– Jeg har ikke tall på hvor mange norske designere på pengejakt som har vært innom kontoret og innboksen min de siste ti årene. Et fellestrekk er at de fleste mangler en helt grunnleggende økonomisk forståelse!

Ola Mæle smeller håndflaten i bordet på et møterom på Sjølyst i Oslo. Stemmen er blitt så høy at sekretæren, som kommer gående med et klirrende serveringsbrett, stopper opp. Mæle fortsetter.

– Mens mange svenske og danske designere har en kommersiell tilnærming til faget, er dessverre altfor mange norske moteskapere naive dagdrømmere som er mer opptatt av å følge sin kunstneriske visjon enn å tjene penger. De har ikke klart å ta innover seg at de er nødt til å utvikle konsepter som markedet etterspør og som kundene vil ha.

Han lener seg tilbake i stolen.

– Hvis de ikke klarer å tjene penger på motebedriften, må de i det minste ha en idé om hvordan de skal få det til. Hvis ikke anbefaler jeg dem heller å søke kunstnerstipend.

SAVNET MOTEENERGIEN

Ola Mæle ble mangemillionær på mote. På 1980-tallet kledde han og partnerne opp hockeyfriserte nordmenn i pastellfargede joggedresser og hullete jeans. Mæle sto den gang bak kjedekonsepter som Bik Bok, Henry Choice og Poco Loco. For ett år siden satset Mæle igjen i motebransjen, etter en ti år lang pause. Investoren kjøpte seg inn i kleskjeden Follestad, som spesialiserer seg på herreklær for merkebevisste nordmenn. Selskapet drives av William Follestad (35), fjerde generasjon Follestad, og har kledd norske menn siden 1923.

Det siste året har Mæle og Follestad utviklet en ny strategi for kleskjeden. Nye Follestad-butikker skal på plass. To nye er åpnet allerede i Paleet og på nye Fornebu Senter. I tillegg skal sortimentet utvides med dameklær. Ola Mæle vurderer også å investere i nye kolleksjoner i samarbeid med norske designere.

– Det ble kjedelig ikke å være med i motebransjen. Jeg har savnet energien, dynamikken, glamouren, menneskene og jakten på det neste store, sier Mæle.

FRA MEDISIN TIL MOTE

Det sto ikke skrevet at prestesønnen fra Oppdal skulle bli motemann.

– Jeg ramlet inn i motebransjen ved en tilfeldighet, sier Mæle.

Det var en januarmorgen i 1977 og iskaldt. Ola Mæle lente seg mot veggen til en redervilla i Holmenkollåsen, kledd i en mikroskopisk badeshorts fra Adelsten. Foran ham knitret det i en kameralinse. Leppene hadde et blålig skjær, Mæle forsøkte å skjule at han hakket tenner. Legestudenten var på sitt første modelloppdrag.

– Romkameraten min jobbet som herremodell. En dag ville han ha meg med til Team Modeller for å se på damene, noe jeg selvsagt var med på. Det endte med at modellbyrået ville ha meg i registeret. Jeg takket ja uten betenkningstid. Oppdragene var både morsomme og langt bedre betalt enn nattevaktene på Blå Kors-klinikken.

Mæle fullførte legestudiene, men han ble ikke en helt helhjertet lege.

– I motsetning til mange andre, opplevde jeg ikke legestudiet som et kall. En professor sa til meg: «Vil du bli lege eller selge olabukser?»

Mæle ville selge olabukser.

BIK BOK

På slutten av 1970-tallet møtte han forretningspartneren Skule Eggum, som drev klesbutikken L’Uomo i Vika. Norge var i ferd med å bli en oljefyrt økonomi, men moteinteresserte nordmenn hadde få kjente merkevarer å velge mellom. Gatebildet var dominert av konfeksjonsbutikker og noen få svenske kjedebutikker. Mæle og Eggum bestemte seg for å importere italienske og franske merkeklær rettet mot en ung, motesulten kjøpegruppe.

