Det er pussig å tenke på at såkalt yacht rock som sjangerfenomen nå har vart lenger enn de årene musikken originalt ble laget i, sånn cirka mellom 1975 og 1986. Den populære komiserien «sjangeren» fikk sitt posthume navn fra, med hysteriske parodier på da delvis glemte folk fra eraen som Kenny Loggins og Michael McDonald, startet i 2005 og ble raskt en storhit på Youtube. Siden har den solfylte, voksne og mildt groovy amerikanske vestkystmusikken fra årene mellom 70- og 80-tallet opplevd en gedigen og langvarig renessanse, hovedsakelig blant mennesker som ikke var særlig store da musikken opprinnelig ble laget. Musikken oppleves i populære podkaster, på tv, som klubbkonsepter og på turneer. Dette har også slått godt an i Norge, med store, vellykkede festkonsepter som Holmlia Yacht Club og ikke minst bandet Fagernes Yacht Club, som nå i august skal ha store, etterlengtede konserter i Bergen og Oslo. Den kontrastfulle sidestillingen mellom yacht og norske stedsnavn er viktig.
Fakta: Greg Prato
«The Yacht Rock Book»
278 sider, Jawbone Press, 2018
Merkelig nok er det ikke kommet særlig med litteratur om emnet, men nå har den produktive musikkbokforfatteren Greg Prato omsider utgitt «The Yacht Rock Book», med undertittelen «The oral history of the soft, smooth sounds of the 70s and 80s». Gjennom løpende, nye intervjusitater fra en rekke aktører fra gamle dager så vel som fra dagens retroindustri, avdekkes noe av historien. Men viktige deler av musikkens magi uteblir i Pratos beskrivelse. «Yacht rock» er en latterliggjørende betegnelse som ikke yter musikkens dybde rettferdighet.
Hverdagslig, men gripende
Hva slags musikk er egentlig yacht rock? Det er blitt mer av en sekkebetegnelse som inneholder mye av det herlig velproduserte fra disse årene, men om vi skal konsentrere det, er det sjelfull voksenpop med bakgrunn i countryrock, med klare innslag av smooth jazz, R&B, gospel, modern soul og etter hvert også sofistikert disco. Dette virker kanskje som en half'n'half med skitt og kanel for enkelte, men når du hører det, føler du det umiddelbart. Musisering på øverste nivå, smakfull produksjon, lystig, men ettertenksom stemning, elementtro låtoppbygning, vanvittig lomme-tight rytmeseksjon, sublimt elpiano, hverdagslig, men gripende vokal og kraftfulle korstrekker, sterke solister på elgitar og saksofon. Et møte mellom hvit countryrock/pop og afrikanskamerikansk soul, jazz og gospel.
Før kalte man musikk som dette «west coast» og det var forståelig nok, andre sverget til mer reduktive former som soft rock eller AOR. Nå er det uansett vanskelig å kalle det noe annet enn yacht rock. Dessverre, kan man si. Både i boken og på den offisielle Spotify-listen «Yacht Rock» vektlegges kjente artister og band som Fleetwood Mac, Eagles, Hall & Oates, Billy Joel og den slags. Disse fabelaktige artistene har jo flere låter som kan passe inn i ovennevnte beskrivelse, men de er jo først og fremst seg selv: særdeles suksessfulle 70-tallsartister. For meg vil alltid west coast/yacht rock hovedsakelig være den tilsynelatende endeløse rekken av anonyme mannlige soloartister og låtskrivere som på et par plateutgivelser fikk nyte godt av datidens musikkindustris store innspillingsbudsjetter og klokkertro på at gode låter godt produsert og fremført innenfor klare sjangerkonvensjoner, kunne være tilstrekkelig.
Lido. Boz Scaggs fant yacht rock-sounden midt på 70-tallet sammen med studiomusikerne som senere dannet Toto. Scaggs er fortsatt aktiv og kommer med et godt nytt album neste uke.
Soul brothers. Hall & Oates har hatt en allsidig og eventyrlig karriere, fra folk til yacht rock til 80-tallssoul og tilbake.
Don't stop. Fleetwood Macs popularitet og påvirkning ser ikke ut til å avta med det første. I likhet med de indre stridighetene.
