Anmeldelse: «Hex» av Ina Wroldsen

Norge har gjennomgått store endringer de siste årene. De fleste vil kalle det en positiv utvikling. Vi ser en kosmetisk manifestasjon av dette ved hovedstadens «strandlinje», der containere og industri må vike til fordel for nybygg og aktiviteter forbeholdt kunnskap, underholdning, bespisning og økonomi.

Den transformerte mathallen på Vippa var et perfekt åsted for overrekkelse av Spellemannprisens stipend «Årets internasjonale suksess», som nylig ble utdelt – noen måneder i etterkant av den ordinære tv-sendingen. Der stod vår utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide blid og fornøyd ved siden av låtskriver Ina Wroldsen, som ble mottaker av heder, ære og hundre tusen norske kroner.

Nordmenn flest vil kanskje huske Wroldsen som påståelig Idol-dommer, men i flere år har hun først og fremst vært en av de mest karakteristiske profesjonelle poplåtskriverene vi har sett her hjemme, med en meget solid hitrekke for mange store internasjonale artister. Prisen fikk hun for sine bidrag til to topphits i fjor, skrevet for det britiske flinkispopbandet Clean Bandit, nærmere bestemt «Rockabye» med Anne Marie og Sean Paul, og «Symphony» med Zara Larson på vokal.

Pengeprisen ga hun videre til Vær Stolt-festivalen i Søndre Nordstrand i Oslo, en organisasjon som jobber for integrering og «styrking av barn og unges selvbilde» i bydelen. Wroldsen vokste opp på Holmlia og kjente effekten av disse verdiene på et ungt menneske. Musikk hjelper.

Livets symfoni

Norsk popbransje er altså en industri i vekst. Man skal helst ikke vite hvordan pølser og politikk lages, sies det, men vi har i hvert fall omsider forstått at pop er et resultat av utstrakt samarbeid mellom mange mennesker, utførelse av arbeid, og at artisten som fronter prosjektet, bare er én av de mange de viktige rollene som må fylles under gestalting av låten.

Dette går på tvers av den populære musikkbransjemyten om Innovatøren og Skaperen, en myte som ble skapt og har holdt seg bra siden den engelske pr-mannen Derek Taylor på sekstitallet sluttet å jobbe med The Beatles, flyttet til California og skrev de bevingede pressemeldingordene «Brian Wilson is a genius». Det er i stor grad menn som har fått denne genistatusen kastet etter seg, og det har kanskje vært med på å skape noen uheldige visjoner og mennesketyper. Sannheten nærmer seg forsåvidt platået for pølser & politikk, men snarere enn at man er blitt «lurt», er det en daglig påminnelse om at det først og fremst er samarbeid som gir store resultater her i verden. Trump eller ei.

I en topphit som «Symphony» er det mange mennesker involvert, og Wroldsen kan ikke ta hele komposisjonsæren for dette heller – det er totalen av talent, ideer, kunnskap, kommersiell teft, teknologisk og analytisk innsikt og kunstnerisk x-faktor som bringer resultater. Andre gang jeg hørte sangen, var under betaling av en dagens svart kaffe og en tekake med sitronsmak på mitt lokale kaffebrenneri. Da det innledende refrengstikket kom over høyttalerne, var jeg tvunget til å synge så høyt med at baristaen ga meg et undrende blikk.

Låten er uimotståelig effektiv, og det funker fordi forskjellige elementer er satt sammen på en gjennomtenkt måte som gjør at man føler det som om sangen har vokst opp fra jorden, helt naturlig og som den er, av seg selv. Instant vintage. Men alle er vi deler og medskapere av en større symfoni.

Man føler det som om sangen har vokst opp fra jorden, helt naturlig og som den er, av seg selv. Instant vintage

Moody og kraftfull

Wroldsen har vært med på å skrive låter for artister som Britney Spears og Shakira til Rag'n'Bone Man og Tinie Tempah, og en lang rekke andre med kommersiell høystatus. Får man først en fot innenfor, er det svært mange oppdrag å hente – for mange nye låter trengs hver uke.

Wroldsens egen artistkarriere har møtt på enkelte komplikasjoner underveis, både som soloartist og med pop/elektronikaprosjektet Ask Embla sammen med Arnþór Birgisson. Men bevis nok på hennes betydelige stemmekapasitet kom med en av 2015s største låter, «How Deep Is Your Love» med dj-krøsusen Calvin Harris og Disciples. Hennes demovokal på denne dype housepoplåten, ment for å shoppes rundt med forskjellige vokalister, var så enorm at de naturlig nok ønsket å beholde den. Det er viktig å tenke på når man hører låten, at vokalen var ment som veiledning fra en rutinert poparbeider til andre potensielle popvokalister. Man føler jo at hun er skapt for låten – den er hennes. Låten viser Wroldsens karakteristiske moody, alvorlige og kraftfulle vokalstil på aller beste mulige vis – det er noe av det aller største i norskrelatert popmusikk dette tiåret, og kler tekstmaterialet også.

Hun har gjort flere andre collabo-prosjekter, blant annet med brått voksne Broiler på «Lay It On Me». Nå er hun signet til Simon Cowells label Syco, og denne helgen utgir hun debut-ep-en «Hex» og forsøker finne retning også som artist under eget navn.

Hjemkomsten

Etter en årrekke basert i London har Wroldsen sammen med sin lille familie flyttet hjem igjen til Sandefjord ved den norske rivieraen, der hun blir gjenforent med sitt «ocean heart» og en norsk natur og væremåte som hun øyensynlig har savnet. Det er forsåvidt nærme Torp flyplass om reiselysten øker, men i tillegg til at Norge er et flott land å leve og vokse opp i, har faktisk også popbransjen blitt så stor og profesjonell her at det i seg selv også er et pluss. Dette er vel også en av grunnene til at historisk suksessrike Stargate, etter mange år i New York og før det London, nå har veldig mye aktivitet i gamlelandet igjen.

Musikkelsker? Les flere saker her

Wroldsen våkner godt i bølgete «Sea», med dramatiske stemninger og en outrert vokalstil som ikke er ukjent for naturmystikk av typen Kate Bush og Florence. Mer humpete «Remember Me» kommer komplett med noe operaaktige vokalkrumspring på slutten som ville gitt Wroldsen stående applaus på nå beklageligvis nedleggingstruede Underwater Pub i Oslo, og i hvert fall på Fhloston Paradise. Denne låten er morsomt nok også å finne med en garageaktig remix signert en helt fra britisk klubbmusikk tidlig 00-tall: MJ Cole.

«Mine» viser hennes tidsstoppende vokal, selv om det viser seg at «den andre» er London og ikke en annen kvinne. Mer britiskklingende voksenpop finnes i herlige «Mother». Når det hele tidlig avsluttes med fjorårets episke single «Strongest», som burde vært en mye større hit med sin alvorlige tekst og nyklassiske popbackingtrack (Ace of Bace er nå i popens kanon), slår det meg at Ina Wroldsen kanskje kunne gått rett på et voksenpopalbum – men dette kommer antakelig senere. Det skal i alle fall ikke stå på kvaliteten på arbeidet.

* (Vilkår)