Joris Luyendijk, forfatter av «Swimming with Sharks»

– Krakket i 2008 handlet ikke om grådighet. Det var verre, det handlet om inkompetanse. De på toppen ante ikke hva som foregikk, sier Joris Luyendijk ivrig over telefonen.

Det er en uvanlig fin høstmorgen i London. Den nederlandske journalisten og antropologen trasker gjennom en park i bydelen Hampstead Heath på vei hjem fra barnehagelevering. Fra utsiktspunktet har han god oversikt over London City, byens finansdistrikt. Nervesenteret for europeisk finans, fra områdene rundt sentrumsbydelen Bank til de glatte skyskraperne lengre østover i Canary Wharf, kjenner han godt. På oppdrag for The Guardian snek han seg rundt i gatene der i to og et halvt år og intervjuet 200 av byens finansmenn og -kvinner. Hans bok, «Swimming with Sharks», ble utgitt nylig. Jo mer tid Luyendijk tilbragte i City, desto mer overbevist ble han om at Europas finansnervesenter er et «dysfunksjonelt sted».

– Jeg tror sektoren har vært fornøyd med den gjengse oppfatningen av at det hele handlet om grådighet, for alternativet er mye verre. Hvis det handlet om inkompetanse og systemet er blitt grunnleggende ukontrollerbart, trengs det langt sterkere reformer, sier Luyendijk.

Lært lite

Siden finanskrisen i 2008 har sektoren tilsynelatende ikke lært stort om etikk eller risikovurdering, ifølge Luyendijk. Det har vært avsløringer om storstilt manipulasjon av Libor-vekslingsrater i 2012, flere anklager om skatteunndragelse og hvitvasking av narkotikapenger hos megabanken HSBC – og episoder som historien om traderen Bruno Iksil, eller The London Whale, som i 2012 tapte i overkant av to milliarder dollar for JP Morgan gjennom handler kritikere mener aldri burde vært godkjent.

I Luyendijks øyne har interessekonfliktene som følger med det store antallet virksomheter bankene nå driver under samme tak, samt mer og mer komplekse algoritmer, finansprodukter og høyfrekvenstrading, gjort sektoren mindre oversiktlig enn noensinne.

– Filmer som «Wolf of Wall Street» baserer seg på en idé om hva som var galt med finanssektoren på 80-tallet, men i dag handler det om ukontrollerbarhet. Bankene er blitt for komplekse til å styres, sier Luyendijk.

– La folk som tror systemer er selvkorrigerende, lage finansprodukter, børsnoter bankene, gi all makt til aksjonærer som krever større og større utbytte, gjør det hele «too big to fail», slik at det når krakket kommer, er noen andre der til å ta regningen, og du kan begynne å lure på hvorfor vi ikke får flere krakk. Jeg tror det kommer til å skje igjen.

Paranoide

Luyendijk hadde minimalt med forkunnskaper da han kom til London. Ved å begynne fra scratch ville han få med seg lesere som i likhet med ham selv ikke visste noen ting om finansbransjen. Han og daværende Guardian-redaktør Allen Rusbridge var opptatt av hvor lite leserne – og de selv – egentlig forsto av omstendighetene rundt finanskrisen i 2008. Hvordan kunne det gå så galt? Hvorfor var det nødvendig med enorme summer for å redde bankene? Hvorfor ble ingen straffeforfulgt, og hvordan kunne ansatte i sektoren «leve med seg selv»?

Sjargongen hindret innsyn. For å «åpne opp sektoren» for utenforstående, ville Luyendijk få dem som faktisk jobber der til å «forklare hva de gjør hele dagen».

– Det er som med Israel og Palestina-konflikten, sier Luyendijk.

– Styrken på følelsene folk har om finansbransjen, er omvendt proporsjonalt med kunnskapsnivået.

Prosjektet startet så smått i 2011. Det tok ikke lang tid før han støtte på problemer. Få var villige til å møte ham.

