden for sommerfest, skoleavslutning og stress

– I perioder får jeg lyst til å havne i en liten bilulykke.

Litteraturforsker, forfatter og trebarnsmor Janne S. Drangsholt har hele dagen tenkt intenst på den engangsgrillen hun aldri fikk kjøpt til datterens klasseavslutning samme kveld. Nå roper syvåringen at hun ikke finner sekken sin.

– Ikke en alvorlig bilulykke, men for å bli lagt inn på sykehus og ligge helt stille. Veldig mange har nok tenkt den tanken.

Det er onsdag ettermiddag i Sandnes denne uken, to skoleavslutninger og en bursdag på samme kveld. Drangsholt har begynt å glemme ting og forveksle dager. Søndag fikk ikke en datter gå i bursdag, fordi hun måtte kjøre den andre til fotballkamp. I virkeligheten var bursdagen tre dager senere. Fotballkampen var et helt annet sted enn dit hun først kjørte.

– Jeg kjenner at jeg er supersliten, nesten litt deprimert, sier hun.

– Det skal være kos fem ganger om dagen i juni. Men det blir til tortur.

Junipanikk

Torsdag denne uken, på Stortinget, er SV-politiker Bård Vegar Solhjell irritert. Inne i stortingssalen bruker de folkevalgte lang tid på debatten.

– Jeg blir stresset for at jeg ikke blir ferdig med mine saker, slik at jeg kan komme meg hjem, får hevet meg rundt, spist og dratt på overnattingstur med fjerdeklasse, sier han – og legger til at det sikkert blir kjempehyggelig. Bare han kommer seg dit.

I tillegg til alt av jobb som skal bli ferdig, skal det være fire avslutninger på jobben før sommeren. Det er avslutninger på skole og fritidsaktiviteter til de tre barna på åtte, ni og elleve år. Så er det barnas vanlige treninger og kamper, han er fotballtrener for datterens lag. Det er kveldsmøtene på jobben. Sommerfestene til ulike organisasjoner? Han har ikke sjans.

I juni skal nordmenn feire at de snart får ferie. Skole, jobb, turn, korps, fotball, styreverv, tankesmier og organisasjoner – alle skal markere at enda litt mer av livet er forbi. Før ropte fotballtreneren «God sommer, ses i august!» på slutten av siste junitrening. Nå skal hele laget på utflukt med overnatting og grilling av kvalitetspølser og økologiske maiskolber. Og ingen uke i junistria er travlere enn den vi er inne i nå – selve helvetesuken. Å stille opp på alt, kan bli vanskelig. Eller et «mareritt», som Solhjell kaller det.

– Da jeg var ung, gledet jeg meg til junipils og varme, sier trebarnsfaren.

Da jeg var ung, gledet jeg meg til junipils og varme. Nå er det bare om å gjøre å bli ferdig med denne måneden

Bård Vegar Solhjell, trebarnsfar og stortingspolitiker

Nå?

– Det er bare om å gjøre å bli ferdig med denne måneden.

Glemt hatt

– Det er jo sommeravslutninger i hue og ræva.

Tidligere toppalpinist Kjetil André Aamodt ytrer tidsbeskrivelsen på sitt karakteristiske trege oslomål, som om ingenting i denne verden kan stresse ham. Men det kan det altså. Han har en datter på elleve, en sønn på syv og en nykommer på seks uker, «så det er jo en del å ta tak i».

Det er tirsdag morgen, og han har kjørt til barneskolen to ganger allerede, da han først glemte sønnens kostyme til generalprøven før sommeravslutningen, «en cowboyhatt og noe greier, jeg har glemt å ta det med hele uka».

– Vi synes det er gøy, vi. Men det kan jo bli litt mye med avslutninger på skole, turn og fotball, og årshjul og vennegruppe i tillegg.

– Hva er et årshjul?

– Nei, det er … Det er jeg litt usikker på selv, faktisk.

Han ler. Sier det nesten er som en vennegruppe. Hva det er?

– Da skal du invitere noen i ungens klasse hjem, leke med dem i tre timer og så kommer foreldrene på kaffe i en time etter det.

Han tenker litt.

– Jo, vi organiserer jo ungene våre i hjel.

Som en skilsmisse

– Jeg mener vi bør forby sommeravslutninger!

