Ideen om Det Amerikanske er i oppløsning. Gamle Europa og unge Asia er ikke den eneste motstanden; kampene foregår også innad i riket. Drømmen om at den neste generasjonen automatisk skal bli tryggere og mer velstående enn den forrige, er tilsynelatende under forvitring. Det samme gjelder på en annen side samholdet, og ideen om et forutsigbart liv bak et hvitt stakittgjerde og en velfrisert gressplen. Den nåværende administrasjonens leder holder politiske kampanjetaler for barn og ungdom på speiderleir, der de sentrale verdiene som vektlegges er jakten på suksess og skrudd «lojalitet» til ens nærmeste overordnede. Egoisme, makthunger, maskespill, mobbing, sexisme og kynisk sosial oppførsel er de amerikanske verdiene man som utenforstående blir sittende igjen med et inntrykk av som essensielle. I årevis har vi kunnet lese høyreiste teser i intellektuelle publikasjoner om at fenomen X drives av reality-TVs logikk. Det har forlengst begynt å demre for flere at det slettes ikke er så høyreist, det er en naturlig observasjon, og at dette X nå gjerne kan være USA. Det er i dette tankeklimaet Lana del Rey og hennes popkunst kan forstås. Musikken hennes er både et resultat av, og en kritikk av, dette tankesettet.
Sarkastisk avstandtagen
Den veltitulerte «Lust For Life» er Lana del Reys femte albumutgivelse. Hun har vært en artist å gravitere mot siden den offisielle debuten med «Born To Die» i 2012, som fascinerte, forvirret og forarget med lik vekt. Med store, men påtatt følelsesløse, fakter, kveilet hun en taubro mellom 00-talls hiphop og indie-sensibilitet, og til femtitallets girl groups og kjerneamerikanske kjønnsroller, en trippelironisk og bedøvende effekt som hensatte lytterne i en urolig drømmetilstand. Hun har en stemme som ifølge noen er tilgjort sensuell, som for å underdanig tilfredsstille en mannlig tilhører (ideallytteren er øyensynlig John F. Kennedy), men klangen er samtidig beriket av en sarkastisk avstandtagen og en forunderlig, lettere narkotisk aksentuering som gjør at hun ikke umiddelbart kan omringes. Retroaspektene inkluderte etter hvert også den amerikanske vestkysten i årene 1966 – 1974, den såkalte gullalderen for en viss type amerikansk stil og sensibilitet, år preget av omveltning og revolusjon, men også av håp, frihet og drømmer, da både urban utvikling og tilbaketrekning til naturen ble fremelsket. Senere utgivelser som «Ultraviolence» og «Honeymoon», og hennes slående visuelle tilstedeværelse, har vært mer lukket og intrikat og dermed mer interessant, og forsterket hennes rolle som en av de mer innholdsmettede figurene i den amerikanske popen. Denne sommerens utgivelse er litt enklere å forholde seg til rent musikalsk, og har kommet med merkelappen «en mer lykkelig Lana», men det er sannelig bare på utsiden. Melodiene legger seg kanskje opp mot det umiddelbart forståelige og svulmende fra debuten, men sorgen over tapet av drømmen forlater henne sjelden i løpet av platen.
Fakta: Lana del Rey
«Lust for Life»
Interscope/Universal
Lana Palmer
Hun fremstår sunn og frisk og amerikansk på omslaget, med det lange, brune håret pent midtdelt og ornamentert med blomster, flommende over en gammelmodig hvit blondekjole. Hun gir seeren sitt bredeste Pepsodent-smil, der alle overtennene blir blottlagt, et åpent smil som nærmest er motsatsen til den kontrollerte måten så mange ønsker å portrettere seg selv for verden i våre dager. Backdropen er noe som ser ut som en gammel, ærverdig amerikansk bil, mer av typen som kunne være nyttig hjemme på gården enn et elegant smykke for motorveien. Men om man ser rundt seg i verden i dag, er et slikt smil, og ideen om et ærverdig Amerika, ja selv bare en bil på en gårdsplass, kun en forestilling. Selv livslyst kan være et spill. Det er alltid noen lynchianske mark som kravler på gressplenen når man løfter på steinen. Twin Peaks er ikke en uvedkommende hashtag i så måte, hun gjør i alle fall sitt beste i Angelo Badalamenti-pastisjen «Get Free» som avslutter platen.
Om man ser rundt seg i verden i dag, er et slikt smil, og ideen om et ærverdig Amerika, ja selv bare en bil på en gårdsplass, kun en forestilling
Shopping og sex
Jada, hun synger en del om vanskelighetene ved berømmelse og følelsen av tomhet i møte med alle mulighetene rikdom og berømmelse gir henne. Om skuespillets erotisisme. I «13 beaches», et av nøkkelkuttene, synger hun om muligheten av en strand, fri for paparazzier, og et sted hun kan være seg selv. Samtidig er hun avhengig av deres oppmerksomhet: «It took thirteen beaches to find one empty, but finally it’s mine, With dripping peaches, I’m camera ready, almost all the time.» Det er små drypp av den etter hvert for velkjente «etterlat et vakkert lik»-tankegangen, og en livstretthet der heller ikke shopping og sex kan døyve kjedsomheten. Gjesp. Men Del Rey beveger seg også mot mer politiske spørsmål. Trumps Amerika gjennomsyrer manges hverdag, også Lanas, og i låter som «God Bless America – And all The Beautiful Women In It» og «When The World Was At War We Kept Dancing» tar hun både stilling, utviser bekymring, og satser på et visst håp likevel.
Simulakra
Platen er igjen laget i samarbeid med Rick Nowels, og det er få virkelige overraskelser, musikalsk sett, bortsett fra at lydbildet, spesielt på grunn av sløye (eller rettere sagt sløve) trommeprogrammeringer, til stadighet sender tankene til det sene nittitallets filmaktig romantiske popavart av trip hop. I disse ører blir akkurat dét noe trettende i lengden. Det skjer mer nytt i de to låtene hun gjør sammen med rapperen A$AP Rocky, «Groupie Love» og «Summer Bummer» (som helt sikkert er en referanse til den enestående sekstitallsgruppen Love, det er referanser i annenhver takt og strofe på denne platen), men ikke radikalt. Vi hører et logisk møte med Stevie Nicks i selvforklarende «Beautiful People, Beautiful Problems» (Del Rey fortalte i intervju at hun hadde forsøkt seg på heksekunster mot Trump, her har sikkert Stevie funnet frem noen gamle bruksanvisninger). Og hun gjør en duett med Sean Ono Lennon. Hennes forestillinger om tid og virkelighet blir sementert i «Coachella – Woodstock In My Mind», der hun en stakket stund er lykkelig.
Men der hum skiller seg mest ut er i den nydelige låten «Change», hovedsakelig akkompagnert av flygel. Her nærmer hun seg den mykt alvorlige, selvutleverende singer/songwriter-stilen fra den nevnte gullalderen hun setter så høyt. Men selv her er det et avtrykk av en innbilt verden, et simulakra av inderlighet. Det får være det nærmeste vi kommer Lana del Rey.