– Vi reiste rundt på tekstilmesser i Europa på jakt etter nye merker. Etter få sesonger solgte vi collegegensere til butikker over hele landet, sier Mæle.

Salgssuksessen gikk ikke ubemerket hen. Mæle ble kort tid senere kontaktet av Kenneth Sandvold, Ola Kongshaug og Karstein Gjersvik som hadde startet klesmerket Bik Bok. De ville ha Mæle og Eggum med på laget. De fem partnerne startet Bik Bok-gruppen og lanserte merkevarer som Poco Loco, Poco Lino og Poco Classico. Allerede første driftsår oversteg salgsinntektene 150 millioner kroner. Tre år senere hadde omsetningen passert én milliard kroner. Selskapet vokste til å bli et børsnotert selskap som drev med alt fra mote til eiendom.

– Bik Bok-suksessen kan forklares med at konseptet var banebrytende. Vi var med på å demokratisere mote­bildet ved å tilby unge folk de siste trendene for overkommelig pris, sier Mæle.

Han red inn på en bølge av store logoer og hullete olabukser. Når firmaet hadde visninger i Oslo Konserthus, ble artisten Randy Crawford og komikeren Rolv Wesenlund hyret inn. Drikkeutvalget var upåklagelig.

– Da vi startet opp, var det uvanlig at unge mennesker ble rike. På begynnelsen av 1970-tallet var det bare skipsredere som var millionærer. De hadde som regel plassert pengene sine i London, hvor de kjørte Bentley. Her hjemme gikk de i nikkers og kjørte Lada, sier Mæle.

Så kom de sterke fargene og jappetiden.

– Jeg husker ikke 1980-tallet som en jappetid, jeg husker det som enorme mengder jobbing. Og den helt uvirkelige følelsen når noe vokser med rakettfart. Vi solgte hundretusenvis av joggedresser med svære logoer på. Jeg husker fortsatt året da flaggbæreren i Stovner skolemusikkorps og halvparten av alle skoleelevene i 17. mai-toget gikk i pastellfargede Poco Loco-joggedresser.

NEDTUREN

På tampen av 1980-tallet kom nedturen. Det ble for mange logoer. Snart pekte pilene nedover. Finansmannen Atle Brynestad sikret seg kontroll over Bik Bok-gruppen. Han solgte senere klesvirksomheten videre til Frank Varner, grunnleggeren av Varner-gruppen.

– Jeg angrer fortsatt på at vi solgte Bik Bok. Hvis vi ikke hadde gitt oss, tror jeg kleskjeden hadde blitt en internasjonal storaktør, på linje med danske Vero Moda, sier Mæle. 

– Hva gikk galt?

– Vi var for mange partnere med sterke personligheter. Det er lettere å drive et selskap med to partnere, ikke fem. Når etableringsfasen er over, er det krevende å drive et selskap videre med så mange ulike hensyn å ta. I tillegg hadde suksessen fått oss til å tro at alt skulle vokse i himmelen. Vi hadde utviklet en litt overdreven selvtillit og ekspanderte for mye, sier han.

De satset blant annet i USA.

– Å satse på det amerikanske markedet er nærmest umulig for norske merker. Jeg tror flere klesmerker, inkludert Moods of Norway, hadde tapt mindre penger på det hvis de hadde spurt meg om råd først, sier Mæle.

Mæle prøvde å kjøpe tilbake kontrollen i Bik Bok-Gruppen, men lyktes ikke. Sammen med Skule Eggum bestemte han seg for å satse på nytt. De etablerte selskapet Voice of Europe og kjedekonseptene Match, Vic og Boys of Europe, med klesmerker som Jean Paul og Henry Choice. Den svenske toppmodellen Marcus Schenkenberg skapte trafikkaos i byene ved å posere i oppkneppede Henry Choice-jeans og oljesmurt, bar overkropp.

– Vi ville utfordre det amerikanske jeanshegemoniet. Høydepunktet kom da Henry Choice ble større enn Levi’s på det norske markedet. Merkevaren sto for noe traust og røft, genuint og autentisk. Historien vi diktet opp, skulle signalisere at dette er buksen for barske menn.

