Anmeldelse: «Heaven and Earth» av Kamasi Washington og «Both Directions at Once» av John Coltrane

Jazzen er glad i sine mytiske helteskikkelser – Bird, Pres, Miles og så videre. For ikke å glemme Lady Day. Historiene er noen ganger sterkere enn musikkminnene. Den første store jazzmusikeren Buddy Bolden (1877–1931) finnes det ikke engang eksisterende lydopptak av – det er ytterst få i live i dag som kan ha hatt muligheten til å høre ham og hans kornett. Likevel, og nettopp derfor, er han en legende. Det at «ingen» i dag har hørt ham, er jo for øvrig dessverre en skjebne han deler med flere glimrende nålevende musikere.

Det ble stor ståhei, og blodets hvisken steg til små ivrige utrop, da det tidligere denne uken ble kjent at et uutgitt studioalbum av jazzens største saksofonprofil John Coltrane var blitt gjenfunnet på et loft etter hans første kone Naima (som for øvrig fikk en av de vakreste sangene i verden oppkalt etter seg på en tidligere plate). Det vil si: Det var materiale nok til en plate, innspilt i Rudy Van Gelders studio i New Jersey en marsdag i 1963, og med en materialsammensetning som tilsier at det for så vidt kunne vært en albumutgivelse. Men rullen var ikke utstyrt med noen arbeidstittel, og noen av låttitlene hadde anonyme men lokkende titler som «Untitled Original 11383».

Den låten (som allerede finnes i strømmetjenestene) er en sprelsk sak som deler mange karakteristika med det han holdt på å utvikle i konsertsammenheng med sin klassiske kvartett – viltpiskende Elvin Jones på trommer, jordete Jimmy Garrison på bass og min lyttings sentrum: McCoy Tyner ved klaveret.

Fremad i alle retninger

Innspillingene utgis i flere formater under tittelen «Both Directions at Once: The Lost Album» fredag 29. juni, og det må sies: Enhver anledning til å lytte til John Coltrane er en god anledning. Det låter fett. Men i likhet med de andre innspillingene – deriblant et forsøk på «Impressions» uten piano (Tyner var antagelig ute til lunsj) – forteller det ikke en ny historie, slik forhåndsomtalen lover. Det er mer som å dumpe over et kult konsertopptak.

Hybrisen kan lett anta hysteriske former når slike ting skal selges inn, liksom det er et potteskår av historiens krukke som er gjenfunnet, eller for å bruke et annet hyppig brukt bilde: Det er øyensynlig en viktig brikke i puslespillet John Coltrane og hans kunstneriske utvikling.

Om media og lyttere hadde utvist halvparten så mye engasjement for all den fantastiske nye musikken som lages i dag, ville verden blitt et herlig og rettferdig sted. Men slik er det som kjent ikke. Dyrkingen av Coltrane var noe også jeg falt pladask for da jeg først oppdaget ham og musikken hans; det var noe kvasireligiøst over det hele, med hans rolle som en profet som tenkte ut eller forutså musikkens og skapelsens vei videre ut i ny frihet. De klare åndelige kvalitetene ved musikken hans er lett å bli blendet av, og ikke minst helgenaktige manifestasjoner som Saint John Coltrane Church i San Francisco.

Men han var kanskje bare en begavet saksofonist og komponist?

Washington JC

Jazzen har selvfølgelig sine «unge løver» i dag også, men de er neppe spesielt kjent for andre enn de aktivt jazzinteresserte. De siste par årene har riktignok klart å gjøre en alminnelig «rockestjerne» av saksofonisten Kamasi Washington. Med det omfangsrike trippelalbumet «The Epic» (2015), frodige liveopptredener, tilknytning til Brainfeeder i Los Angeles og arbeid med rapprofeten Kendrick Lamar, er han blitt utpekt til den ene. At det er noe eventyrlig og spirituelt over hans musikk, en afrosentrisk gryte med mye soul, funk, vokal og generelt putrende stemning, hjelper i en tid der det har gått opp for flere av oss at fremtiden kanskje ikke er noe å se frem til.

Hans forbindelse til Coltranes minne ble etablert allerede da han som unggutt vant John Coltrane Music Competition tilbake i 1999. Det er kanskje i større grad Pharoah Sanders' perkusjonsmessende souljazz – hør ekstatiske og dansbare «You've got to have freedom» (1980) – som er et logisk sammenligningsgrunnlag, men det må sies: Washington er ikke i nærheten av å ha en så gripende, personlig og eksplisitt tone i saksofonen som disse to, selvfølgelig.

Men han har vært viktig for den igjen voksende interessen for jazz og kreativitet som vi har sett flere steder i den mer interessante populærkulturen de siste par årene, enten det er med DJs eller på rockefestivaler. Selv om det finnes langt mer fascinerende og medrivende jazz (og saksofonister) andre steder – ikke minst her i Norge – fortjener han honnør og ikke misunnelse.

Himmel og jord

Nå er omsider snart albumoppfølgeren «Heaven and Earth» her, og Washington har meldt overgang til et av Europas aller hippeste plateselskap, Young Turks, som også har The xx, Sampha og FKA twigs i avtaleboken.

Det er omtrent to og en halv time musikk på dette (i gammel forstand) dobbeltalbumet, oppdelt i «Earth», som representerer den ytre verden slik saksofonisten ser den, og «Heaven», som representerer hans indre. Det er mye musikk, det låter ofte kaotisk, men på samme tid underlig polert, men bevares, mye deilig musikk. Spesielt på himmelalbumet.

I latin-aktige «Vi Lua Vi Sol» er det «datavokal» à la Herbie Hancock fra «Sunlight»-æraen. I «Song for the fallen» ville jeg ikke blitt direkte sjokkert om fela til Ola Kvernberg i Steamdome dukket opp mot slutten, men det kommer et hollywoodsk kor i stedet. «Journey» er neddempet og sjelfull, mens intense «Show Us The Way» er det største øyeblikket, hvor han berører Sanders' aura. På den mer kontante virkelighetsnære platen ser vi tegn til samtidens agitasjon, spesielt i kutt som «Fists of Fury».

Spille sammen

Kamasi Washington føles som et event. Men kanskje jazzen ikke trenger noen ny frelser eller redningsmann, kanskje nøkkelen til store opplevelser i dag like gjerne finnes andre steder.

Kamasi Washington føles som et event. Men kanskje jazzen ikke trenger noen ny frelser eller redningsmann

Det var ålreit å være innom Jazz in Khartoum i Oslo tidligere denne uken og bevitne en meget løs ansamling dyktige musikere skape noe helt nytt fra scratch uten at det føltes for opphøyd eller selvbevisst. Lydlaging, rett og slett, der kjente folk fra landets unge jazzscene delte av sin kreativitet med andre, mer som et musikalsk integreringstiltak enn en gammeldags jamsession.

Vektleggingen av å spille og skape ting sammen, som likemenn, er også et sentralt element ved de siste par årenes mest givende norske band Skadedyr, og de mange andre prosjektene det musikerkollektivet har fremskapt.

En ny idealisme har vært i emning i jazzen en stund. Den bringer en frihetsfølelse som er mer enn først og fremst estetisk og nostalgisk.

* (Vilkår)