En viral dans gjorde Drakes «In My Feelings» til en hit

«Keke, do you love me? Are you riding? Say you'll never ever leave from beside me. 'Cause I want ya, and I need ya. And I'm down for you always.»

Hørte jeg riktig? Jeg sto der ute på langgrunt ferskvann i Randsfjorden, i svært naturskjønne omgivelser i Røykenvik og så i en blanding av undring og misunnelse bort på en stor tenåringsgjeng som sang og flørtende kastet gjørme på hverandre. Tidløs sommerlykke, det, men hvordan kunne noen bygdeungdommer fra Hadeland på naturligste vis stå der og resitere noe jeg anså som et albumspor fra Drakes nylig utgitte dobbeltalbum «Scorpion»? Det var ikke sånn da jeg bodde der.

Men så har det da også skjedd veldig mye i populærkulturen de siste tre tiårene. Drake konkurrerer med The Beatles i betydning, i alle fall musikkbransjemessig. Hiphop er verdens ledende musikksjanger, der streitinger og utskudd samles i samtidighet, gjerne koblet til en svenskutviklet strømmetjeneste via et teleprodukt laget av et en gang lite hippieselskap fra vestkysten som har vokst til å bli store deler av verdens fremste hjerneredskap.

Sånn er det blitt, og selv om det er mange svært negative følger av dataherskernes nye kontroll over verden, er det jo en enorm spredningskanal for ideer. Også de gode.

Guds plan

Det var egentlig åpenbart: Gjengen på Hadeland sto jo bare rett og slett og sang på en nummer-én-hit. «In My Feelings» er nå inne i sin fjerde uke på toppen av Billboard Hot 100, og er den mest strømmede låten på Spotify. Mange tok det for gitt at Cardi Bs yppige latin-hit «I Like It» skulle bli sommerens fårete glis-låt – og det var den på god vei til å bli, før Drake atter en gang inntok toppen.

Det er tredje gang i år han er der, etter å ha dominert tidligere i år med «God's Plan», hvis introduserende orgelfigur fortsatt er tilstrekkelig til å gi en gåsehud som flerrer opp det ene ermet på den gamle Apple-genseren, og så «Nice For What», som med sitt Lauryn Hill-sample rakner opp det andre.

Da dobbeltalbumet «Scorpion» kom for noen uker siden, virket det litt overveldende, laget for å mette strømmemarkedet i rent volum, men uten tanker for verkets helhet og kvalitet som kunstnerisk albumformat. Noen husker kanskje den noen minutter lange kontroversen da Drakes ansikt dukket opp på alle mulige spillelister, som om han ble presset på oss fra den musikalske pengemakten. Ikke ulikt den uønskede pådyttingen av U2-albumet forleden år, en forsmak på motviljen folket skulle føle om den invaderingen av privatlivet de har gitt de store teknologifirmaene anledning til.

Med eller uten slik hjelp slo «Scorpion» og Drake mange listerekorder. Men det er folket selv som har laget en hit av «In My Feelings», som ifølge en musikkbransjeartikkel i nettmagasinet Slate denne uken ikke var tiltenkt singlestatus. Det ble laget musikkvideo til andre låter fra albumet, og det var en haug andre potensielle singler i omløp, deriblant «Don’t Matter To Me» – den posthume «duetten» med Michael Jackson, men strømmetall, Youtube og poster i sosiale medier gjorde at «In My Feelings» fikk sitt eget liv og stagget de andre låtenes fremdrift. Planer måtte dermed endres. Folkemakten hadde talt!

Strømmetall, Youtube og poster i sosiale medier gjorde at «In My Feelings» fikk sitt eget liv og stagget de andre låtenes fremdrift. Planer måtte dermed endres. Folkemakten hadde talt!

Ikke bare en dans på roser

Som veldig mange har fått med seg de siste par ukene, har folk lagt ut filmer av seg selv som danser en idiosynkratisk og livsglad dans med emneknaggen #InMyFeelingsChallenge – og forårsaket hitens store tipping point.

Det startet med Instagram-komikeren Shiggy, som viste frem en ekstatisk og lealaus gateballett – #DoTheShiggy – og veldig kjapt konkurrerte andre artister og vanlige mennesker om å gjøre sin egen lille variant av den – etter hvert også Drake selv. Han var hentet inn av en annens internett-meme, og ble nødt til å delta. Først torsdag denne uken lanserte Drake sin egen offisielle musikkvideo til låten, der både dansen og det virale fenomenet er involvert, både i faktisk og meta-forstand.

Tidligere denne uken nådde også memet vanlige norske nyhetsmedier, da det uunngåelig hadde gått for langt; flere gjorde livsfarlig koreografi ute i trafikken eller med egne kjøretøyer involvert i filmingen. Folk var i ferd med å miste livet på grunn av et meme. «Amerikansk politi advarer mot Drake-dans», sto det å lese på VGs nettsider, og med det var nok festen over for denne gang. Når de voksne skriver om internettfenomener, er det uansett for sent.

Men «In My Feelings» vil bli stående som sommerens hit likevel, og når fremtidens musikkarkeologer skal lytte til eldgamle hits, er de nødt til å ta omstendighetene rundt med i betraktningen. Selv om det er en herlig låt i seg selv, er melodien enkel som en barneregle, New-Orleans-bounce-rytmene er bra for å løsne opp i det norske stivhetssyndromet, og Drake er jo ganske uimotståelig når han er i det godsligbedrøvede humøret.

Pophistorien er bygget på dansefenomener

Vi så noe lignende med Rae Sremmurds hypnotiske hit «Black Beatles» i 2016, godt hjulpet av de sosiale mediers #MannequinChallenge, og one-hit-wonder-artisten Baauer, som dominerte verden en periode i 2013 med «Harlem Shake» og påfølgende, omfattende tolkning av den.

Man kan klare seg uten, men målet for en hit er å bli et viralt fenomen eller bidra med en frase eller noe visuelt som for et kort øyeblikk blir en del av den store samtalen.

Musikkelsker? Les flere saker her

Mye virker kanskje nytt og underlig i dagens algoritmebaserte og nettstyrte musikkpresentasjon, og du verden så frastøtende de nye ansiktstatoverte rapperne virker for dem som tilhører foreldregenerasjonen. Men er det egentlig noe nytt?

Jeg følte historiens kraftlinjer dundre gjennom kroppen da jeg forleden hyttet med neven og ba barna skru av det dekadente bråket de hørte på (rapperen 6ix9ine). Det er jo nøyaktig slik det skal være. Men viktigere i denne sammenhengen: Markedsførte danser har vært en essensiell del av popbransjen, selv om The Beatles og andre insisterte på å lage seriøs kunst av popmusikken fra siste halvdel av 60-tallet. Tenk på de utallige variantene av the shimmy, the shake, the mashed potato, the boogalo og hundrevis av andre forskjellige dansediller.

Bransjebladet Billboard feirer sekstiårsjubileum for Hot 100-listen, og en av de aller største, tidlige suksessene i den historien er jo Chubby Checkers «The Twist», hvis tilhørende dans artisten selv omtalte som «en som tørker seg selv på ryggen med et håndkle mens han forsøker å stumpe en sigarett med skosålen».

Pop handler om diller, men de blir ikke bare pådyttet oss fra underholdningsindustrien. I dag kan vi også skape disse dillene selv, så industrien må følge etter.

* (Vilkår)