SOLGTE SEG UT

I 2003 solgte Mæle Voice-gruppen til Color Line-gründer Olav Nils Sunde. Han følte seg ferdig med motebransjen og ville satse videre som investor. Mæle kjøpte skog og investerte i leilighetskomplekser, i fritidseiendommer, skianlegg og kontorbygg. Men da eksklusive motehus begynte å rykke inn i Oslos sentrumslokaler, fikk han lyst til å satse på nytt.

– Det er spennende å se hvordan Oslo er i ferd med å utvikle seg til å bli en eksklusiv motedestinasjon på linje med andre storbyer, sier Mæle.

Men så lenge det er kapitaltørke i den norske motebransjen, er det vanskelig å skape nye merkevaresuksesser.

– Jeg tror jeg er relativt alene som investor om å se potensialet i norsk mote. I hvert fall er vi få, sier han.

– I Norge har investorer satset på olje og naturressurser. I Sverige og Danmark er investorene mer opptatt av merkevarer og kreativt entreprenørskap. For at den norske motebransjen skal profesjonaliseres, må det en holdningsendring til i pengemiljøene. Men designerne må også fremstå som mer seriøse. De bør konsentrere seg om å bygge et godt forretningsfundament og ha en gjennom­arbeidet forretningsplan istedenfor å figurere i mediene.

– Er det ingen designere du liker?

Mæle svarer ikke med en gang – tar en slurk Farris.

– Moods of Norway har vært meget dyktige og har utviklet et konsept med en sterk folkelig appell, men de må også fornye seg kontinuerlig. I London har designeren Kristian Aadnevik vist at han har ekstraordinært talent. Han har sikret seg både superstjerner og styrtrike jetsettere fra Midtøsten på kundelisten. Jeg har også stor sans for Peter Dundas, som har klatret til topps i den italienske motebransjen som kreativ leder for italienske Emilio Pucci.

«KOMMET LENGER»

Gisle Mardal i Norwegian Fashion Institute er ikke helt enig i all kritikken Mæle retter mot den norske motebransjen.

– Tidligere kunne det oppfattes som om designere prioriterte å figurere i mediene kontra det å bygge bedrift, men dette bildet har endret seg sterkt de siste årene. Vi snakker altså ikke lenger om enkeltstående profilerte motedesignere, men motegründere og motedesignbedrifter, hvor designere er en del av et større team, sier Mardal.

Gründerskapet handler om å skape en bærekraftig bedrift rundt merkevaren, mener han og nevner bedrifter som Norwegian Rain, FWSS, Tom Wood, Items by Holzweiler, We Norwegians, Johnny love og Epilogue by Eva Emanuelsen.

– Norsk motebransje er i en veldig positiv utvikling, bedriftene er internasjonalt konkurransedyktige og får stor oppmerksomhet ute. Vi er kommet lenger enn det Mæle uttaler. Det er kostbart å vokse globalt og potensielt stor gevinst. Dette må synliggjøres for de miljøene som kan tenkes å investere i bedriftene, sier Mardal, som understreker at det er veldig bra at Mæle har gjort comeback i motebransjen.

– Han har rett i at det mangler investorer i norsk motebransje. Det som finnes, er i hovedsak på retail-siden.

GAMMEL TRAVER

Et smil brer seg over ansiktet i et møterom i Sjølyst i Oslo.

– Nordmenn har begynt å kle seg i andre plagg enn allværsjakker og uformelige jeans. Det har vokst frem en ny generasjon konsumenter som etterspør merkevare, kvalitet og service, sier Mæle.

57-åringen er glad for være tilbake i bransjen.

Selv om det ligger i motens natur å fornye seg, er det heldigvis plass til gamle travere også – bare de fornyer seg – hele tiden.

Se også:
På Smak.no finner du Norges største database over anmeldte viner. Se de beste til under 300 og søk selv.

Jusdoktor Anine Kierulf mener selvsensur og misforstått lojalitet er ytringsfrihetens største problem.

Dessertvognen er bare én grunn til å besøke Brasserie France.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.