En sjelden gang blir man veldig revet med av å lese bøker. Noen ganger bare sitter det, og man blir totalt oppslukt. Noe slik ble jeg utsatt for i fjor sommer, da Hari Kunzrus femte roman «White Tears» utkom på engelsk. Jeg satt på en billigrestaurant på St. Hanshaugen i Oslo og leste i den lenge, så lenge at jeg mistet forståelsen av tid og rom, og gikk fra husnøklene på bordet. Men så lenge jeg hadde noen sider igjen, gjorde det ingenting at jeg ikke kom meg hjem for natten.
Det er en roman om så mangt, om kulturell appropriasjon, om vårt jag etter autentisitet i en moderne verden, om klasse, raseforståelse og USAs historie. Og, ikke minst; en spøkelsesaktig roman om den intense fascinasjonen enkelte føler for sprakete, eldgamle 78-plater med amerikansk førkrigsblues, tidlig jazz og hillbillymusikk laget mellom cirka 1925 og 1934. Det høres kanskje uhyre smalt ut, men dette gjelder flere enn man skulle tro.
Fakta: Hari Kunzru
Cappelen Damm 2018
Musikken i seg selv er besnærende nok, og skaper en slags bro mellom virkelig gamle dager og det som skulle komme noen tiår senere (rocken og ungdommens musikalske epoke). Elementet av opprørsk tidsreise er nok det mest sentrale ved denne fascinasjonen, som om man kan stoppe samfunnsutviklingen og digitalstøyen og vekke til live tidligere tider, akkurat idet nålen spiser seg gjennom den mugne skjellakken 78-platene ble laget av (eller bare strømme den fra en av mange nyutgivelser). Ånden fra tiden før depresjonsårene i USA går ut av høyttalerne og gjennom den som lytter. Great again.
Balladen om Geeshie og Elvie
Kunzrus bok kommer i disse dager ut på norsk, i Stian Omlands oversettelse, og den er ikke blitt mindre aktuell i mellomtiden. Men det er ikke til å komme unna at virkeligheten er like interessant som fiksjonsuniverset. Romanen er solid hjulpet av research foretatt av andre forfattere og journalister før ham, slik som dokumentarfilmen «Crumb» om den motkulturelle tegneserieskaperen (og platesamleren) Robert Crumb, der det blant annet er en viktig sekvens der han setter på en av amerikansk musikkindustris mest sitrende produkter noensinne: 78-platen av Geeshie Wileys «Last Kind Words Blues», utgitt på merkelige Paramount Records i 1930. En av seks låter, fordelt på tre plater, som står igjen etter henne. Ingen bilder, ingen dødsdato.
Det er særdeles vanskelig å høre på denne låten uten å bli dypt berørt, full av eiendommelig lengsel og brutal genialitet som den er. Gitarspillet er rytmisk unikt, stemmen skjærer seg gjennom historien, og teksten fortettet og skjebnetung.
Blues. Hari Kunzrus femte roman «Hvite tårer» utkommer i disse dager. En roman om jaget etter autentisitet og klasse, og ikke minst om den magiske tiltrekningskraften i sjeldne bluesplater fra tidlig 30-tall.
Blind Lemon Jefferson er en av førkrigsbluesens sentrale og mest fortryllende utøvere. Men det hadde vi kanskje ikke visst hadde det ikke vært for den iherdige innsatsen til samlere som siden 50-tallet reiste rundt for å dokumentere disse glemte kunstverkene. Det er spesielt utgivelser på Paramount som får lommebøker og hjerter til å dirre. Musikken var fra sørstatene, men selskapet var pussig nok en del av en møbelbedrift i Wisconsin.
