Kreativ sniking i kollektivtrafikken

– Da er det billettkontroll, sier Securitas-vekter John Heive blidt og rutinemessig. Han står i 20-bussens fremste ledd og jobber seg innover i det solsvøpte kjøretøyet i Oslo. Hans medsammensvorne, Sanna og Martin, gjør det samme fra bussens bakre ledd. De møtes med tilsvarende blidhet fra passasjerene.

For et års tid siden var ti prosent av de reisende med Ruters kollektive transportmidler, gratispassasjerer. «Det gjør at vi går glipp av 100 millioner kroner i året», uttalte kommunikasjonsrådgiver Øystein Dahl Johansen til Aftenposten. Ruter svarte med å utvide kontrollørskaren, og å doble antallet kontroller.

– Det siste året har vi registrert at andelen passasjerer som løser billett har økt fra 90 til 95 prosent, forteller Gry Isberg, kommunikasjonssjef i Ruter, opprømt.

På 20-bussen viser alle passasjerene gladelig frem gyldig billett for Securitas-vekter John Heive og de andre kontrollørene.

Det har vært tøffere billettkontroller.

Harde kår

I en Aftenposten-artikkel fra 1992, forøvrig ført i pennen av en 24-årig Lars Mytting, beskrives kontrollørhverdagen som nokså brutal. Jobben kan være knallhard, fortalte en av kontrollørene. Videre beskrives tilfeller med gråtende småjenter, og to politimenn er med på kontroll ettersom «det hender folk blir fullstendig rebelske».

Snikerandelen i 1992 var høyere enn den er i dag. Dette var tiden da Oslo Sporveier reiste rundt i såkalte kontrollbusser. Bussene kjørte rundt i byen, stoppet ved trikkene og bussene som skulle kontrolleres, og fylte så kontroll­bussen opp med alt av snikere de rakte med seg.

Kontrollbussene, også kalt snikebusser, var omdiskuterte, og førte gjentatte ganger til basketak mellom kontrollør og passasjer. I 1997 gikk det fryktelig galt. En aggressiv trikkesniker dyttet en kontrollør slik at han falt ut av kontrollbussen og dunket hodet i asfalten. Kontrolløren døde.

I 2005 ble en kvinne dømt til 60 dagers fengsel for blant annet å ha sparket én kontrollør i skrittet og spyttet en annen i ansiktet. En oppildnet mann på trikken trakk i 2012 kniv grunnet billettkontroll. Tre kontrollører ble knivstukket, samtlige sendt til sykehus. I 2014 ble en kvinne dømt til 30 dagers fengsel for vold mot tre kontrollører – og den 26. februar i år tvitret Oslo-politiet at «10–15 ungdommer har vært i klammeri med en billettkontrollør».

En 12-trikk farer oppover Thorvald Meyers gate en gang i slutten av forrige århundre. En billettløs, osloemigrert totning, la oss kalle ham Brede, er blant passasjerene. Brått dukker noen billettkontrollører opp.

– Je kjøpte slekt dagskort, svarer han på tykt totenmål mens han drar frem det uklipte kortet.

– Dette må stemples, svarer kontrolløren bastant.

– Je ska’ bort til Kjelsås, er dette riktig veien, eller?

I forlengelsen av bonde i byen-trikset, finner han frem oslokartet han alltid har i lommen, og bretter det møysommelig helt ut, slik at armene strekkes så lange de er.

– Du må stemp …

– Kjører denna trikken opp til Kjelsås, eller må je bytte? avbryter den utspekulerte totningen.

Av ren frustrasjon gir kontrolløren opp etter gjentatte, nytte­løse stemplingskrav, og Brede kan gni seg i hendene over nok en bonde i byen-suksess.

Språksperre

– Billettkontroll! sier kontrollørene likt fra hver sin kant. Trioen har gått på en ny 20-buss, og de umiskjennelige securitasjakkene beveger seg nå i dreven formasjon gjennom bussen. Nok en gang avstedkommer den repetitive replikken smil, velvilje og fremvisning av gyldige billetter.