Forfatter Vera Micaelsen ler litt, men mener det alvorlig. De aller minste barna kan få ha det, tenker hun, og det skal være lov å feire når man er helt ferdig på barneskolen og på ungdomsskolen. Men alle årene mellom der? Og på alle aktivitetene i tillegg?

– Det er nesten som den verste skilsmissesituasjonen man kan komme i, der ingen snakker sammen og alle skal overalt og i forskjellige retninger. Gjerne skal man ha med kake og besteforeldre på alt også.

Et sukk.

– Og så er det jo veeeldig kjedelig!

Selv har Micaelsen tre barn, men de er «heldigvis» såpass gamle at det ikke er så mange avslutninger lenger. Hun synes det er problematisk at, i motsetning til voksne, barna ikke kan drive med noen aktiviteter som ikke ender i en form for fremvisning, en prestasjon, en «jævla sommeravslutning».

– Heldigvis har ikke jeg sommeravslutning på yogaen der barn og besteforeldre skal se på meg. Og mannen min har ikke avslutning på spinningen. Men, vet du, jeg tipper at det kommer snart, faderullan, jeg føler det er på trappene.

Hun henvender seg plutselig til sitt lokale treningssenter, med en halvt desperat bønn:

– Sats, kan dere vær så snill å ikke begynne med det?

Bruker svigers

– Jeg skulle vært i tunnelen nå.

Venstre-politiker Abid Raja strener inn i heisen på Stortinget, ned til parkeringskjelleren. Det er onsdag, klokken er ti over halv fire og han skal innom Rema på Ryen og lage middag til barna, før han har en plan om å smyge seg inn på Venstres sommerfest akkurat idet de setter seg til bords. Han forbanner køen som kommer opp som en rød strek på kartskjermen i bilen – den som betyr at han kom seg ut døren akkurat et kvarter for sent.

– Vet du hva du sparer mye tid på? Dra til en butikk du kjenner og vet hvor ting står, sier han idet han etter noen snarveier – «ingen ulovlige, men kanskje på grensen til frekke» – parkerer bilen utenfor butikken og småløper inn.

– Rett før jul hadde de en ommøblering her. Det var helt krise.

Neste uke er verre: Kona reiser på konferanse i åtte dager. «Åtte dager!» gjentar Raja tre ganger.

– Så da blir spørsmålet: Hvor mange dager kan du stue ungene bort hos svigers? Og jeg kan jo ikke si det til kona, hun må få dra på konferanse.

Omtrent samtidig denne onsdagen får NHO-sjef Kristin Skogen Lund en sms fra ektemannen, midt under Storebrands pensjonskonferanse, der hun skal holde tale. «Husk skoleavslutningen!»

– Datteren min ringte meg nettopp og spurte «Hvor er du? Nå må du komme!» sier Lund i taxien på vei fra konferansen like etter. Hun kommer til å rekke den, forsikrer hun.

– Det er jo i utgangspunktet teit å klage på dette, for det er jo dødspositivt at det skjer mye hyggelig. Men vi kunne kanskje spredt det litt mer utover.

Noen ganger stiller Abid Raja seg selv spørsmålet: Hvorfor i helvete driver vi med dette?

– Har du noe svar på det?

– Ingen vil være den som ikke stiller opp. Barna forventer at vi er der, og det gjør jobben og kollegene også. Det går jo ikke an å velge bort livet du har valgt å leve.

Men han har tikket av fredag 23. juni i kalenderen.

– Den fredagen skal jeg levere ungene hos svigers. Jeg skal sette på alarmen i huset, så ingen skal komme inn, slå av mobilen, sier han.

– Der skal jeg sove. Helst med intravenøst i flere dager.

Kakemamma

«Hei, almanakken! Denne uka, som består av kun fire arbeidsdager, har vi følgende program utenom vanlige kjøret på jobb: 4 barnebursdager, 2 sommeravslutninger, 1 fiolintime, 1 fotballcup, 2 svømmetreninger, 1 foreldremøte (i arbeidstiden), 1 sommerfest med jobben», skriver Geir Ramnefjell, politisk redaktør i Dagbladet, på Facebook.

«Og en konkurranse om å ha den travleste almanakken», kommenterer Bård Vegar Solhjell på spøk.