Historien om Geeshie Wiley og hennes kvinnelige, musikalske partner Elvie «L.V.» Thomas har fascinert flere opp gjennom tiden, som Greil Marcus og i senere tid forfatterhelten John Jeremiah Sullivan, som hadde en eventyrlig spennende hovedsak i The New York Times Magazine i 2014, «The Ballad of Geeshie and Elvie», som rett og slett må leses. Det er ikke bare at disse to er døde for lengst; det er få andre som vet noe konkret om dem. Vi treffer platesamler og blueshistoriker Mack McCormick, som bedrev meget viktig nybrottsarbeid da han fra 50-tallet reiste rundt som en privatdetektiv på måfå og intervjuet gjenlevende mennesker om denne musikken og om platene. Han traff Elvie i 1961, som da hadde forlatt den syndige musikken til fordel for Gud. Men Mack samlet etter hvert for mye informasjon fra folk, det ble overveldende. Arkivet hans gikk under navnet «The Monster», og han fikk personlige problemer på grunn av det. Han visste for mye. Som verdens største Robert Johnson-ekspert visste han at den kjente, mytologiserte historien om deltabluesgitaristen som «solgte sjelen til djevelen» ikke medfører riktighet, og mistenkte at det ikke er ham på de tre eneste fotoene i sirkulasjon. Men han var ikke i stand til å fullføre sitt eget bokprosjekt om Johnson (og han døde året etter).
Ved hjelp av en utro assistent fikk likevel Sullivan, på presseetisk tvilsomt vis, tak i mappen om Geeshie og Elvie, og nye ledetråder til fantastiske liv vi aldri får vite noe sikkert om åpenbarte seg: Drap, flukt og skjult kjærlighet. Når kommer spillefilmen?
Dykket. Amanda Petrusichs bok «Do Not Sell At Any Price» er et stykke litterær sakprosa, en reise i obskur amerikansk kultur som gjennom portretter av eksentriske platesamlere berører kjernen av hva musikk kan bety for mennesker.
Dykking i arkivene
Det ser og høres unektelig ut som en skrekkelig gubbete affære, alt dette. Det var derfor et friskt perspektiv da den unge Pitchfork og The New Yorker-journalisten Amanda Petrusich for noen år siden fikk sitt engasjement for dette fenomenet ut i bokform, i den svært leseverdige sakprosaboken «Do Not Sell At Any Price. The Wild, Obsessive Hunt For The World’s Rarest 78 rpm. Records».
Musikkelsker? Her kan du lese alt om musikk
Amanda Petrusich: "Do Not Sell At Any Price. The Wild, Obsessive Hunt for the World's Rarest rpm. Records" (Simon&Shuster)
Fakta: Amanda Petrusich
«Do not sell at any price. The Wild, Obsessive Hunt for the World's Rarest 78rpm Records».
Scribner 2015.
Her treffer vi igjen merkelige stemninger og enda merkeligere personligheter som Kunzru har tatt videre i sitt fiksjonsunivers. Petrusich skriver godt om musikken, setter oss inn i virkeligheten i den amerikanske plateindustrien på begynnelsen av forrige århundre, da platene mest ble sett på som tilbehør til stuens stolteste møbel: platespillerkabinettet. Hun forteller om den sammenrørte «deigen» platene ble laget av, og at griske produsenter som Paramount gjerne spedde ut deigen med hva det skulle være av skrot, noe som i dag medfører enda skjørere kvalitet på platene.
Paramount spilte inn nær sagt hva som helst for å stagge behovet for såkalte «race records», men det var først oppfinnelsen av «platesamleren» på 50-tallet som fikk satt noen av disse artistene frem i lyset, for eksempel via Harry Smiths «Anthology of American Folk Music». Og nålevende samlere som Joe Bussard, en sjarmerende einstøing som mener jazzen døde i 1933 og er innehaver av den mest sofistikerte 78-platesamlingen i verden. Han begynte som mange andre å kjøre rundt i grisgrendte strøk, banke på dører og spørre bygdefolket om de hadde sett noen gamle plater som lignet på det han holdt i hendene på loftet eller i uthuset. Uten denne innsatsen ville helt essensielle utviklingspunkter i musikkens historie være glemt for alltid. Det han kjøpte for en kvartdollar kan være verd flere titall tusen dollar i dag, men det viktigste er ikke pengeverdien. Det er å holde disse menneskehistoriene og musikken i live.
Forfatteren Petrusich ble så oppildnet underveis at hun begynte på et dykkerkurs, for å gjennomføre et forsøk på å dykke etter sjeldne Paramount-plater, original-mastere og fabrikkutstyr som etter sigende skal ha blitt kastet ut et sted i Milwaukee-elven da fabrikken gikk konkurs under den store depresjonen på midten av 30-tallet. De fleste vil nok mistenke at Petrusich var blitt like gal som de samlerne hun skulle portrettere, men det er ikke vanskelig å leve seg inn i engasjementet spøkelsesmusikken skaper.
* (Vilkår)