– Folk er genuint dødsredde for å miste jobbene sine. Du har taushetskoder i andre sektorer også, men omfanget av frykten i City minnet om forholdene i arabiske diktaturstater. Folk var virkelig paranoide, sier Luyendijk.

De få som tok seg bryet med å svare på henvendelser, fortalte at de enten ikke stolte på venstrevridde The Guardian eller at de ikke så poenget med å avmystifisere en sektor folk flest for lengst har bestemt seg for å hate.

Etterhvert løsnet det. Innsiderne fortalte om mangel på jobbsikkerhet, om nøkkelkort som plutselig ikke virker lenger – og hvordan dette igjen gjør at mange har en horisont som i beste fall strekker seg ut måneden. HR-folk forklarte hvordan det føltes å sparke folk, dag ut, dag inn.

Den menneskelige dimensjonen

Luyendijk hadde først planer om å ta for seg hele finansbransjen, men da han skjønte at dette var for omfattende, valgte han å konsentrere seg om rene investeringsbanker, som Goldman Sachs. Noe av det som overrasket ham mest, var at de fleste ansatte i investeringsbankene jobber med risikohåndtering, internrevisjon og andre sikkerhetstiltak. Hvorfor hadde ingen av disse sett krakket komme? Den eksisterende litteraturen ga ingen gode svar.

– Når en fotballkamp ender med ni røde kort, holder det ikke å intervjue spillerne hvis man vil skjønne hva som skjedde. Man må også snakke med dommerne, sier Luyendijk.

I hans øyne har en matematisk dreining i økonomifaget gjort at det forskes svært lite på den menneskelige dimensjonen i sektoren. At sosiologer og antropologer ikke engang prøver å snakke med menneskene som jobber i finansbransjen, er med på å gjøre sektoren enda mer hermetisk, mener Luyendijk.

– Den vanlige oppfatningen av finansarbeidere som «onde», «Wolf of Wall Street»-aktige, kokainsniffende horekundepsykopater er fullstendig skivebom. Det er mange på innsiden som vil jobbe i en sektor som er organisert på en annen måte, men vi skyver disse fra oss ved å skjære alle over en kam, sier Luyendijk.

Ikke at det ikke finnes råtne egg. De som legger oppkjøpsstrategier i tilfelle utbrudd av krig mellom USA og Iran, finnes fortsatt. Traderne som så 9/11 som en anledning til å kjøpe luftfartsaksjer, er der ute. De er bare i mindretall.

– Det er litt som med islam. Høyresiden forholder seg til muslimer på samme måte som venstresiden forholder seg til finansfolk.

Medynk

Sosialantropologen Luyendijk plukket etterhvert opp de mange kodene i London City. Han lærte seg å kjenne igjen forretningsadvokater på skotøyet, ble oppmerksom på hvordan det å spise lunsj utenfor kontoret kan si noe om hva du jobber med. En verden av ugjennomtrengelig sjargong åpnet seg. Luyendijk lærte seg betydningen av uttrykk som «doughnut» (null i bonus) og «fat finger syndrom» (når man taster en null for mye). Vitser som «det finnes tre typer økonomer – de som kan legge sammen tall og de som ikke kan det», ble forutsigbare innslag i jobbhverdagen. Der Luyendijk først forventet en endeløs rekke møter med håpefulle Gordon Gekko-kopister, innså han snart at de aller fleste var som ham selv: ambisiøse, høyt utdannede europeere – et bredt spekter av folk med varierende grad av forståelse for hva omverdenen synes og ikke synes om bransjen deres. De kyniske psykopattypene glimret med sitt fravær.

– Man må være konform for å jobbe i bankene. Narsissisme – usikkerhet og avhengighet av status for å føle at man fortjener å eksistere – forklarer sektoren bedre, sier Luyendijk.

