Anmeldelse: «Appetite for Destruction – Locked N' Loaded» bokssett av Guns N' Roses

Det koker ganske godt i skallen for tiden. Det er ikke bare det unaturlige været sin skyld.

Det finnes midlertidige lyspunkter; noen ganger ser det for eksempel ut til at det laget du heier på, gjør det godt i verdensmesterskapet i fotball, i alle fall en stund, noe som får deg til å ignorere korrupsjon, slavearbeid og kommersialisme i det vakre spillets omkrets. Redningsaksjonen i de oversvømte grottegangene i Thailand kan gi deg fornyet tro på menneskehetens innebygde empati, krisehåndteringsevne og globale samarbeidsmuligheter. Rapstjernene Cardi B og Offset skal kalle sin nyfødte datter for Kulture. Jazz, forfriskende badevann og grunnpils finnes.

Men så skroller du videre til neste sak i nyhetsfeeden og blir påminnet hvor bekymret du faktisk er, og hvor gode grunner du har til å være det. Og at du ikke er alene om dette.

Derfor føles det merkelig nok logisk å gripe fatt i minnene om en 31 år gammel hardrock-plate. Verden var vel ikke et utpreget bedre sted i 1987, men både håpet og negativiteten var kjennetegnet av og delte en sjarmerende uskyld. Det føles i alle fall slik.

Guns N' Roses eksplosive debutalbum «Appetite for Destruction» havner nå i spilleren igjen i kraftig utvidet boksformat (også på streaming), og bandets grunnkjerne er samlet for en comebackturné som torsdag tar dem til Valle Hovin ved Helsfyr i Oslo.

Gårsdagens wienerpølser

Bare åstedet i seg selv gir grobunn for nostalgi. Det var her norsk konsertbransje vokste seg stor. Det gamle bandy- og skøyteløp-stadionet ble først brukt i større konsertsammenheng for en konsert med Tina Turner i 1987, og siden den gang har veldig mange av de aller største vært der: Pink Floyd, Prince, AC/DC, Michael Jackson, Madonna, Paul McCartney, Metallica, Bruce Springsteen. The Rolling Stones på «Urban Jungle»-turneen i 1990 er en personlig peak. De rødmalte tregjerdene innkapsler mange gode minner og fantomsmerter under fotsålene, og lyden av knekket i den gamle sponsoren Leiv Vidars wienerpølser fungerer som en proustiansk madeleinekake for mange.

Men stadionet er forbigått som konsertarena, fasilitetene er ikke prangende nok, publikumskomforten er middels, kapasiteten frister ikke promotører lenger. Det er likevel et perfekt sted for en konsert med Guns N’ Roses, slik det var det da de opptrådte der i 1993.

Med de tre viktigste medlemmene – Axl Rose, Duff McKagan og Slash – nå med i besetningen, er det som om rockeklokken skrus tilbake. De fleste føler at samtidsrelevansen er så som så, men innenfor de røde tremurene kan riket gjenoppstå.

Guns N' Roses' musikk holder seg stort sett meget godt, og auraen og estetikken fra Storhetstiden har fortsatt en forlokkende effekt på både gamle kjente og nyankomne: Det dekadente, oppblåste og foreldreskremmende blir ivaretatt av en skog av rappere med ansiktstatovering; glamrockstilen holdes ved like av artisten med størst rockestjerneaura i den norske popbransjen for tiden: Andreas «Tix» Haukeland.

Musikalsk gravkiste

Boksen som kommer utstyrt med undertittelen «Locked N’ Loaded», finnes i flere størrelser, blant annet en veldig stor en med bok, tidligere usette bilder og veldig mye mer eller mindre spennende nips og naps, som vil koste deg en bunke tusenlapper og ikke minst verdifull hylleplass. Noen få av disse boksene er også utstyrt med en hemmelig skuff der det finnes en demokassett fra meget tidlig i bandets karriere – her er det bare å ta opp forbrukslån og ringe ned verdens platebutikker.

Ved siden av et remastret album og alle ep-er og B-sider fra perioden, er utgivelsen fylt opp med demoer fra en session gjort i 1986 i studioet Sound City og låter som aldri tidligere har vært utgitt fra sessions med produsenten av «Appetite for Destruction», Mike Clink. Dette er låter som «Shadow Of Your Love» og «Move To The City». Skissene til to uferdige låter, «The Plague» og «New York Tune», vil interessere bandets grundige fans. Her er også coverlåter av Elvis, AC/DC, Aerosmith, Rose Tattoo og Rolling Stones, artister som bygget det viktige fundamentet for bandets likevel unike sound.

Det er en klar fare for å bli temmelig matlei når man hører på alle disse rånete låtene etter hverandre, det må sies, men bandets farlige sound føles uansett som en slags kontrær vitaminshot.

Låten som ikke var der

Den låten som går mest inn i samtiden i 2018 er ikke engang med på boksen. Det er her snakk om «One in a Million», som originalt ble utgitt på albumet «G N' R Lies» i 1998 – en blanding av halvakustiske studiolåter og eldre liveopptak fra Los Angeles' klubber (som i virkeligheten var studioopptak med pålagt sorl og jubel fra en uvedkommende stadionkonsert en gang på 70-tallet).

Musikalsk var «One in a Million» den sterkeste låten på utgivelsen, men teksten var mildt sagt betent. Faktisk så betent at den er fjernet fra denne nye boksen, som ellers er ment å inneholde rubb og rake av bandets aktiviteter i perioden. Til å være et dokument over et dekadent og respektløst bands brutale bravader er en slik sensuraktig inngripen et temmelig radikalt grep. Men i det utsagnsvâre klimaet vi har i 2018, er vel et vers som dette ikke mulig å la passere: Immigrants and faggots / They make no sense to me / They come to our country / And think they'll do as they please / Like start some mini-Iran / Or spread some fucking disease / And they talk so many God damn ways / It's all Greek to me.

Med mulig unntak av F-ordet kunne jo dette vært en ren transkripsjon av en tale gjort av USAs sittende president, men selv i 1988 var det kontroversielt for et rockeband, i den grad at bandet selv (det var kun Axl Rose selv som ville ha med låten) utstyrte omslaget med en kombinert advarsel og beklagelse. I senere intervjuer er det unnskyldt med å være en tekstlig overdrivelse av erfaringer den forfulgte bondetampen Axl gjorde seg da han ankom storbyjungelen i LA med bussen fra Indiana.

I dag er det best å late som den ikke eksisterer.

Det er for så vidt mye heteronormativ sexisme her, men skal man begynne der, må man snart sensurere rocken i sin helhet.

Stormfulle høyder

Personlig har jeg satt den pompøse og ambisiøse sounden fra oppfølgerplatene «Use Your Illusion I & II» høyest, representert ved storslåtte låter som «Coma» og balladene «Estranged» og «November Rain».

Dette kunne man kanskje tro var stormannsgalskap og åndelig vekst som kom etter at suksessen inntraff, men boksen viser at «November Rain» har røtter tilbake til 1983, og var Axls viktigste låt også i startfasen – den var bare ikke ferdig ennå.

Å høre denne i demoform (i to piano/gitar-versjoner) sammen med overdosen av glampunk, gir klare tegn om bandets kommende forløselse, og uunngåelige problemer.

Slik er det når appetitten er for glupsk.

* (Vilkår)