«Grenseløse opplevelser», boken om Miloud Guiderk og Cosmopolite

Ofte er det bare ett menneskes iherdige innsats som skal til for å skape store forandringer, globalt som lokalt. Tenk for eksempel hvor annerledes livet ditt kunne vært om du ikke hadde møtt den og den personen i kritiske faser av livet. Men det finnes også dem som gjør saker og ting som gir en mer langsiktig effekt for flere. «Ildsjelen» er et stort klisjébegrep, gjerne også en lett utnyttbar skikkelse, samtidig har den absolutt noe for seg. Det har vært mye ildskapning fra Miloud Guiderk (70), siden han kom til landet fra Marokko som ung mann i 1970. Hans største gave til norsk kultur, konsertstedet Cosmopolite i Oslo, feirer 25-årsjubileum nå i november, med bokutgivelse og konserter. Miloud Guiderk mottok nylig Kulturrådets ærespris og 600.000 kroner for sin innsats. Medaljer har han også fått. Viktigere er det at dette ikke bare gjelder innsats tilbake i tid – Cosmopolites nåværende program er minst like godt som noen gang, kanskje bedre. Bare de nærmeste dagene i jubileumsperioden kan vi oppleve soul/jazz-divaen Patti Austin, den etiopiske mesteren Mulatu Astatke, gitarhelten Mike Stern, den norske bassgiganten Arild Andersen, Alfredo Rodriguez trio fra Cuba, Tarek Abdallah og Adel Shams el-Din fra Egypt, og mange flere. Slik det er nesten hver sesong der oppe på Soria Moria ved Torshov.

Formidlingstrang

«Tenk om de hadde returnert ham», undrer journalistveteran Terje Mosnes i sitt bidrag i Anne Ellingsens nye bok «Grenseløse opplevelser», ikke uten politisk brodd, underbyggende hvor mye identitet og verdi det kan være i alle; at folk, innvandrere, flyktninger, tilreisende, ikke bare er en del av en vag gruppe. Mosnes skriver dette også vel vitende om at to av den norske jazzens aller største, Radka Toneff og Jan Garbarek, ikke har norske etternavn. Miloud (jeg kjenner ham ikke personlig men det føles unaturlig å bruke etternavnet hans) har hatt et team av venner og nær familie rundt seg underveis, men det hadde rett og slett ikke blitt noe Cosmopolite uten ham, og det hadde vært et adskillig mindre internasjonalt orientert kulturliv.

Drevet av pasjon for musikk, formidlingstrang og en idé om at bare han brenner nok for det, vil publikum bli interessert også. Det er selvfølgelig langt fra alltid sistnevnte drøm slår til, og penger har vært et konstant problem, men det har fungert nok ganger til at et sunt og stort miljø, med stadig rekruttering, er basert rundt stedet hans.

Lasse i baren

Det høres nesten ut som fiksjon, men Miloud startet allerede på midten av 70-tallet konsertserien Emma Jazz på pleiehjemmet Emma Hjorth, der han jobbet. Bedre pleie har vel knapt en pjusk sjel fått noen gang. Flere gigantiske internasjonale navn sto på Milouds små scener, og han knyttet sterke kontakter med festivaler, agenter og musikere i inn- og utland. Han startet senere Musikkflekken i Sandvika, som i flere år ble sett på som et av landets beste spillesteder. Det er fortsatt et rikt miljø der, men med andre og yngre aktører. Store Cosmpolite har utrolig nok hatt tilhold på tre forskjellige adresser, på Majorstuen, ved Rockefeller og nå trygt og flott på Torshov (i tillegg drev de den mindre klubben Belleville i Munkedamsveien). Hver gang har stedet blitt flyttet fysisk av de ansatte, som har gjort store deler av arbeidet selv. Og det er virkelig som å komme til en liten familiebedrift når man besøker stedet, de lager dette sammen. Viktig for opplevelsen er også den særegne bartenderen og altmuligmannen Lasse Brown, som jeg aldri har snakket med, men gitt korte nikk til i flere tiår – denne følelsen er jeg antagelig ikke alene om.

Musikkelsker? Her er flere artikler

Hakeslepp

Boken er en særdeles rotete og hagiografisk, men også interessant gjør-det-selv-aktig publikasjon helt i Cosmopolites ånd. Det er vitnesbyrd fra Nato-sjef Jens Stoltenberg der også, men det viktigste er å se alle privatbilder, avisutklipp (du verden hvor tett uteliv, kultur og smale uttrykk som jazz ble fulgt opp i mainstream-media før i tiden) og ikke minst annonser som gir tidskoloritten, og som også gir hakeslepp når man tenker over hvor mye musikalsk magi som har oppstått på de forskjellige scenene opp gjennom årene. Det er flaut å tenke på alt jeg har gått glipp av. Personlige høydepunkt er Charlie Haden i glassbur, Terry Callier i salig form, og Gwen McRae i bra Miami soul-modus. Stedet booker på sin egen måte, og tør satse på artister innen det vi tidligere kalte world music, proper soul og voksen jazzrock som andre ikke vil risikere. En og annen rock og hiphop-konsert er det også. Når man går opp trappene og inn i hulen, vet vi uansett at vi kommer til å få en stor opplevelse. Det danses også mer her enn på andre norske konsertsteder.

Når man går opp trappene og inn i hulen, vet vi uansett at vi kommer til å få en stor opplevelse. Det danses også mer her enn på andre norske konsertsteder

Musikalsk rikdom

«Vår» oppfatning av ikke-vestlig musikk har også endret seg underveis. Det eksotiserende utenfra-blikket har senket seg, og det var en meget symbolsk handling da Oslo World Music Festival i år endret navn til Oslo World. «Verdensmusikk» har vært en sekkebetegnelse man har ønsket å kvitte seg med nærmest fra det ble skapt, der meget annerledeslydende musikk fra forskjellige verdenshjørner ble klint inn i én kultursmørje, for enklere å kunne selges til vestlige konsumenter. En blanding av velmenende og degraderende. Nå blir de individuelle kvalitetene fremhevet, det går opp for stadig flere hvor store disse artistene er i sine respektive territorier, og at det er vi som skal være glade for at vi kan høre dem, snarere enn at de skal være glade for at vi forbarmer oss over dem.

Det er en vanvittig musikalsk rikdom som blir presentert, og den fremstår som en meget allsidig og moderne festival som kan overraske, og ikke bare være en godslig og kommunal feiring av «de andre». Den avsluttes denne helgen, og det er flere godbiter igjen på lørdag og søndag. Høydepunktet minner oss også om at Cosmopolite skaper mer enn bare konsertminner. På bestilling av Cosmopolite dannet pianist Jon Balke i 2007 det store prosjektet Siwan, som inspirert av poesi fra Al-Andalus, middelalderens muslimske spanske rike, ville lage musikk som tok til seg arabisk sang, andalusisk klassisk musikk og europeisk barokkmusikk, og således minnes den historiske fredelige samhandlingen mellom jødedommen, kristendommen og islam. Musikken ble senere utgitt til stor begeistring på ECM, og nå er den nye platen «Nahnou Houm» klar, ti år etter. Vanvittig vakker og meningsfull musikk, som fremføres live for første gang i Kulturkirken Jakob lørdag kveld.(Vilkår)