Anmeldelse av «Pop. En historie» av Audun Molde

Historien gjentar seg. Såpass vet vi. Likevel har mange av oss en tendens til å fortrenge den sannheten, og vi innbiller oss at historien er noe som foregikk før vår tid, at vårt liv er det virkelige livet. Vi evner ikke å se at vi på torulvensk vis trasker rundt på restene av historien, hver eneste dag, og at våre kulturelle ideer og fysiske etterlatenskaper igjen skal traskes på av dem som kommer etter oss.

Slik er det også i popbransjen. Man smiler litt av hvordan folk gjorde ting tidligere, og ser på sine egne verdier, handlingsmetoder og estetiske lyssettinger som overlegne og absolutte. Den potente kombinasjonen streaming, sosiale medier og elektronisk popproduksjon anses nå som en endestasjon: popens ultimate system.

Men pophistorien er drevet av endring. Den skal alltid videre, men det er ikke rene brudd med fortiden heller, det er mange av de samme mekanismene og følelsene som settes i spill, om igjen og om igjen, bare i fornyet drakt. Lyttere er ute etter følelser, gjenkjennelse, kunstnerisk nytelse og talent. Artistene ønsker å kunne leve av det. Og noen mellommenn ønsker å tjene penger på det.

En ny og meget omfattende bok kalt «Pop. En historie» av musikkviter og forfatter Audun Molde viser dette klart og tydelig.

Stor oppgave

Selv om bransjen og brukerne av musikken går gjennom noe som kan virke som en revolusjon, er det altså viktig å være seg historisk bevisst. Moldes bok gir en særdeles grundig gjennomgåelse av de siste par hundre årenes (!) kulturutvikling med vekt på popmusikken i vid forstand, og ser utviklingen av sosiale konvensjoner og uttrykksmåter, sjangrenes fødsler og vekslinger, nye instrumenter, fremveksten av formater og avspillingsteknologi, bransjemessige systemer og distribusjon og ikke minst hvordan musikken skrives, innspilles, fremføres og formidles. Hvordan den låter, rett og slett.

Man skjønner det er en temmelig stor oppgave Molde her har tatt på seg, og det er tidvis en påkjenning å lese seg gjennom tiårene, der enorme historiske hendelser og sterke personligheter avløser hverandre i et høyt tempo, nær sagt avsnitt for avsnitt på boksiden.

I motsetning til mange (de fleste?) som skriver om popmusikk, har musikkviteren Molde også god kjennskap til tonelære, rytmisk oppbygning og de kompositoriske særegenheter de forskjellige undersjangrene har seg i mellom.

Kronologisk

Når både det kunstneriske innholdet og musikkbransjens utvikling over en så lang periode knas sammen på denne måten, er det ikke rom for mange langtspaserende anekdoter, fargerike beskrivelser og språklige analyser fra Moldes side. Det er en strengt kronologisk og pedagogisk orientert bok, uten overordnede narrative linjer eller forfølging av en påstand.

En ren fremleggelse av de store fakta kan også være fortellerteknikk

Samlet gjør det likevel inntrykk å se mennesker og hendelser og generasjoner komme og gå på løpende bånd. Tiden ruller av gårde, store ting skjer hele tiden, og det er egentlig ikke behov for egen diktning eller vidløftige fabuleringer fra Moldes side. Således gir den overveldende effekt ikke ulikt Dag Solstads store Telemark-roman, om hans slektshistorie gjennom noen hundre år.

En ren fremleggelse av de store fakta kan også være fortellerteknikk.

Bred begrepsføring

Men hva er nå egentlig pop? En sjanger i utvikling? En forkortelse for populær musikk? Forfatteren kjører med litt for bred gaffel på trucken, for man får etter hvert et inntrykk av at det er «Den store boken om alt om musikk» man har i hendene, ikke popmusikken som sådan. Der er bøker som for eksempel «Yeah Yeah Yeah. The Story of Modern Pop» av Bob Stanley litt mer avgrenset i sin fenomengjennomgåelse, selv om han pussig nok satte sluttstreken for denne popæraen da den digitale distribusjonen overtok.

Molde er innom de fleste kjente former for musikk fra de aller første sangtypene og religiøs sang via minstrelsy, music hall, orkestermusikk, blues, jazz, kunstmusikk, rock'n'roll og alt mellom himmel og jord frem til dagens EDM og trap-musikk. Han begynner helt på starten, da mennesker først begynte med sang og å slå to pinner mot hverandre i ritualer, og etter hvert noe som kunne ligne sanger, ble gjenfortalt muntlig og således overlevert til andre.

Molde forteller om tidligere tiders sangskatter, da det kunne ta opptil flere generasjoner før en låt hadde klart å komme seg «over fjellet» og bli overlevert til nye lyttere og sangere. Veien fra jenterommet til de tusen hjem i små bygder og store byer på den andre siden av jordkloden er som kjent blitt sjokkerende kort i årenes løp. Men en variant av konsertfremførelse og publiseringsrettigheter er noe som har holdt seg temmelig konstant i alle disse årene. Det er et mønster som går igjen i Moldes beskrivelser, som ikke er preget av personlige smaksdommer eller moralske innsigelser på kunstens vegne. Knut Schreiners blurb på smussomslaget sier som sant er, at boken «tar på alvor en av det 20. århundrets viktigste og mest samfunnspåvirkende kunstformer, og forklarer det komplekse fenomenet popmusikk som en kontinuerlig forhandling mellom kunst, marked, teknologi og tradisjon».

Den første spillelisten

Det er flere morsomme detaljer i myriaden av fakta her. Tel-Musici var et firma som tilbød telefonabonnenter å abonnere på en musikktjeneste, og dermed få overført musikk fra en grammofon over telefonlinjene og rett hjem. Firmaet holdt til i Wilmington i Delaware i USA, og året var 1909. Brukeren skulle koble til en mottager, eller en magnaphone, og det var dermed mulig å lytte til musikk og taler selv om du ikke eide noe annet musikkutstyr eller en eneste plate eller vokssylinder. Brukeren hadde to valg: enten betale for en spilleliste med sanger som firmaet satte sammen for deg, eller sette sammen en egen ønskeliste. Prisen var minimum 18 dollar i året, men forretningsmodellen var ikke moden ennå, og Tel-Musici ble avviklet.

Det skulle ta rundt hundre år før noen andre kom opp med en lignende idé som overtok markedet totalt.

Musikkelsker? Les flere saker her

Det er unektelig like fascinerende å lese om tiden før popmusikken slik vi kjenner den i dag, og Molde har bidratt med noen spillelister for leserne også. Brukere av Tidal kan spesielt få historisk nytte av listen «1877–1947: Fonografruller og grammofonplater». Her er Scott Joplin, Mamie Smith, Al Jolson, Blind Lemon Jefferson, Ella Fitzgerald, Duke Ellington, Noel Coward og Bing Crosby. Men det starter med innspillingskulturens spede begynnelse: oppfinner Thomas Edison som syngesnakker inn de aller første ordene i fonografen: «Mary had a little lamb».

*(Vilkår)