Anmeldelse: «Kalvøyafestivalen» av Leif Gjerstad

Mitt private bibliotek med bokutgivelser om norske musikkfestivaler vokser stadig. Der finner vi blant annet bøker om Molde, Kongsberg, Quart, Norwegian Wood, Ultima, ja til og med en om en litt mislykket festival mot rus på Hamar i 1981. Disse evenementene har absolutt boklig verdi i kraft av å bringe minner, kulturhistorie, tidskoloritt – og som beskrivelser av et Norge i markant utvikling. Sosialt som teknologisk.

Det har absolutt ikke alltid vært slik, men festivaler er blitt big business og har på sett og vis endret hele livekalenderen og hvordan sosialisering til musikk foregår i Norge. Det er liksom på sommeren det er konserttid for folk flest. Det er selvfølgelig i tillegg fare for overetablering, spesielt på østlandsområdet. Alle selger ikke like bra. Nylig gjenoppstartede Norwegian Wood hadde plakaten full av kjente norgesvenner, men fikk ikke solgt billetter, og avlyste.

Og hvordan i alle dager klare å spre informasjon om alle sammen? Jeg så til min store forskrekkelse på en enkelt plakat ved et busstopp i Oslo sentrum at det den 3. og 4. juli skal være en stor festival på Kadettangen i Sandvika utenfor Oslo, med en meget sterk lineup artister innen hiphop/soul/pop-feltene, med Khalid, Anderson .Paak, Lil’ Pump, Ty Dolla Sign og Tyler, The Creator øverst på plakaten?!

Det er fullt mulig jeg etter hvert har ramlet utenfor målgruppen, men dette hadde jeg rett og slett ikke fått med meg.

Bøtte med femmere

Ikke veldig mange plastflaskekast fra Kadettangen var mellom 1971 og 1997 også åstedet for en av norsk festivalhistories aller viktigste arrangementsrekker: Kalvøyafestivalen. I en ny, stor og gjennomillustrert bok med fotografier, avisutklipp, billetter og brevkorrespondanse som uvurderlig visuelt krydder, forteller den rutinerte musikkjournalisten og forfatteren Leif Gjerstad en historie som vil fascinere langt flere enn bare gamle festivaltravere. Musikken, ånden og kulturen fra de første årene føles merkelig aktuell fortsatt, og oppdages av nye unge mennesker. Men de teknologiske og praktiske omstendighetene er forskjellige som to geologiske epoker.

Den rutinerte musikkjournalisten og forfatteren Leif Gjerstad forteller en historie som vil fascinere langt flere enn bare gamle festivaltravere

Vi lærer om miljøet rundt viseklubben Hades i Bærum som ble arrangører. At de var organisert som forening, skulle gi dem en rekke skattefordeler som senere ble en av veldig mange kontroversielle aspekter ved driften. Den aller første festivalen hadde en sterk plakat med navn som visesangeren Finn Kalvik, jazzbandene Jan Garbarek Quartet og Svein Finnerud Trio, rockebandene Ruphus og Arman Sumpe d.e., og med Harald Sverdrup som festivalpoet. Ikke alle fikk tid til å spille, men festivalen ble en suksess.

Inngangsbilletten var fem kroner, og arrangør av den første festivalen, Sten Randers Fredriksen, kunne bære to breddfulle plastbøtter med femkroninger gjennom mengden av vennligsinnede langhårede nordmenn. Boken er full av slike festlige anekdoter om forskjellige arrangementsmessige eiendommeligheter. Som at gjengen, etter at de hadde kjørt rundt i østlandsområdet og hengt opp plakater, oppdaget at det sto feil dato på dem. De måtte derfor ta hele runden på nytt og føre på riktig dato med tusj.

Etter hvert som festivalen kjapt vokste, ble risikoen ved utendørsarrangementer åpenbar, og de begynte å ha innendørslokaler i Bærumsområdet klare i tilfelle regn. Usikre festivalgjester kunne ringe inn til en telefon i butikklokalene til Fredriksens far på arrangementsdagen for å finne ut om det ble eller ei.

Give us real beer, not that fuckin' Brigg!

Konsertplakatene i den tidlige fasen er alle tidstypiske typografiske kunstverk, men vi lærer at det ikoniske kalvehodet i virkeligheten var en okse, som designer Morten Rolfsen hadde appropriert direkte fra et gammelt reklameskilt for Colman's mustard.

Datidens alkoholsvake øltype Brigg ble brukt som kriseredder backstage dersom man ble redd for om fulle artister skulle klare å gjennomføre konsertene. Cornelis Vreeswijk var en av disse.

Da mikrofonene brøt sammen, ga konferansier Jahn Teigen beskjeder til folkehavet via sinnrikt kroppsspråk oppe i et høyttalertårn.

I 1993 produserte de egne Kalvøya-kartonger som publikum kunne helle sine medbrakte drikkevarer over i før de gikk inn på området – for å unngå plastflaskekastingen som Nirvana ble offer for året før. Dette var før festivaler forsto lønnsomheten og kontrollen som ligger i å bestyre ølservering.

Og så videre.

Boken er et oppkomme av slike detaljer, og vi lærer flere av festivalens uerstattelige, hands-on medarbeidere å kjenne. Også den profilerte «Kalvøya-generalen» Paul Karlsen, som i en årrekke var noe av en kjendis, med sin pipe og lange hår. Han var lenge også leder av Asker og Bærum Høyre.

Store og små artister

Boken styrer ikke unna de betydelige konfliktene mellom Karlsen og de andre i festivalen, spesielt Fredriksen, men også broren Helge. Møtet mellom idealisme og næring, visjoner og virkelighet, kan ofte være tøft. Fredriksen kom med et uhyre frekt sitat i Asker og Bærum Budstikke: «Det kan virke som at Kalvøya ikke representerer 23 års erfaring men ett års erfaring 23 ganger». Likevel gikk det ofte bra også, med store produksjoner med ikoniske artister som Frank Zappa, Carlos Santana, Neil Young, A-ha, Bob Dylan, Leonard Cohen, og mer moderne alternativrock på 90-tallet.

Selv om det var veldig mange betydelige artister som dukket opp i årenes løp, virker det tidvis også ganske smått, med dagfestivaler som inneholder kun et knippe band – men det er fordi vi er blitt bortskjemte i ettertid.

Det er også år der de øyensynlig slet med å finne eller få tilgang på artister. Det største fallet var i 1994. Året før hadde Neil Young spilt for 25.000 mennesker. De satset på en onsdag med tilbakevendende Peter Gabriel. Med kun 400 (!) forhåndssolgte billetter må det ha vært en ganske dramatisk undergangsfølelse der ute i det våte gresset.

Gabriels triumferende konsert der i 1987 er for egen del et meget sterkt minne som pur ung konsertgjenger, kun slått av Iggy Pop og Rickie Lee Jones tidligere samme år. De opplevelsene vil jeg aldri glemme, og de ble sterkt utslagsgivende for min musikkinteresse og senere livsvalg.

I flere tiår var det Kalvøya man måtte dra til for å få slike kick.

* (Vilkår)