Anmeldelse: «Tranquille Emile» av Emilie Nicolas

Fire år er temmelig lang tid i popbransjen. Det er som kjent halvparten av The Beatles' eksistens, en tidsregningsammenligning det er vanskelig å la ligge, i flere sammenhenger. Store omveltninger kan inntreffe i markedet, i stilpreferanser, i personlighet, i samfunnet.

Da Emilie Nicolas debuterte med albumet «Like I'm a Warrior» i 2014, var det med stort hell både kommersielt og i anseelsesbransjen, om det skulle bety noe. Hun toppet VG-listen, mottok to Spellemannpriser og Gramo-stipend med en kvart million i kontanter inni et skrin, og endte på flere av disse enerverende årets-beste-plater-listene. Med mer. Hun var i fremre rekke av den betydelige boomen av mystiske naturbarn av maskinpop-artister (for å være litt reduksjonistisk), som også talte artister som Highasakite og Aurora, og flere til. Utlandet sto mer enn klart og ville ha henne.

Så ble det stille. Sykdom. Store konserter ble avlyst. Momentum smuldret opp.

Hjernesvulst

Etter gjeldende tidsånd å dømme, er det nærliggende å tro at det var psykiske lidelser som atter en gang satte på bremsene i et ungt norsk liv. Hennes første comeback med det musikalske bidraget til NRK-serien «Stemmene i hodet» i fjor, understreket dette. Er det i det hele tatt mulig å oppleves som relevant eller klare å lansere noe i dagens medieklima, uten å flagge en eller annen form for depresjon? Neppe. Men, nei, det var noe mer prosaisk og fysisk som plaget henne. Noe så alvorlig som en hjernesvulst ble oppdaget og behandlet. Heldigvis.

Er det i det hele tatt mulig å oppleves som relevant eller klare å lansere noe i dagens medieklima, uten å flagge en eller annen form for depresjon? Neppe

Når Emilie Nicolas denne helgen kommer tilbake med albumet «Tranquille Emile», er det en styrket artist som viser seg. Mange av faktene og de karakteristiske tonevendingene fra debuten og hennes aller første gjennombrudd med coveren av Dumdum Boys-låten «Pstereo» i 2013 er intakt, men hun viser seg i stor grad med ny og større pondus. Dette gjelder også der hvor det skjøre fremvises, med stor effekt, som i det følelsesmessig overveldende avslutningssporet «Feel Fine». Hun er en artist som med hell benytter seg av kontraster i musikken.

Mer soul

Albumet er (som sist) produsert i samarbeid med rytmemaker og makker Eivind Helgerød samt Anders Opdahl og Nicolay Tangen Svennæs, hennes arbeidskjerne, og lydbildet er fortsatt preget av hennes bemerkelsesverdige vokal som snirkler seg gjennom dype bassfrekvenser og dramatiske kast. Det er litt mindre sortkledd strøk enn på debuten, med noen flotte standard R&B/gospel-bassganger som i den nydelige førstelåten «Higher Love», og oppfølgeren «New Shot». Det meste er i det hele tatt bedre og mer sofistikert utført enn på debuten. Modnere, dystrere, vakrere. Ja, det inneholder mer soul, rett og slett.

Og gudene skal vite at den patenterte norske sounden, hennes egen inkludert, kan ha godt av litt mer av det. Det er en type soul som fortsatt er rettet innover, den er ikke utadvendt livsbejaende, om noen skulle frykte slike tilstander på en Emilie Nicolas-plate. Den er mer i retning av den kjølige varmen vi finner hos for eksempel danske Rhye, og mer eksplisitt i «Future» og «Let Me Love You», som er på høyde med The Weeknd og den stemningstemperaturen der.

I singelen «Wild One» med tilhørende video viser den nye sjelfulle pondusen seg også i sensuell forstand, før det hele abrupt avsluttes, før tiden.

Jazzlinjegymnastikk

J-ordet er ennå ikke nevnt, og det er heller ikke mye jazz i direkte forstand å finne i denne dystre konfektpopen. Men indirekte finnes den overalt. I tillegg til hennes faste band er innspillingen knadd med musikalske gjester fra hennes egen samtid, og det er sannelig litt av en musikkgenerasjon Emilie Nicolas kan skrive seg inn under.

Da hun ble tatt inn på den beryktede Jazzlinja ved NTNU i Trondheim i 2010, var det samme år som trommeslager Siv Øyunn Kjenstad, som for tiden lager musikken i Nationaltheatrets forestilling «Begjær under almene», årets NTNU-ambassadør Martin Myhre Olsen, som nylig spilte saksofon med Chick Corea, og den fyrige fiolinisten Adrian Løseth Waade, som høres mange steder, som i unike Skadedyr, og på denne platen. Andre gjester på albumet kommer fra nærliggende kull der oppe, slik som Anja Lauvdal og Kjetil Jerve på synth og Heida Mobeck på tuba.

Musikkelsker? Les flere saker her

Det er mange andre gjester her som bidrar med sine personlige lyder uten å stikke seg altfor mye ut fra helheten, enda så identitetsrike disse musikernavnene etter hvert er blitt. Det er et godt tegn med tanke på utførelsen av Emilie Nicolas og produsentenes visjon for dette albumet. Den løsslupne og utfordrende eksperimentlysten er lagt til side for en mer kontrollert og publikumsvennlig holdning, noen som er en av grunnene til at Emilie Nicolas' musikk er allemannseie, mens kullkameratene lager musikk for en mer engere krets. Men kretsen og musikerne er vel like lykkelige for det.

Den løsslupne og utfordrende eksperimentlysten er lagt til side for en mer kontrollert og publikumsvennlig holdning, noen som er en av grunnene til at Emilie Nicolas' musikk er allemannseie

Det vokser

Mennesker fra andre utdannelsesinstitusjoner og kull gjør også sine greier og bidrar med dette tilløpet til allmenngjøring, så som Jarle Bernhoft, Hanne Hukkelberg og Kåre Vestrheim. Til og med Sondre Justad dukker opp med noe anonym skjønnsang på en av de tidlige sangene på albumet. Honnør for sedvanlig interessante og velfungerende strykerarrangementer på fem av låtene går til komponist og forfatter Eivind Buene, som skaper den nødvendige motstanden i de svulmende følelsene slike arrangementer er ment å frembringe.

Og apropos svulmende, platen øker i kvalitet mot slutten, spesielt med de tre låtene «God Damn», med tilløp til funky kontrabass, intense «Roots», der Nicolas' stemme bader i synth og stryk, og den avsluttende powerballaden «Feel Fine». Det er ikke fryktelig mange øyekroker som vil forbli tørre under denne, og som en låt langt ut i et konsertsett vil det bli mange lave, knyttede never og skjelvende lepper. Låten er egentlig litt for lik «Purple Rain» for sitt eget beste (ikke si noe til Wendy & Lisa, eller hvorfor ikke, bare si det), men under refrenglinjene, spesielt det første, står tiden stille og det meste annet glemmes.

I slike øyeblikk forstår man at Emilie Nicolas og moderne norsk popmusikk er laget av noe helt spesielt.

* (Vilkår)