Anmeldelse: «As Time Goes By» av Derek Taylor om tiden med The Beatles

«Rock mot fotball» var det en festival som het, men i helgen innordner musikken seg etter fotballen, når Liverpool FC møter Real Madrid i Champions League-finalen i Kiev. Osloklubben Ingensteds feirer femårsjubileum med det glimrende poprockbandet The Switch, men der har man fått ordnet en time lenger åpningstid slik at bandet kan gå på etter ordinær kampslutt. Hva som vil skje ved eventuelle ekstraomganger og straffekonk er vanskelig å si, annet enn at det kan komme jubel på uventede steder som ved annonseringen av «her er en ny låt».

Det kan faktisk funke bra å skule litt på mobilen når man er på konsert. På Øya i fjor var det stort da spacerockbandet Spiritualized sammen med Oslo-Filharmonien og et gospelkor spilte sin oppstigende musikk akkurat idet vi ble klar over at Karsten Warholm hadde vunnet 400 meter hekk i VM. Et hjertelig og overrasket jubelbrøl steg stille og sakte mot himmelen sammen med tusenvis av hevede armer, i perfekt timing med den berusende åndeligheten i musikken.

Åttitallslegendene i Liverpool-bandet Echo & The Bunnymen turte ikke ta sjansen og annonserte at de ville flytte konserten de skulle ha i Birmingham lørdag. «Vi ønsker å alltid gi 100 prosent når vi spiller, men ved denne anledningen ville ikke hodene våre vært på rett sted». De håpet på forståelse for at de måtte se favorittlagets store kamp – men etter mange negative reaksjoner fra tilreisende fans vil konserten likevel finne sted. Denne gangen er det altså kanskje bandet selv som vil skule på skjerm underveis.

Men selv om mange har et pasjonert forhold til Liverpool FC, vil den lille byen aldri kunne løsrives fra historien om The Beatles. Således vinner musikken til sist.

Luftspeiling

Det har som kjent vært varmt på Østlandet i det siste. Det er nesten så man tror livet er en drøm. Jeg satt i stekende sol på en kirkegård ikke langt fra der jeg bor og leste i «As Time Goes By», de nyutgitte, meget underholdende og særegent skrevne memoarene av Derek Taylor. Han arbeidet som The Beatles' hippe pressesjef i noen dramatiske år i andre halvdel av 60-tallet, med alt det innebærer av nyjournalistiske vitnesbyrd om sosiale, kunstneriske og businessmessige nyvinninger.

Det er en heftig tidskoloritt i boken, det lages og formidles stor kunst med god arbeidsmoral fra de involverte, men det er også piller til frokost, champagne til lunsj og LSD til kvelds. Alt dette ikke bare for å ha det gøy eller for å klare seg gjennom dagen, men fordi de øyensynlig arbeidet for en større sak: frigjøring, ekstase, samhold. Å skape en ny verden.

Akkurat idet jeg leste om en av de mange surrealistiske dagene i Apple Records-bygningen i Savile Row, alt-mulig-bedriften som skulle kunne utrette alt mellom himmel og jord, men som brakte dem mange problemer, kom tre friske, unge kvinner vandrende gjennom kirkegården. Lykkelig og tilforlatelig diskuterte de sin forrige erfaring med LSD og de mange uforstående menneskene rundt dem. «Man merker det med en gang om noen ikke er på en tripp», sa en av dem, lettere indignert. Så lo de alle, hoderystende over at noen i deres omgangskrets ikke hadde åpnet seg for dette andre, større universet.

Det var som om de tre var gjenferd fra den epoken jeg satt på benken og leste om. Som en luftspeiling.

Børs og katedral

Stemningen er på plass i den fragmenterte og lettere eksperimentelle boken, selv om noe av den ble skrevet med noen (få) års desillusjonert etterpåklokskap. Det er ingen tvil om at Taylor allerede underveis forsto hvilket enormt, utenommusikalsk kulturelt fenomen The Beatles skulle komme til å bli, selv i skuffelsen etter bruddet.

Det finnes et tv-intervju der Taylor må kommentere Paul McCartneys avskjedsbrev, og det er som å være inne i en ekstra nyhetssending, programlederen er fortvilet, men Taylor filosoferer rolig (med sigarett og et glass) rundt begrepet ende og Beatles som en abstraksjon, og at en ekte Beatles-fan vet det ikke er over selv om det er slutt.

Det er ingen tvil om at Taylor allerede underveis forsto hvilket enormt, utenommusikalsk kulturelt fenomen The Beatles skulle komme til å bli

Taylor var også fra Liverpool, en ti år eldre presseveteran som så lyset i Beatles og den nye popkulturen. Han ble først manager Brian Epsteins assistent (og ghostwriter), men vokste til å bli pressesjef og språklig myteskaper for bandet, og senere for den naivistisk-idealistiske Apple-organisasjonen. Børsen kolliderte med katedralen i sistnevnte, det var uunngåelig. Drømmen kan aldri vare.

I tre år i mellomtiden hadde Taylor pause fra bandet, da flyttet han til California og jobbet PR med svært mange viktige artister, fra The Byrds til The Beach Boys (det var Taylor som lanserte «Brian Wilson is a genius»-etoset, og med det oppgraderte hele popmusikkens syn på seg selv), og med den epokegjørende Monterey-festivalen. Han var også ivrig spaltist i poppressen der han kunne spre poetisk promo om egne artister, og derigjennom oppfinne sekstitallets hybrisspråk.

Og vi finner ham i dette spennet mellom det tilknappet britiske og det frie amerikanske. Han var på sett og vis den femte beatle, men også på utsiden av dem. Disse kontrastene frembringer mye interessant tenkning, og også svært friske anekdoter, om en spesielt interessant periode. Det er i tillegg en perfekt sommerlengde på denne fristende boken, som er et lite pophistorisk must.

Innbytteren

Det utkom nylig også en annen Beatles-relatert bok. Det finnes for så vidt svært mange av dem fra før, og det er utrolig nok et slags behov for ytterligere, gjerne et verk som møysommelig kartlegger hvert eneste minutt i deres aktive karriere. Nei, forresten, noen slike finnes allerede.

«En blues for Jimmy Nicol» av Lars Saabye Christensen har klart å snike seg inn i en forholdsvis ledig nisje. Det er et langdikt, basert på historien om de tretten dagene i 1964 da trommeslager Ringo Starr var satt ut av spill og måtte ligge på sykehus for å fjerne mandlene. Den ukjente trommeslageren Jimmy Nicol ble kastet rett ut til ungdomsulvenes beatlemania, som vikar på turné. Han var en stand-in-beatle i to uker.

Med Saabye Christensens velkjente verdenssyn er ikke dette bare en pussig, uvesentlig detalj i en langt viktigere historie. For ham blir Nicol en tragiskpoetisk skikkelse, den ærverdige taper, innbytterskikkelsen – et enkelt emne for å snakke om det som kunne ha vært, og tomrommet etter det som aldri ble.

Den sørgmodig melankolske tonen, selv om den jo har mange norske tilhengere, hadde ikke båret dette bokprosjektet alene – heldigvis er det mer: Den gamle Dagbladet-fotomesteren Johan Brun var på plass i København i '64, og tok mange bilder av bandet og ikke minst av hysteriske danske Beatles-fans. Bildene har ligget i en skoeske frem til de ble funnet. Man ser virkelig aldri nok fotografier fra denne epoken.

* (Vilkår)