Anmeldelse: «Avant Folk» av Frode Haltli og «Heimen der ute» av Sudan Dudan

Jeg har sjelden følt meg mer pre-Karpe Diem-norsk enn da jeg tilbrakte noen musikalsk innholdsrike arbeidsdager på festivalen Vossa Jazz nylig. Togturen fra Oslo mot Bergen er viden kjent av en grunn; det er sjelden behov for å begrave grevet i en medbrakt bok når utsikten fra kupévinduet er så spektakulær og avhengighetsskapende. Zadie Smiths nye, omfangsrike essaysamling «Feel Free» lå der og tok opp verdifull plass i sekken, totalt unødvendig. Turen føles i det hele intenst norsk. Selv lompene som rulles elegant rundt pølsene i den slett ikke så ille restaurantvognen, har en lokal norsk forankring på den trykte menyen: mitt fødested Gjøvik.

Det kan virke som vi – paradoksalt nok – er inne i en ny gullalder for tradisjonell musikk, fremført på nye og annerledes måter, og på nye arenaer

Det ga også stor mening å sitte og kope ut på et rolig snøkledt Ustaoset og mer villstyrige Finse, mens jeg kunne høre det som måtte være kontrabassist Steinar Raknes i togsetet foran meg, ivrig nynnende mens han skrev ned noter og notater i et musikkprogram på Macen, øyensynlig de siste forberedelsene før en konsert han skulle avholde på reisemålet. Han skulle opptre med det nye prosjektet Hildo, der tradisjonelle og særdeles kortreiste melodier fra Voss-traktene skulle fremføres av sangeren Berit Opheim, sammen med et våkent og frempå jazzband anført av den spinkle saksofonkolossen Tore Brunborg. Resultatet var ikke nødvendigvis avantgarde, men definitivt oppvakt, naturlig og spennende, godt hjulpet av Stein Urheims eiendommelige elektriske gitarlappetepper.

Folk flokket seg til konsertlokalet, satt og sto i midtgangen i den staselige gamle kinobygningen. Lokale menn og kvinner sang med på de eldgamle tekstene med sammenbitte tenner. Da jeg forlot konserten for å delta i en tilsynelatende rituell smalahovemiddag, var det som om jeg så rett inn i den norske sjel, langt inne i pupillen i øyeeplet på det halve sauehodet som lå der, nærmest kandisert på tallerkenen. Duften som rev i nesen, holdt liv i tonene fra konserten like før. Dette er fortsatt Norge, tenkte jeg og grep tak i øyet med prøvende østlandsfingre. Så åpnet jeg munnen og gikk i ett med musikken.

Folktimisme

Man er ikke nødt til å oppsøke røttene og være «site specific» for å oppleve stor tradisjonsmusikk. Det er mye folkemusikk rundt om nå. Det kan virke som vi – paradoksalt nok – er inne i en ny gullalder for tradisjonell musikk, fremført på nye og annerledes måter, og på nye arenaer. Ja, enkelte i mitt kulturelle ekkokammer på sosiale medier har kommet frem med termen «folktimisme». Nå er det slettes ikke første gang folkemusikken for alvor tas opp i popen eller jazzen, det skjer cirka en gang i tiåret, men det er en generasjon nå som evner å belyse musikkens særegenhet og instrumentenes muligheter på en svært forfriskende måte.

Artister som Ingebjørg Bratland kan lage populær bestselgerpop av det. Kan noe av årsaken til hennes samtidssuksess tilskrives det faktum at hennes karakteristiske kveding-knekk i stemmen har visse likheter med hiphopens og popens overstyrte autotuneknekk-effekt?

I undergrunnen og de stadig voksende miljøene for improvisert musikk i alle former er det stadig mer bruk av typiske folkemusikkinstrumenter. Og jazzen, som en stund er blitt assosiert med pop på grunn av crossoversuksessen til artister som Ellen Andrea Wang og Emilie Nicolas, er knadd med folkemusikksteminger om dagen.

Emosjonell knockout

Denne helgen utgis et album som er et av de mer fascinerende stykker lyd jeg har hørt på en stund, og som, selv om det til tider kan omtales som avansert musikk, burde kunne treffe et større, spesielt musikkinteressert og nysgjerrig publikum. Det er en knockout, på emosjonelt og tankemessig plan. Frode Haltlis «Avant Folk» er et vellydende opptak av et verk fremført på Riksscenen i fjor, der akkordeonist (noen sier trekkspiller) Haltli har samlet et unikt, stort ensemble som evner å koble eksperimentell folkemusikk, jazz, kammermusikk og noe annet, ukategoriserbart, i en besnærende, vakker og tidvis ekstatisk transefrembringende miks. Og det er underlig lett å like.

Haltlis to egenkomponerte stykker «Neid» og «Hug» er fantastisk gode, melodiske og medrivende låter, ja sistnevnte må kalles en banger.

Han har med seg fremstående musikere som blant annet Ståle Storløkken på harmonium og synth og Erlend Apneseth på hardingfele, og meget personlige signaturer fra Siv Øyunn Kjenstad på trommer og Oddrun Lilja Jonsdottir på elektrisk verdensgitar.

Det er lett å fortape seg i ensemblets tolkning av finnskogvalsen «Gråtar'n», og midtstykket «Kingo», basert på en gammel hymne fra Færøyene, er fortryllende verdensmusikk som på samme tid påkaller ideer om marked i Marrakech og Martnan på 'mon, før vi plutselig er på vei til et sigøynerbryllup gjennom den vestafrikanske ørkenen. Det er svært gripende å merke hvordan vidt forskjellige folketoner verden over slekter på hverandre, noe som fungerer som en påminnelse om at verdens befolkning tross alt også kan ha forutsetninger til å kunne leve sammen og lære av hverandre. Og at «det norske» slettes ikke utelukker resten av verden.

Heimebane

Det kan tidvis minne litt om det iltre storbandet Skadedyrs holdning til tradisjonsmusikken, men er noe mer behersket. På Voss så jeg for øvrig også sistnevnte band med en av folkemusikkens nye småkonger Anders Røine som gjest, i et vanvittig fengende og merksnodig moderne bestillingsverk som bare må oppføres igjen. Da alle tretten sto og dronet på hver sin munnharpe, lenge, er et øyeblikk jeg aldri vil glemme.

Røines duo Sudan Dudan med Marit Karlberg har også et nytt, strålende album kalt «Heimen der ute» ute nå, der de med vokal, gitar, munnharpe, fele, harmonium og langeleik fremskaper en usedvanlig og forlokkende intimitet. Også her hører man slektskapet til amerikansk bluegrass og country, som jo stadig opplever en renessanse i Norge for tiden, blant unge og woke mennesker.

Odd Nordstoga produserte duoens forrige knallalbum, denne er mer spartansk innspilt på en støl i Valdres og i en fjellkirke i Telemark. Likevel føles også dette moderne.

Det er hovedsakelig egenskrevet materiale, noe som gir det et eget liv og nåtidsforankring. Hør på den rørende og rystende «Festen», rootsy «Sjugurd» eller ørkentørre og småsyndige «Kvile mine bein» – det er rett og slett usedvanlig herlig, egenartet og nynnbar musikk. Det er ingen grunn til å frykte folkemusikken når det er slike tankevekkende toner som kan fortelle oss om hvordan vi kan leve i verden i dag. Sann!

* (Vilkår)