«Denne statusen burde printes ut og deles ut i sexundervisningen på ungdomsskolen for å understreke viktigheten av kondombruk frem til man er klar», skriver en annen.

Da Geir Lippestad, syvbarnsfar og byråd for næring og eierskap i Oslo, fortsatt jobbet som advokat, hendte det to ganger at han møtte opp hos feil domstol.

– De ligger jo i forskjellige kommuner, så da får man plutselig veldig dårlig tid, sier han.

– På turnavslutningen til datteren min rakk jeg de siste fem minuttene og ga henne en god klem, sier Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet.

– Jeg sender en tanke til dem som ikke har så mange til å hjelpe seg. «It takes a village», sier Anita Krohn Traaseth, direktør i Innovasjon Norge.

– Jeg vil ikke være en dårlig kakemamma, sier Anniken Huitfeldt (Ap), leder for Utenriks- og forsvarskomiteen.

Hun har fått i ansvar å lage kake til skoleavslutningen for ett av barna, og den krasjer med en votering på Stortinget. Hun håper å rekke begge.

– Men jeg lurer på om jeg skal få datteren min til å lage kaken, sier Huitfeldt.

Komiker Pernille Sørensens manager sier hun ikke har tid til å snakke med oss.

– Vi takker pent nei, vi, på grunn av en veldig hektisk periode akkurat nå.

– Er det junistria?

– Rett og slett.

Antrekk: Barnål

Ungene skulle bo i telt ved Bogstadvannet, grille på kvelden. Det var i juni, et par år siden, og skoleavslutning for ett av biologiprofessor Dag Olav Hessens fem barn. Han kom hastende rett fra en disputas og skulle videre på en «fin middag» på Bjørnsgård, ved enden av vannet. Da barna la seg, kledde han seg i smokingen gjemt i sekken og satte joggeskoene på føttene. Planen var en lett joggetur gjennom skogen.

Så kom regnet.

– Jeg kom brasende gjennom skogen med granbar på smokingen, gjennomvåt. Der hadde det klarnet opp, og alle sto ute i hagen med cocktails.

Han kan le av det nå. Det var da fire av barna var i «avslutningsmodus», et «rotterace», sier han, når du også har jobb.

– Siden Norge stenger døren og trekker ut nøkkelen i juli, må alt være i boks innen da. Hvert år tenker jeg å få mer ut av våren, dra på fjellskitur og ut i naturen. Men så kommer slutten av mai og juni, og alt renner vekk som sand mellom fingrene.

Slutt å syt

– Altså, hvor mange nær døden-blogginnlegg må vi observere før vi innser at vi velger livene våre selv? Og spesielt velger vi junistria vår selv, i motsetning til jul, der Gud og markedskreftene har et langt mer alvorlig balletak på oss og vår tidsprioritering.

Anne-Gunn Halvorsen, forfatter av boken «Livet og korleis leva det», mener småbarnsforeldre som henne selv må slutte å klage, i frykt for at yngre og eldrebølgen snart mister all sympati med dem.

– Det er sikkert noen som tenker at det blir trist for barna om ingen baker langpannekaker eller rydder til sommerfesten. Men man må bare stole på at ressurspersonene trår til – det er viktig å la ressurspersonene skinne. Jeg gjør min del ved å ikke gå i veien for dem.

Det er viktig å la ressurspersonene skinne. Jeg gjør min del ved å ikke gå i veien for dem

Anne-Gunn Halvorsen, journalist og forfatter

SV-politiker Bård Vegar Solhjell legger ansvaret mest på seg selv. Han lister opp hva som forårsaker stresset og hvem som har skylden.

Punkt én: Ikke få for mange barn – selvforskyldt. Punkt to: Ikke ha en jobb der en jobber mye på kvelden – her har han tatt ansvar, sier han, da han slutter i jobben som politiker til høsten. Punkt tre: Ikke la barna ha for mange fritidsaktiviteter – også selvforskyldt. Punkt fire: Må alle ha sommeravslutning? Kan ingen ha høst- eller februarfest? Dette vil han ikke ta ansvar for. Dessuten mener han politikere bør legge bedre til rette for at barn og foreldre får mer tid sammen.

Foreldres feil

– Da jeg var liten, hadde vi smågodt og brus på skolen siste skoledag. Jeg slår et slag for det.