Det var en av disse skippertaksdagene i julehandling­ens desembermaraton. Ruter-appen var nylig fylt tre år, og denne dagen satte Ruter rekord med 95.000 solgte mobilbilletter på én dag. Gry Isberg forteller at appen i dag har én million brukere.

– Da vi lanserte Ruter-appen i 2012, var målet å gjøre det enda lettere å reise med billett. I dag står den for over 40 prosent av billettsalget vårt, sier hun.

Antallet snikere, eller «ikke-betalende passasjerer» som Isberg ømfintlig kaller dem, er lavere enn på lenge. Foruten en forenkling av prosessen det er å skaffe seg billett, fra før allerede en nokså simpel affære, kan det vel tenkes at appen gir de ekstra utspekulerte en snarvei når kontrollørene plutselig dukker opp. Et hastekjøp av billett, og håp om at kontrollørene ikke stusser over at tominuttersnedtellingen billettkjøpet utløser, ikke engang har bikket et minutt.

– Tror du appen medfører noen mørketall?

– Jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror derimot appen har bidratt til at flere finner det enkelt å løse billett. Vi har et åpent og tillitsbasert system, så når vi tilrettelegger så godt vi kan, må kundene sørge for å ha gyldig billett. Det viser statistikken også at de aller fleste har.

Da kontrolløren fremsatte krav om å se billett, visste mannen fra Vest-Afrika nøyaktig hvordan han skulle hanskes med det. Han hadde bodd i Norge i en årrekke og utnyttet sin åpenbare fordel: hudfargen. «Har du billett?» møtte han med uforståelighetens sikreste tegn: viftende armer, flakkende blikk og uforståelig kvekking. Og når kontrolløren trodde han hadde knekket koden med å gjenta forespørselen på engelsk, ble det møtt med tilsvarende uforståelighet. Den freidige mannen fra Vest-Afrika, som selvfølgelig snakket flytende norsk, hadde lurt nok en kontrollør.

Forglemte vårjakker

En ny buss står for tur.

– Billettkontroll! sier Sanna og Martin.

En epleslafsende student er blant de to som forårsaker kontrollørenes skribling av fornøden personalia: de reiser uten gyldig billett. De godtar begge resignert gebyret, studenten kan sågar kansellere det ved å fremvise studentbevis i Ruters skranke på Jernbanetorget.

Trass i John Heives åtteårige fartstid som billettkontrollør, kjenner han seg ikke igjen i inntrykket man kan få av en kontrollørs strabasiøse hverdag. Noen tilbakevendende bortforklaringer minnes han derimot.

– For litt siden var det en jente som hadde ungdomsbillett, men manglet, ifølge henne selv, legitimasjon. Hun sto støtt på at hun var 19 år, men da vi sjekket opp navnet, viste det seg at hun var 20. Da var unnskyldningen plutselig forandret til at hun ikke visste at man da måtte kjøpe voksenbillett.

– En annen klassiker er jakkeforklaringen. «Jeg har billett, altså, men den ligger i en annen jakkelomme.» Men jeg har inntrykk av at det i større grad er en måte å unnskylde seg på, fremfor å prøve å unnslippe, legger Martin til.

Han rev av en syv centimeter lang tapebit, og klebet den til klippekortets oppmålte område for den blekksvarte stempel­sverten. Han fant så frem det grå viskelæret og skrubbet løs mot tapebitens glatte fremside. Han skrubbet og skrubbet helt til tapebiten var så transparent som mulig. Han kunne nå gnikke bort stempelet, og kontrolløren ville heller ikke legge merke til den glatte tapen.

Han hadde akkurat betalt klippekortets sviende beløp, men nå var avkastningens time kommet. I hvert fall frem til Ruter fant det for godt å bytte farge på klippekortet. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.