Han legger ut på et vanlig scenario for å forklare forskjellen: Du jobber i en investeringsbank. Si at klokken er åtte på kvelden. Du avlyser middagen du har avtalt med kjæresten din og foreldrene hennes. Klokken ti sender du melding og forteller at du ikke rekker kaffen, heller. På vei ut rundt midnatt ber sjefen deg bli igjen over natten for å gjøre ferdig en presentasjon både du og han vet kunden ikke kommer til å se på.

– En psykopat ville funnet en sjarmerende måte å få noen andre til å gjøre jobben på, mens en narsissist tenker bare «ok, hvis det er det som trengs», sier Luyendijk.

Et inntrykk av en likestilt og ekstremt meritokratisk sektor steg frem. Hudfarge, kjønn eller seksuell legning var irrelevant. Det eneste viktige var prestasjoner.

Dommedag

Et helikopter flyr forbi i lav høyde. Joris Luyendijk beklager avbruddet og forklarer at han etter flere års arbeid som Midtøsten-korrespondent forbinder helikoptre med bombeangrep. Litt fraværende forteller han at helikoptertransport er «en greie» i London og at personen som fløy forbi, antageligvis var en hedgefond-manager på vei hjem til Mayfair.

Luyendijk fikk innsikt i hvor ille det faktisk kunne gått da Lehman Brothers gikk konkurs. På utsiden frydet mange seg da kjepphøye finansarbeidere måtte ta sekken sin og gå, mener Luyendijk. Fra innsiden ble Lehman Brothers ansett som startskuddet for en systemkollaps av bibelske proporsjoner.

– Vi var virkelig på kanten av stupet i 2008, og det er frustrerende at de fleste ikke har lært noe av det som skjedde. Noe av det mest tankevekkende jeg oppdaget, var hvor livredde folk i sektoren var i 2008, sier Luyendijk.

Han forteller om kilder som desperat ringte ektefeller fra kontorene sine og ba dem hamstre mat og vann. Ingen visste hva som kom til å skje.

– Det var skummelt, mest fordi selve frykten er veldig logisk. Hvis finansinstitusjonene kollapser, stanser all handel. Varelevering til supermarkeder stopper, og penger blir utilgjengelige. Hæren vil måtte ta kontroll, og ingen vet hva som er i vente, sier Luyendijk.

I boken gjør han et poeng av at deler av London under opptøyene i 2011 ble snudd på hodet av noen få tusen. Hva så hvis hele byen, hele den industrialiserte verdenen, gripes av panikk? Hva skjer når folk ikke lenger har tilgang på apoteker, mat og sparepenger? 

– Det hele er veldig abstrakt. Armageddon. Økonomisk nedsmelting, en total implosjon, sier Luyendijk.

I boken etterlyser han grep for å hindre at neste krasj blir alvorligere enn det forrige. Oppstykking av banker, slik at ingen er «too big to fail», og større ansvar ved tap av midler er bare noen av dem.

På telefonen virker han ikke akkurat håpefull når det gjelder reform av sektoren. På spørsmål om han på bakgrunn av de siste års innsikter selv har forberedt seg på systemkollaps, ler han kort. Da han bodde i Beirut, ble spørsmål om hva man skal gjøre hvis det på nytt bryter ut borgerkrig, møtt med skuldertrekk. Til syvende og sist kan man ikke gjøre så mye. På bakgrunn av denne visdommen er det ikke fullt av hermetikk i Luyendijks kjeller heller. Som eneste forholdsregel har han pengene sine i likvide midler, på en helt vanlig konto, langt unna investeringsbanker.

– Vi er så utrolig vant til å forholde oss til terrortrusselen, men dette er jo det terrorister drømmer om, sier Luyendijk.

– Ethvert hus grepet av frykt.

Les også:
Restauranter: I toppform etter 18 år med Michelin-stjerne.

Vin: Den klart beste hvitvinen med fast hylleplass.

Ukens «Lunch»: Vi snakker game changing reality check.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.