England kunne trengt en «second summer of love»

Selv om jeg ferierte som en skikkelig ekte nordmann sammen med andre skandinaver ved bassengkanten et sted på de greske øyer, var det vanskelig ikke å ha opptil flere medfølende metaforiske tær i britiske farvann forleden uke: Donald Trump på flaut og opprivende besøk, tilsynelatende ingen snarlig knuteløsing i Brexit-flokene – noe som har avlet et aggressivt samtaleklima, og ikke minst det hersens håpet som mange lurte seg selv med når det gjaldt britenes muligheter til å komme til en finale i fotball-VM.

Nei, britene kunne saktens trenge en ny «summer of love» for å samle folket og la mennesker holde hender på tvers av klasseskiller og andre hindringer – slik det øyensynlig opplevdes sommeren 1988, den såkalte «second summer of love» (som en slags oppfølger til det som hendte i San Francisco tyve år tidligere), da housekulturen slo ut i full blomst i London og andre byer, og etter hvert begynte en sosial revolusjon vi fortsatt føler effektene av, både i musikkulturen og i det moderne næringslivet, også her hjemme.

Du verden hva litt nervetrådblottende og sjelfull dunkdunk-musikk og – for enkelte – noen små piller kunne avstedkomme.

Eventyret

Musikalske subkulturer starter ofte som ideer om små, alternative samfunn, men bidrar også med frigjørende nytenkning og sosialt entreprenørskap som kan påvirke den vanlige omverden på radikalt vis. Psykedelia og hippierock, punk, hiphop og house er klare eksempler på dette. Marginaliserte mennesker kan finne sammen og skape noe sterkt, og etter hvert vil de bli akseptert av de vanlige, og alt blir fryd og gammen (og man kan bygge business på det).

Når man ligger med solkremfingre og leser i det engelske musikkbladet Mixmags tredveårsjubileumsnummer, er det lett å bli nostalgisk eller misunnelig på dem som var midt oppi det der og da, og ikke bare fikk oppleve de forsinkede restene i Norge noen år i etterkant. Kult nok, det også.

I bladet nyanseres det meget ofte gjenfortalte eventyret om de fire dj-ene Danny Rampling, Johnny Walker, Nicky Holloway og Paul Oakenfold, som var på sommerferie på Ibiza og oppdaget ny, radikal amerikansk housemusikk og behagelig balearisk chillout, spilt i hippiehedonistiske omgivelser og ikke minst erfart i kombinasjon med det nye, potente og følelsesvarmende rusmiddelet ecstasy. De så lyset (og soloppgangen), en annen verden var mulig, og de reiste umiddelbart hjem til London og forsøkte å gjenskape det fantastiske de hadde opplevd ved å starte sine egne klubber og lage gratisarrangementer i forlatte lagerbygninger.

Og resten er historie. De lykkes.

Nord-England var først

Historien må nyanseres noe fordi housemusikk fra Chicago allerede hadde blitt spilt lenge på klubber i det meget danseorienterte Nord-England, der tolvtommere på senere ikoniske selskap som Trax bare ble sett på som ny amerikansk svart dansemusikk og en naturlig videreføring av det de allerede holdt på med av soul, jazzfunk, disco, electro og hiphop.

Vi kan også feire tredveårsjubileet for utgivelsen av nordbriten A Guy Called Geralds fantastiske og hypnotiserende låt «Voodoo Ray», utgitt i 500 eksemplarer lokalt i Manchester, en nasjonal hit året etter, og avspilt som pausemusikk på store fotballkamper i dag.

House er amerikansk musikk, men britene fortjener eierskap til den viktigste fortolkningen av den. Myten vil ha det til at klippet av Dudley Moore og Peter Cook som sier «voodoo rage», ble til «voodoo ray» fordi Gerald ikke hadde mer minne på sampleren. Og det østligklingende vokalsporet er en snutt av britiske Nicola Collier avspilt baklengs og forlengs.

Originallåten er merkelig nok ikke på Spotify; søk den opp andre steder om det trengs.

De svake blir helter

Det er uansett sant at den sosiale revolusjonen startet med Acid House-stilen, smiley-symboler og posete klær og det disse ferievennene skapte i London, noe som ga umiddelbare ringvirkninger og inspirerte andre til å gjøre det samme. Og det er ikke feil å si at E var katalysatoren som fikk så mange mennesker til å komme sammen i empati og glede, og gi ungdom håp og forståelse av hverandre. Rusmidler som marihuana og LSD er i ettertid akseptert av voksne, forstandige mennesker som viktige og positive elementer i fremdriften av vår vestlige musikkultur, siden det en gang åpnet musikken og kreativiteten til artister som The Beatles, Bob Dylan og Grateful Dead – for å nevne kun noen av de kjente.

Ingen er flau over å snakke om dette, men på samme vis må den kulturelle betydningen av E i disse årene oppjusteres. Den fikk brutale fotballpøbler og fintfølende frikere til å møtes med svulmende hender og forståelsesfulle, om enn tallerkenstore, pupiller. Om man skal tolke vår tids relevante ungdomsmusikk, handler dagens ungdoms rusbruk stort sett om å døyve en smerte, det er depresjoner og en følelse av nummenhet og isolasjon hvor enn man ser. Nei, gutt, da var det sannelig bedre før i tiden, da mennesker kom sammen i empati og med sjelfull musikk som brakte en følelse av håp og fremdrift til de mest grå omgivelser.

Dette er meget godt og nostalgisk beskrevet i en av de fineste sangene og diktene jeg vet om, «Weak Become Heroes» av The Streets fra tidlig 2000-tall. Zadie Smith skriver også nydelig om potensialet i dansegulvets frigjørende potensial i essayet «Joy», som er å finne i hennes seneste samling «Feel Free».

Sommerøya

Men det er latterlig å sitte og mimre eller drømme om hvor mye mer ekte og vakkert alt var for femti eller tredve år siden, og resirkulere gamle myter og forherlige rusmidler som også har fått altfor mange til å havne på skråplanet.

Selv om det ikke er like tydelig i dagens fragmenterte virkelighet, er det nødt til å foregå ting vi og kommende generasjoner kan se tilbake på med lengtende blikk. Eller?

House- og technomusikken har gode kår verden over, og klubbkulturen har gjort en innsats for inkludering og ved å være safe spaces (og balansering med flere kvinnelige dj-er), selv om politimyndigheter, reguleringer og stive husleiepriser har fått mange klubber til å bukke under. Det er illegale raves og profesjonelle, vanlige festivaler.

17. og 18. august arrangeres igjen Sommerøya-festivalen i Oslo, og for arrangørene er det viktig å viderebringe de alternative, sosiale verdiene fra London 1988 inn i vår tid og gjøre dem relevante for nåværende norsk ungdom og med dagens musikalske variasjoner. Festivalen flyttes i år til Ekeberg kulturpark, og har en meget sterk lineup med navn som Claptone, Nastia, Honey Dijon, André Bratten og dj Koze (ikke glem at sistnevnte utga et av sommerens herligste album med «Knock Knock»).

Det hjelper ikke for britenes tungsinn, men også her hjemme trengs det litt forløsning nå. T-skjortetrykket er klart: Alt er jævlig, men housepiano finnes.

* (Vilkår)