Bygget bro. Loggins & Messinas «Full Sail» fra 1973 var tidlig yacht, en vannbro fra 60-tallets countryrock til 70- og 80-tallets soulpop. Kenny Loggins (og Michael McDonald) ble igjen aktuell på 2017s beste låt «Show You The Way» med Thundercat, et bevis på at yacht rock har sevet inn i moderne musikk.
Anonym. Steve Kipner var en typisk anonym vestkyststjerne som senere gjorde det stort som poplåtskriver. Her på albumet «Knock The Walls Down» fra 1979.
Klassiker. Bill Champlins «Runaway» fra 1981 er en sjangerdefinerende vestkystklassiker fra en av de virkelig store vokalistene med historie tilbake til 60-tallet, som senere ble vokalist i Chicago.
Hårtap
Yacht rock handler om bredde og volum, ikke om store stjerner.
Jeg tenker her på artister som Eric Tagg, Steve Kipner, Bill Champlin, Randy Goodrum, Greg Guidry, Marc Jordan, Michael Sembello eller Bill LaBounty, for å nevne noen av de mest kjente av disse svært mange anonyme. Når man først begynner å grave i samlingen og billigbunker og Youtube, føles det som det aldri tar slutt med høykvalitetsutgivelser. Det er et isfjell under yachten!
Når man først begynner å grave, føles det som det aldri tar slutt med høykvalitetsutgivelser. Det er et isfjell under yachten!
Det å være musiker og bakmann i disse årene var storveies; de fleste fikk tilsynelatende muligheten til å prøve å skinne litt selv også. Man trengte heller ikke være spesielt billedskjønn for å bli smurt utover et plateomslag med lengsel i blikket og tidsriktige klær, avbildet med en håpefull blomsterkvast utenfor en gaselles inngangsdør, tankefull i en urban bakgate, eller selvsikker i nærheten av en hvit duk og en wine cooler. Slik briter med dårlig tannstilling og briller på 60-tallet kunne være sexsymboler, var det på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet tydeligvis et visuelt pluss å være kortvokst og myk rundt midten, med antydning til hårtap blant krøllene. Man kunne fortsatt ha en betydelig sensuell aura. Det er egentlig ganske rørende.
Nesten samtlige artister svarer det samme når forfatteren spør om når de merket at denne epoken gikk mot slutten. Det var lanseringen av MTV og veksten av musikkvideoer, med nye visuelle krav om hvordan artister skulle te seg og se ut og spille for verden. Før kunne man være en godmodig og dyktig musikant og skape verdifulle fantasier med musikken. Lytteren hadde indre forestillinger av musikken hun lyttet til, men nå ble virkeligheten brått en annen.
Noen tålte overgangen godt, men de fleste sank inn i obskuritet igjen i flere tiår, frem til japanske import-cd-er, retroglade hipstermusikere og netthumor igjen fikk liv i leiren.
Flamingo. Ingen husker hvordan Christopher Cross så ut, men mange husker nok en flamingo og små mesterverk som «Ride like the wind» og «Sailing» fra albumet «Christopher Cross» fra 1979.
Fantasy, it gets the best of me
Drømmer og fantasi er et nøkkelord for stemningen i musikken, langt mer enn en følelse av maritim velstand, yachtliv, skalldyrfat og Mumm-champagne. Dette med seiling er en overdrivelse, selv om kysten aldri var langt unna for de fleste. På samme måte som The Beach Boys stort sett ikke surfet, hadde de færreste en yacht.
Ambivalens overfor kjærligheten og virkeligheten har sneket seg inn i de voksne betraktningene. Det er stadige skyer for solen, men det er alltid et håp likevel, selv om man alltid er «caught between the moon and New York City», som Cristopher Cross så minneverdig synger i tittellåten fra filmen «Arthur». Cross er kroppsliggjøringen av denne drømmeren; alt er fantasi. Han forteller om da han skrev klassikeren «Sailing», han var som en Joni Mitchell falt i transe, plukkende på en merkelig gitartuning. Låten kom av seg selv: «It's not far to never-never land, no reason to pretend / And if the wind is right you can find the joy of innocence again».
Yacht-rockeren vet at det egentlig er for sent, men så lenge låten seiler av gårde, er det fortsatt håp.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.