Forfatter Siri Gjeldsvik har tre barn og tre bonusbarn i to forskjellige byer, som hun pendler mellom, og bruker juni til å løpe mellom avslutninger og levere halvstekte kaker. Det blir til slutt litt «meningsløst», mener hun.

– Når noen drar i gang noe, er det vanskelig å si nei. Jeg blir litt imponert når noen gidder og vil ikke motarbeide eller være gretten festbrems. Men innerst inne er jeg jo det, sier Gjeldsvik.

Når ble det sånn? Det er særlig etter årtusenskiftet antallet sommeravslutninger har skutt i været. I 2017 er det ikke lenger bare avslutninger som legges til juni. Foreldre til barn som starter i førsteklasse til høsten, arrangerer like godt bli-kjent-fest før sommerferien.

Den danske antropologen Dil Bach ved Aarhus Universitet fant i sine studier at det å delta i barnas hverdag er høyt prioritert blant de rike i Danmark. Siden det å vise frem rikdom ikke faller i god jord, er det å gi av tiden sin – vise overskudd – en måte å demonstrere hvordan man har mer enn andre.

Thomas Nordahl, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Innlandet, mener samfunnet har fratatt barn muligheten til å ta del i eget liv. Spesielt etter tusenårsskiftet har foreldre gradvis involvert seg sterkere i barnas aktiviteter, mener han.

– Det handler ikke bare om barna. Å delta som foreldre oppleves som å bli verdsatt. Det gir posisjon i samfunnet. Det kan hende barn er et prosjekt i foreldrenes liv. Da blir det like viktig at foreldre tar valg som at barna får ta dem, sier Nordahl.

«Det er skolegangen, og ikke fritidsaktiviteter, ungene skal leve av», pleier Nordahl å si til foreldre. Foreldres involvering i barnas aktiviteter kan gå på bekostning av skolearbeidet.

– Et viktig mål er å utvikle selvstendige mennesker. Men ungene får ikke ansvar og opplever ikke å mestre det uten foreldre. Konsekvensen er et psykisk press og stress til å delta og være vellykket på alle områder. Du ser konformitetspresset, å være like alle andre, på 16 år gamle jenter, sier han.

Ungene får ikke ansvar og opplever ikke å mestre det uten foreldre. Konsekvensen er et psykisk press og stress

Thomas Nordahl, professor i pedagogikk

Mens en i samfunnsdebatten er bekymret for ungene, diskuteres ikke totaliteten, foreldrene.

– Det har vel med at vi voksne synes det er greiest å diskutere noen andre enn oss selv. Men vi burde sette opp et speil.

Lærere melder om stadig mer kravstore foreldrene, forteller han.

– De er opptatt av barnet sitt og mindre i stand til å se barnet som en del av et fellesskap. Med individualiseringen i samfunnet fra 2000-tallet, blir «mitt barn» viktigere.

Kvalitetspølsefolkene

– Det er noe delirisk over det. Vi bor i et så godt land at vi vil gjøre det beste for ungene våre, slik at de har alle muligheter til å ha det bra. Vi engasjerer oss nærmest for å sikre oss om at de ikke blir narkomane, sier forsker og forfatter Janne S. Drangsholt i Sandnes.

Vi engasjerer oss nærmest for å sikre oss om at de ikke blir narkomane

Janne S. Drangsholt, forsker og forfatter

Hun står på kjøkkenet og pakker pølser og lomper, brød og brus. Å møte opp på barnas skoleavslutninger er ikke tvang fra skolens side, det er foreldrene selv som organiserer grilling, sender ut A4-ark og påminnelser og råd om å campingstoler, håndklær og marshmallows. Hun løper like mye i det samme hamsterhjulet som alle andre, mener hun.

– Foreldre er nøye med å understreke hvor mange idretter ungene er med på. Jeg tar meg selv i det og får litt skamfølelse etterpå. Jeg tror vår tids status er å ha travle barn.

Hun sier hun får «godfølelse» av at de har det travelt.

– Det finnes dem som tar med kvalitetspølser og laks på skoleavslutning. I dag har jeg ikke kjøpt engangsgrill, så jeg sendte barna for å kjøpe godteri. Når jeg ser laksen, føler jeg meg utilstrekkelig, sier hun.

Snart haster familien på fem ut døren, nett og sekker er pakket. Mor skal på skoleavslutning med minstemann, den mellomste skal på bursdag og far, fotballtreneren, skal på skoleavslutning med den eldste.

– Og så er det foreldre som tar med salat og hjemmelaget sjokoladekake. Jeg hater dem litt for det, sier Drangsholt.

Tid

– Cut the crap, vi har tre friske unger, fullt kjøleskap og god samvittighet. At folk klager over …

– Pappa!

Datteren på fem avbryter skuespiller Stig Henrik Hoff, ser anklagende på ham:

– Nå bannet du igjen.

– Beklager. Jeg tøffet meg litt.

Hjemme hos Hoff og skuespillerkona Sølje Bergman sitter åtte småjenter og slurper spagetti rundt kjøkkenbordet. Tre er deres egne, resten er venninner på besøk. En grå katt smyger seg rundt bena deres, jentene kniser.

– Hvis barna har full kalender, er du liksom vellykket, sier Hoff og lar det skinne gjennom at han er uenig.

Hvis barna har full kalender, er du liksom vellykket

Stig Henrik Hoff, skuespiller

Bergman har vært hjemme med barna i syv år. De tre jentene deler soverom i leiligheten i sentrum av Oslo, pendler til Steinerskolen hver dag. Hvert år har barna hatt to måneder sommerferie med foreldrene.

– Folk spør om to ting: Hvordan har du råd til det, og hvordan orker du? Men det er et valg jeg er stolt av, sier Bergman.

– Det vi taper, er at vi av og til er blakke, sier Hoff.

– Vi har ikke kjøpt en hytte til to millioner vi ikke har tid til å være på. Hvis man har lagt listen lavt på materielle ting, så får man mer tid med barna. Og med seg selv, da. Jeg elsker å ligge i hengekøya, jeg.

Bivirkninger

– Det er ikke all juniaktiviteten i seg selv som lager kaos. Det er bivirkningene, sier forfatter Sigrid Gjeldsvik og forklarer:

– Jo mer opptatt jeg er med organisering, jo mindre tid blir det til oppfølging av den daglige donten. Det er da ungene blir kreative.

Som i forrige uke:

– En en av ungene bestemte seg for å smelte den andres fargestifter i mikroen. Det gikk ikke så bra, sier hun.

Mandag ble den minste sendt på skolen uten uteklær til utedag og kom hjem våt og kald i lånt genser. «Junikvelden på kjerringa», kaller Gjesvik det.

– Så fant en av de andre ungene ut at det var lurt å ta med inn en svær kråke, sier hun.

– Jeg har delt Google-kalender med kona. Jeg er nødt til det, ellers går jeg på en smell, slik som på mandag, sier Rune Askeland.

Jeg har delt Google-kalender med kona. Jeg er nødt til det, ellers går jeg på en smell

Rune Askeland, trebarnsfar og Venstre-politiker

Han sitter i bystyret for Venstre i Stavanger og har tre unger på ni, seks og fire år. Mandag dro han på en åpning av en bedrift, reiste rett videre til et annet møte – og glemte sin bedre halvdels venninneplaner.

– Kona måtte være hjemme.

Ja til traumer

Forfatter Vera Micaelsen fant sin egen måte å takle junistria på: Hun møtte ikke opp på alt. Det var de andre foreldrene, ikke barna, som reagerte på det.

– Jeg tror det gikk greit. Men det kan jo hende vi får vite det når barna er blitt 25, sier hun og gjør seg til med tullete gråtestemme for å etterligne en eventuell klagestorm: «Dere kom ikke på den avslutningen!»

– Det er jo det man er redd for.

En kort pause.

– Men så tenker jeg: Ok, da, så fikk de et lite traume. Men hva er vi mennesker uten traumer? Det er ikke mulig å oppdra barn uten å gi dem det.

Kjetil André Aamodt mener at au pairer viser at mange trenger hjelp for å få det til å gå rundt.

– Så kan man jo spørre seg om dette er riktig måte å organisere livene sine på. Men det verste er: Når de ungene har flyttet ut – det er da du skjønner hvor lykkelig du har vært, selv om det var strevsomt, sier Aamodt.

– Når ingen fotballtrener ringer og det er bortekamp, gjerne klokken 17 på en fredag. Du kommer til å savne det.(Vilkår)